 |
| Velkommen til Ecuador! Vårt bratteste land hittil |
Antakelig hadde jeg alltid vært der; i regnet og mørket og syklet oppover. Regn, mørke og oppoverbakke. Jeg tror ikke jeg husker noe annet. Bare tråkke, tråkke... Anders siger ifra der fremme i mørket. Jeg forsøker å henge på. Må sykle litt fortere. Det går ikke. Jeg har maksfart på 4,5 km/t. Anders venter. Anders er snill når det røyner på.
 |
| Den asfalterte veien på peruviansk side og vår bratte grusvei på ecuadoriansk side av elva |
Men la meg starte på begynnelsen. På begynnelsen av Ecuador. Vi krysset grensa mellom Peru og Ecuador i regnvær og la en fin asfaltvei bak oss; det slutta å regne, asfalten slutta også - og bakkene ble brattere. Meget bratte!! Allerede første 100 meterne hadde vi begynt å trille.
 |
| Anders triller allerede før vi har syklet 100 meter i Ecuador |
Å trille sykkelen føles forøvrig ikke helt dekkende. Slepe eller drasse passer bedre, eller det engelske: Push... Men det heter altså å trille på norsk, så da blir det trille....
 |
| trille, slepe, drasse |
Altså, vi trillet. Svettet!! Og syklet. Landskapet var grønnere, frodigere og brattere. Ja, vi kunne like Ecuador. Det var slitsomme, men lystige bakker.
 |
| Svetten renner, men livet er bra |
Tredje dagen sto turen til Vilcabamba på planen. Rykter om asfalt et stykke på veien og 60 km i følge kartet. Det skulle bli lett.
Nå har ikke kartene her i Sør-Amerika glimret med korrekte avstandsangivelser. Vi mistenkte at veien ikke var 60, men 80 km lang da kilometermerkingene langs veien som telte nedover var kommet til 80 km. Vi antok at de muligens telte ned til Vilcabamba - noe de også gjorde.
 |
| Grønt og frodig! |
Vi syklet av gårde. Fortsatt grusvei. Hadde lunsj allerede etter 2 mil i Valladolid, da neste stopp var vårt bestemmelsessted. Så fortsatte vi. Veien pekte oppover og en mann stoppet oss og sa at vi måtte spise før vi begynte på bakken (burde vi ha skjønt at bakken var lang allerede her?). Da vi fortalte at vi akkurat hadde spist, fikk vi fortsette.
I 15 km fortsatte vi oppover. Det er kanskje ikke så lang motbakke, tatt i betraktning at vi hadde motbakker som varte tre dager i Peru, men denne motbakken var bratt og veien var dårlig. Jeg kastet et blikk på speedometeret: 3,8 km/t. Pulsklokka viste 163...
Det tok sin tid å komme seg opp bakken. Vi hadde noen strekninger med nylagt betongdekke, men stort sett var det grus og stein. Vi brukte 3 timer opp. Dvs jeg brukte 3 timer opp. Anders hadde forlatt meg et sted nede i bakken. Da jeg også endelig kom på toppen, kunne Anders fortelle at vi var på 2700 moh. Det føltes litt bedre å være sliten (eller rettere sagt helt ferdig. Ferdig fisk. Utslittt og utmatta), når jeg visste at vi hadde hatt 1500 høydemeter.
 |
| Dette er riktignok bilder fra noen andre bakker, men vi har jo syklet disse også! |
 |
| Utsikten mot bakken vi kom ned, før vi syklet opp på andre siden |
Vi fortsatte vår ferd, men det ble ganske klart at vi aldri kom til å nå Vilcabamba i lyset. Vi syklet ned et stykke og opp på 2800 moh. Vi hadde en bratt nedkjøring i noe som minnet mest om et tørrlagt elveleie. Vi bremset det vi maktet. Snakk om bortkasta nedoverbakke!!
Rett før sola gikk ned (sola går ned kl 18) kom vi frem til en liten landsby, 20 km før Vilcabamba. Jeg var ferdig. Ferdig mann, som Anders ville ha sagt det. Noen mente at det var et overnattingssted i landsbyen, vi leitet, spurte, men fant intet.
 |
| Da jeg ikke har bilder fra hverken mørkesykling eller fruktløs leiting etter ett sted å bo for natta, bruker jeg heller bilder fra tilfeldig utvalgte bakker fra veien |
Nå er det jo ikke slik at 20 km er fryktelig langt på sykkel, men 20 km med bratt terreng etter at man egentlig er oppbrukt, det føles langt. Vi syklet ut i mørket og det begynte å regne. Det var forøvrig betongdekke på veien nå, så den første bakken gikk greit. Anders syklet ved siden av meg og sa at han syntes jeg var "svær"; noe jeg har lært meg at ikke betyr at jeg er tjukk, men at han synes jeg er flink. Det beste komplimentet man kan få. Så ble vi enige om at at ting kunne vært så mye verre. Regnet kunne vært underkjølt for eksempel. Veien kunne vært av grus eller gjørme. Det kunne vært motvind.
Første motbakken unnagjort, vi syklet nedover i sprutregn og begynte på neste motbakke. Jeg snakket ikke lengre. Anders prøvde noen ganger å snakke, men han fikk ikke noen svar, bare grynting. Jeg var så sliten. Så gjennomsliten at man får vondt inne i margen. Men hva skal man gjøre? Legge seg i fosterstilling i grøfta? Kjefte på Gud? Eller bare være glad for at man er på tur og at de aller fleste har langt mer å gå på enn det de tror?
Jeg har vært sliten før. Alle klarer mer enn de tror. Det er bare å tråkke. Ett tråkk av gangen. Tråkk, tråkk. Ja, det var da jeg visste at jeg aldri hadde gjort noe annet enn å sykle i regnet og mørket. Mørke og regn. Det dampet av veien og noen ganger kom det en lastebil susende forbi. Et glimt av lys og bråk, ellers var alt stille og lyset fra hodelyktene våre var det eneste som fantes.
Kilometrene sluttet å tikke inn mens klokka gikk amok. Men alle ting har en ende. Det hadde denne motbakken også. Klokka 21 rullet vi inn i Vilcabamba og rett inn på første hostel vi så. Så viser det seg at vi er inne i turistområde igjen. Det satt backpakkere ute og drakk øl da vi kom trillende med syklene og vannet rant av oss. Vi fikk rom, dusj og mat og en god natts søvn.
Neste morgen våknet jeg med fibromyalgi (eller det er sånn jeg tenker meg at det føles å ha fibromyalgi; vondt i hele kroppen). Dagens store mål var å finne en god kopp kaffe (for det er ironisk nok vanskelig å få tak i annet enn pulverkaffe her i Sør-Amerika) og det var meget lett i turistmagneten Vilcabamba. Vi drakk kaffe på en fortausrestaurant og "chillet" sammen med de andre turistene. Vi gled inn i mengden og slappet av. Kontraster!
 |
| Det kan røpes at sola i Ecuador er sterk selv når det er overskya og regnvær... |
Noen av de andre turistene på hostelet der vi bor nå sier at de ikke hadde greid å være på sykkeltur. Jeg tenker at det sier de bare fordi de ikke har prøvd. Man klarer så mye mer enn man tror og etter at man har møtt veggen, har man alltids nok til ett tråkk til - og ett til, viss man må.
 |
| I følge denne plakaten skal veien fra grensa til Zumba, den første byen på Ecuadoriansk side, forbedres. Arbeidet skal ta 9501 måneder.... |
 |
| "Kyllingsuppe" |
 |
| Anders hadde vært innom butikken før grensekryssingen i Peru og kjøpt "rundstykker". De var fulle av bittesmå maur, men det oppdaget ikke Anders og han hadde allerede spist seg halvmett før jeg også ville smake og så at "rundstykkene" krydde av maur. Både inni og utapå... |
 |
| Anders vrir opp sykkelhanskene sine. Man svetter mye når man sykler i Ecuador, har vi lært... |
Vi kan ikke annet si enn at etter tre dager på sykkel og to hviledager i Ecuador, så gleder vi oss stort til resten!!
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!