Skrevet av Birgit, 10.8.2010, Douglas
Etter knappe 15 mil er vi rundt Isle of Man. Jeg innser at det er i korteste laget til å kunne kalles en bragd, men det var en fin tur!
Vi hadde samme slagplan som da vi
syklet Irland rundt (dvs å sykle i retning med klokka), og vi tok derfor veien sørover etter å ha ankommet Douglas, Isle of Mans hovedstad, med ferga fra Belfast. Vi hadde blitt advart om at kysten var kupert, man vant som vi er med bakkar og berg utmed havet, fryktet vi ikke for de Manx'e bakker.
Kysten her består av klipper, og masser av små og store elver har brukt tiden til hjelp og gravd ut hver sin kløft slik at de kan renne lettere ut i havet. Kystveien gikk langs klippene, og siden de tydligvis ikke er spesielt interessert i å lage bruer i dette landet, gikk veien ned i hver eneste kløft – og, ikke minst, opp igjen av de samme kløftene. Siden kløftene var bratte, bortimot stupbratte, bokstavlig talt, gikk ikke veien rett ned, men svingte slik at den kunne gå på skrå ned i kløfta. Nederst i kløfta tok veien så en skarp sving (så skarp at man selv på sykkel måtte bremse godt ned og miste all fart for ikke å havne i grøfta), før den krabbet opp igjen på andre siden – standard stigning var 17-18%. Ja, skal si låra sto i brann etterhvert...
Vi tuttla oss rundt (og ned og opp) og fikk medvind da vi svingte og begynte å sykle nordover langs vestkysten – og da vi rundet nordspissen og snudde nesene våre sørover igjen, skjedde under over alle under: Vinden snudde også og vi fikk medvind sørover også. Undrenes tid er ikke forbi!
Da vi ankom Laxey, eller Laksaa som det heter på Manx, hadde vi en dag som skikkelige turister. En av øyas store turistattraksjoner er verdens største vannhjul som fortsatt virker. Det ble bygget i 1854 for å pumpe vann ut av sink- og blygruven de hadde her på den tida.
Vi fikk tak i et turistkart og oppdaget at det var avmerket en «trail» frem til det store hjulet. Vi tolket dette som at det fantes en sti som skulle føre oss til hjulet, pakket ned brosjyren og trasket lykkelige avgårde langs en sti vi fant. Etter adskillige kilometer på gjengrodde stier, demret det for oss at en av landets største turistattraksjoner kanskje ikke lå gjemt inne i skogen, i enden av en gjengrodd og kronglete sti. Det gjorde den jo ikke heller... Etter å ha kronglet oss tilbake til utgangspunktet, oppdaget vi at hjulet lå i enden av hovedgata, knappe 2 minutters gange langs fortauet. Vi fant med andre ord det forjettede hjulet, kikket litt på det og gikk deretter løs på byens andre store turistattraksjon: Å ta toget opp på Snaefell.
Snaefell er Isle of Mans høyeste fjelltopp og rager 621 meter over havet. Jernbanen er etter sigende de britiske øyers eneste fjelljernbane, hva nå det skal bety, og startet opp i 1895 og har sannsynligvis ikke blitt pusset nevneverdig mye opp siden den gang.
På toppen av Snaefell kan man på en klar dag se 7 «kongeriker»: Irland, Skottland, Wales, England, Isle og Man, Himmelen og Havet. Vi så de tre sistnevnte og poserte sammen med de andre turistene ved varden før vi tok toget ned igjen.
Runden rundt Isle of Man er på tross av det kuperte terrenget vaskelig å sykle på veldig mye mer enn 3 dager. Siste sykkeldagen vår hadde vi bare litt over en mil igjen før vi var tilbake i Douglas. Vi somlet og somlet for å trekke ut tida og prøvde å gjøre sykkelturen litt lengre. Alt for snart var vi, tross somlingen, tilbake i Douglas.
Isle of Man er etter det vi har sett en fin liten øy med kyst, klipper, gamle slott og jordbruk, men det er opplagt at da Gud skapte dyrene, og turen endelig kom til Isle of Man, var han sliten etter all skapingen, for han har glemt å gi hale til kattene og har dessuten utstyrt sauene med opptil 6 horn hver...
