Panama på tvers

Skrevet av Birgit 13.3.2014 i David

Bratte bakker møtte oss i Panama

Etter vår idylliske "seiltur" over til Panamas østkyst, var vi glade for å kunne ta syklene fatt. Skipperen på seilbåten hadde riktignok bestilt bil til oss som vi skulle ta til Panama City (altså vestkysten). Men vi hadde jo sykler og takket nei til bil. Skipperen prøvde å overtale oss: Det er veldig bratt, sa han. Umulig å sykle, sa han... Så kom kokken og sa det samme.

Først trodde vi at dette var en bratt bakke

Jaja, vi har hørt det før: For bratt. For langt. For høyt.... Men vi har tross alt syklet Sør-Amerika på langs. Hvor bratt kan det egentlig være (Bratt skal det være... )??

Hvor bratt kan det egentlig være?? Vel, brattere enn dette ble det også

Hovmod står for fall, er det noe som heter. Det stemmer ikke alltid. Det stemte ikke denne gangen heller, men overmot står for slit. Det stemmer hver gang.... Så også denne gangen. Makan til bratte bakker!

Altså bakkene var forholdsvis korte. Veien var asfaltert og høyeste punkt var på under 450 moh. Og etter 40 km skulle vi ankomme Panamerican Highway, som jo skal være delvis ganske flat. Hvor hardt kan det være?

Virkeligheten møtte oss hardt og brutalt et par km fra kaia. Du snakker om bratt bakke. Vi tråkket med maksimal styrke på laveste gir og kom oss opp den første kneiken med melkesyre brennende i låra og svetten sviende i øynene. Vi kikket på hverandre og smilte. Vi tenkte at vi visste hva som ventet oss. Det kom til å bli tungt, tenkte vi, men ingenting vi ikke kan klare.

Det er tungt å sykle bratt, men enda tyngre å dytte bratt!!

Så ble bakkene lengre, brattere og tettere. Vi klarte ikke lengre å sykle opp. Full kraft på pedalene var på ingen måte nok og bakkene var så bratte at det var vanskelig å holde forhjulet på bakken (på tross av vesker på forhjulene). Det var bare en ting å gjøre: Dytte!

Det er tungt å sykle tunge sykler opp bratte bakker, men det er forferdelig tungt å dytte tunge sykler opp bratte bakker. Vi dyttet og pustet og svettet og dyttet.... Det er første gang vi har dyttet syklene opp asfalterte bakker.

Nedoverbakkene var like bratte og det er første gang jeg har vurdert å gå av sykkelen i en asfaltert nedoverbakke fordi jeg syntes bakken var for bratt... Nederst i bakken lot vi tyngdekreftene virke, slapp bremsene og suste plutselig nedover og rett mot neste oppoverbakke. Det var aldri nok flate eller lange nok moderate oppoverbakker til å ha tid til å gire, så syklene var i letteste gir. Vi suste altså ned siste del av en nedoverbakke og mot neste oppoverbakke - som var så bratt og kom så fort at det så ut som om man skulle kjøre rett i en fjellvegg. Jeg har aldri vært borte i så bratte bakker før. Men, vi kræsjet ikke, vi braste rett inn i neste oppoverbakke, mistet fart fortere enn fort og begynte å spinne i første gir. Beina gikk som trommehvirvler noen runder før vi plutselig hadde lav nok fart for at førstegiret skal virke. Så hadde vi et par tråkk på maks intensitet før vi mistet så mye fart og tråkkene ble så tunge at sykkelen ikke lengre syklet og det var atter tid for å dytte....

Puh! På toppen av en bakke, klar for nedturen.

Slik holdt vi på i 4 mil. Men vi greide det! Det var riktignok langt hardere enn vi hadde tenkt oss, men 4 mil er tross alt overkommelig. Så entret vi Panamerican Highway og hadde 2 mil med flatt og rolig nedoverbakke med litt medvind og en pen solnedgang å se på før vi fant et sted å sove for natten. Man snakker om kontraster! Det er noe av det som gjør sykkeltur så spennende. Vi hadde akkurat kommet oss av seilbåten og så sleit vi oss nesten dønn ihjel i bratte bakker i tett jungellandskap. Så hadde vi plutselig 27 km/t nesten uten å tråkke. Deretter var det bare å ta kvelden.

Neste morgen rant og vi hadde 6 mil med rolig og delvis tørt landskap før vi var inne i Panama City med sine skyskrapere og alt annet hva storbyer vanligvis har å by på. Vi hadde syklet Panama på tvers, noe som ikke er mer enn ca 12 mil, men for noen kontraster!

"Litt" regn skader da ingen. Men det skader ikke å gjemme seg under et tak heller...

I Panama City møtte vi igjen Adela og Kris samt mamma'n til Adela. Det var et hyggelig gjensyn og vi hadde to dager med dem i storbyen før vi trillet videre nordover. (Kris og Adela er ute på en 10 år lang sykkeltur som skal ta dem jorda rundt. De er nå i sitt 4. sykkelår og har syklet gjennom Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika. Følg dem på Facebook: BikeTheWorld.pl).

Vi har krysset andre tynne land på tvers før. Siden vi er så glade i å ha prosjekter, finner vi stadig på nye prosjekter vi kan ha. Vi samler for eksempel på tusentopper og målet er å ha tusen av dem... Det prosjektet kaller vi for 1000 tusentopper (TTT). Vi hadde 77 før vi dro på sykkeltur, så vi har noe å holde på med når vi kommer hjem også... Vi samler også på Lange Land på Langs (LLL), og teller Norge og Chile i denne listen selv om vi egentlig ikke har syklet noen av dem helt og fullstendig på langs. Vi har også et TTT-prosjekt til, nemlig 10 Tynne land på Tvers, og det er her Panama på tvers passer inn. I dette prosjektet har vi Norge, Skottland (dvs viss vi bestemmer oss for at Skottland er et tynt land...) og Isle of Man samt Chile og Panama i forbindelse med sykkelturen vi er på nå.

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



Tweet