Tåkete irske Tusentopper

Skrevet av Birgit den 23.7.2010 i Killimer

Det finnes tre fjelltopper i Irland som er over 1000 meter høye: Caher på 1001 m, Beenkeragh på 1010 m og Carrauntoohil på 1040 m. De er alle plassert i Kerry county og ligger i en slags hestesko med en smal rygg som forbinder dem sammen. Irlands høyeste fjell, Carrauntoohil ligger i midten av disse, så strekker det seg to smale rygger ut på hver sin side, og i enden av disse ryggene ligger de to andre fjelltoppene. Det er derfor naturlig å tenke at man kan gå opp på en av de to toppene på siden, følge hesteskoen helt rundt og ende opp med tre tusentopper på en tur. Det også det som var vår plan...

Vi vandret avsted med freidig mot sammen med Vibeke (som vi var så heldige å ha på «besøk» noen dager) i retning Caher. Vi kom etterhvert opp på en fjelltopp med varde og greier. Været hadde gått fra å være grått og regn til å bli tett tåke. Siden kartet tilsa at det skulle være stup, tildels meget bratte og lange stup – lange som i «langt ned», på begge sider av de eggene som skulle forbinde de forgjettede tusentoppene sammen, tok vi til vettet etter bare en topp og tok turen ned den veien vi var kommet opp.

Neste forsøk måtte vi gjøre uten Vibeke, da hun på det tidspunktet satt på et fly tilbake til Norge. Vi angrep denne gangen hesteskoen utenfra, på midten, og fulgte «Devils Ladder» som forøvrig ikke har noe med hverken djevler eller stiger å gjøre, men er snarere et elveleie som danner en fin, om enn noe fuktig, kravlerute rett opp på den ene eggen. Etter Devils Ladder gikk vi opp på Carrauntohil. Planen videre var å gå ned på den andre siden, følge den andre eggen og gå opp på den tredje tusentoppfjellet. Men akk nei, tett tåke gjorde at vi så pent lite oppe på toppen av Carrautohil. Et famlende forsøk på å finne en sti ned på andre siden av fjellet førte oss til et skilt med et dødningehode på og teksten: «Turn back, this is no descent route». Atter en gang tok vi til vettet og gikk ned fra dette fjellet også den veien vi kom fra.

Før tredje forsøk hadde vi fått tips fra en ivrig fjellvandrer, som bl.a har vært på samtlige Munro'er to ganger, om en fin rute opp på Beenkeargh. Vi la i vei med gode værmeldinger i ryggen og under blå himmel – og jeg skal si at den foreslåtte ruta var flott. Jeg vi nesten driste meg til å kalle den vakker! Ruta inkluderte mengder av bratt og variert «scrambling» som det heter på lokalspråket – eller kravling som jeg ville kalte det – eller kliving som Anders ville sagt. Det var tidvis meget «exposed» som de sier her – eller luftig som vi ble enige om å kalle det.

Jeg tror ikke Anders trekker mine følelser for ham i tvil etter at jeg holdt ham meget godt fast (i de kroppsdelene jeg fikk tak i) da han som førstemenn av oss, skulle forsere et aldri så lite luftig kruks midt i fjellveggen.

Etter en ganske drøy og fantastisk flott kravletur sto vi endelig på toppen av Beenkeargh også. Vi hadde til og med utsikt over hele hesteskoen (for første gang); og tro det eller ei, den første toppen vi hadde forsert sammen med Vibeke var ikke Caher, men ingen ringere enn en liten bitopp uten navn på under 1000 m... Vi rakk akkurat å tenke tanken at vi skulle gå hele hesteskoen for å få med oss den riktige Chaer til tusentopplista vår, men da kom tåka, tett som en stappe, som tåke fra blå himmel – bokstavelig talt. Nok en gang måtte vi ta til vettet (som vi jo heldigvis har masser av). Denne gangen var det riktignok ikke aktuelt å gå ned igjen den veien vi kom fra, da den ruta egentlig ikke ville vært spesielt fristende å ta seg ned selv uten tåke. De andre sidene av fjellet var derimot av det snillere slaget, og vi hadde allerde sett oss ut en snill og slak rute ned igjen. Da det plutselig ikke ble så mye å se på på toppen av Beenkeragh, gav vi oss i vei med nedturen nesten med en gang vi var kommet opp – og gikk rett i feil retning. Nå var vi aldri så ute av lei at vi gikk i fare for å uforvarende forsere et stup, vi bare endte opp med en god runde, for å si det sånn...

Da vi vel var under tåka, som forøvrig lå meget tett meget langt nedover fjellsidene, og på rett kjøl, bestemte kroppen min seg for å si ifra at den var sulten, trøtt og sliten. Det gjør den på det viset at den går inn i zombiemodus og begynner å ramle seg, fremfor å gå, nedover i steinura. Siden vi fortsatt hadde et stykke igjen å gå – og dessuten 15 km å sykle – unnet vi oss en muslibar og en kopp kaffe. For kaffe har vi alltid med oss på tur må vite. Etter dette var alt så mye bedre og vi kom oss tilbake til teltet, som vi forøvrig har valgt å kalle for sommerhuset vårt. Siden vi bare hadde spist et par muslibarer på de drøye åtte timene det tok oss å kravle og traske rundt i fjellheimen denne dagen, inntok vi et kraftig måltid mat før undertegnede kollapset og sov meget tungt i en time eller to før hun ble vekket av sin mann som serverte rødvin. Etter en flaske rødvin på deling kollapset vi begge to og sov meget tungt til neste morgen.

Neste morgen var forøvrig i dag morges, og vi tok syklingen fatt og har syklet 85 km hvor undertegnede igjen kollapset (15 km under anstendig distanse), denne gangen av sjøsyke under en meget liten og meget rolig fergeoverfart fra Tarbert til Killimer. Ja, sjøsterk kan jeg vel ikke kalle meg etter dette... Men min kjære mann innlosjerte oss prompte på en B&B ved kaia i Killimer – og det er her vi er nå.