Fra arkivet: Fjordkryssing

Etter til sammen tre måneder med padling på Svalbard fordelt på to somre, har jeg gjort meg noen tanker om enkelte av de situasjonene en kajakkpadler fra tid til annen havner i der oppe i isødet. Her følger noen betraktninger rundt fenomenet Fjordkryssing.

Skrevet på Båtodden (Svalbard) 25. Juli 2008 av Birgit Ryningen

Å krysse en fjord i kajakk, en såkalt fjordkryssing, er reint praktisk å sette seg i kajakken på den ene siden av en fjord, padle over og gå i land på den andre siden. I teorien en enkel og grei handling, men en fjordkryssing er ikke bare det praktiske – det er en mental tilstand hvor hjernen slår seg vrang og kjeder seg noe så helt forferdelig. Utsikten fra kajakken er og blir uforandret i opptil timevis av gangen. Selvfølgelig er det også fysisk smerte som hjernen henger seg opp i involvert; rumpa dovner av, knærne stivner og så skulle man så gjerne ha vært på do. Dehydrert blir man såklart, men tisseblæra er fylt til randen så det er ikke tilrådelig å innta mer væske.

Så der sitter man da, i kajakken, midtfjords, gul i blikket med avdovna rumpe og plasker årene i vannet mens hjernen kjeder seg. Det ser ikke ut til å gå framover. Noen ganger ser det ut til å gå sidelengs. Bølger på langs - lange, store, duvende – kan gjøre hvemsomhelst sjøsyk og ytterst usikker på hvilken retning kajakken beveger seg i. Det er best å holde det gule blikket på et bestemt punkt, langt der borte på den andre siden av fjorden som forøvrig ikke ser ut til å nærme seg.

Hjernen kjeder seg og gjentar for seg og gjentar for seg selv: Jeg må tisse, jeg må tisse, jeg må... Gjerne i takt med åretakene. åhhh, det gjør vondt i knærne! Men det går an å ta seg sammen, og det bør man gjøre, tvinge hjernen til å gjøre noe mer fornuftig. Ofte begynner den da å telle, åretak eller bølger. Telle, telle, telle, men det er kjedelig, så det er lett å gli tilbake til gamle vaner. Jeg må tisse, jeg må tisse, jeg må...

For ikke å bli helt sprø, eller, enda verre, for ikke late vannet i tørrdrakten, er det best å ta seg sammen igjen – og da begynner hjernen gjerne å synge en sang. Helst en sang man ikke liker, en man ikke kan fordra og som er helt forferdelig irriterende, eller en sang som handler om sildrende vann eller regn, eller en elv. Yellow river, yellow river is in my mind and in my head...

Det kan være en fordel å bruke sangen man ikke kan fordra. Hit me baby one more time... I takt med åretakene. I værste fall kan telling og synging kombineres. Fiskebolla bor i havet, havet er fiskebollas hjem, bom bom bom. Det var det første verset nå er det ti igjen, bom bom bom... I takt med åretakene.

Noen ganger kjeder hjernen seg ikke, og det er nesten verre, for da er bølgene ute på fjorden et eneste kaos og et virrvarr helt uten system. Da er hjernen konsentrert. Fiskebolla seiler sin egen sjø og bor i havet ett annet sted, åra settes riktig i vannet og hoftene vrikkes og vris slik at ikke hele kajakken går amok i bølgekaoset. å sitte sånn å vrikke på hofta i timevis gjør at rumpa ikke dovner bort og man glemmer knærne. Men tisseblæra får gjennomgå. Hjernen fokuserer på bølgene, men bak i hodet ett sted surrer det Jeg må tisse, jeg må tisse, jeg må...

Det aller verste er allikevel når det blåser opp. Hjernen nynner for seg selv Yellow river, yellow river... Så noen krusninger på havoverflata, knapt merkbare. Det demrer en uro baki lillehjernen ett sted. Vinden begynner å ruske i lua, nappe i åra og hisse opp bølgene. Hit me baby one more time... Så er det der, uværet, med vind og bølger som med ett gjør fjorden uegnet å krysse med kajakk. All nynning er borte. Hjernen og kroppen er superkonsentrerte, jobbe, jobbe. årene må plasseres rett. Armene, ryggen, magen, hoftene, ja til og med beina jobber. åretak for åretak. Blikket festes framover, hendene begynner å holde hardere på åra. Det jobbes og melkesyre, svette, adrenalin og saltvann spruter. Bølgene løfter seg og raser mot kajakken. Det bråker og det drønner. Saltvann slår og spruter, det skyller over båten og over en stakkars kajakkpadler. Ansiktet, øynene, munnen blir spruta fullt av kaldt havvann.

Den gangen det blåste opp da Anders og jeg krysset Isfjorden fant han en liten reke sammen med GPS´en i lomma på redningsvesten da vi kom over på andre sida.

Over på andre sida har vi alltid kommet, tellende, nynnende eller skyllende. For en befrielse! Enkel, men ekte glede! Har kryssingen vært hard, er det en sann lettelse, redselen slipper taket og puls og pust roer seg sakte og finner etter hvert tilbake til sin normale takt. Apatisk blir man stående å se utover fjorden, full av rokk og kav. Større båter merker knapt den slags rokk og kav. De som holder seg på land legger ikke merke til det. Men en søkk gjennomvåt kajakkpadler som har kommet seg til andre siden av fjorden vet det: Der ute er det vilt, vått og farlig.

Kommer man derimot over på andre sida på en rolig dag, halvt i transe med gult blikk og en håpløst tellende hjerne, det var det 10´ende verset, nå er det på´n igjen bom bom bom, er det en annen type lettelse – mer som en befrielse. Endelig kan hjernen la fiskebollene være i fred.

Selve ilandstigningen når man skal ut av kajakken med en breddfull tisseblære, bortdovna rumpe og stive knær er et avsnitt verd. Det gjelder å kravle seg fort opp og prøve å hoppe elegant ut av kajakken og inn på de glatte fjæresteinene uten å få brytende bølger oppi cockpiten mens hjernen fortsatt er halvt i dvale. Det blir sjeldent elegant der man tryner inn i fjæresteinene, fyller cockpiten med bølger fulle av sand og snubler med stive knær, drar i kajakken som er alt for tungt lastet og teller. Jeg må tisse, jeg må tisse, jeg må... Ned med buksa og endelig late en yellow river i fjæresteinene idet en nærgående bølge prøver å dra kajakken ut på havet igjen. Med buksa nedpå leggen og knær som har blitt vinglete er det bare å hive seg etter ut i bølgene med sand i, redde kajakken og dra den i sikkerhet.

Ja, det var det jeg ville si om Fjordkryssinger.

Tweet

---