Skrevet av Birgit en gang et sted i Japan
Det er ingen hemmelighet at gutter, eller menn som de også kalles, i det store og det hele rett og slett er mer barnslige enn oss kvinner. De bråker, raper og fiser og ler av det etterpå. De liker alt som smeller, bråker og lukter vondt. De ler høyt, forteller grove vitser med enkle poenger, liker ting som går fort og som andre tror er farlig eller tøft. De lever av og for et image som macho. De er tøffast og frekkast med tredagersstubb og hull i buksa.
 |
| Golden tempel i Kyoto som ikke har noe med denne fortellingen å gjøre... |
Dette er en kort introduksjon til en gjeng gutter som har funnet sitt macho image. En av dem er en gutt, som jeg skal kalle Arne og som jeg traff på en solcellelab i Japan. I antall år er han eldre enn meg, noe som kun gir seg utslag i utseende... Han er nederlender og går med oransje jakke under fotball VM, selv om han selv aldri spiller eller har spilt fotball. I typisk nederlender-stil snakker han høyt, og helst om seg selv. Man kunne tjent en formue ved å kjøpe ham for det han er verdt og selge ham igjen for det han tror han er verdt. Han skryter uhemmet av sin doktorgrad i fysikk, og gutten er utvilsomt meget smart. Og med sine publiserte artikler i anerkjente tidsskrifter er han også etterspurt som foredragsholder på diverse konferanser hvor han gjør en høyrøstet, men god figur. Ute på by'n høres han godt over all annen støy, og proklamerer sine meninger om alt og alle til alle: But I, as a doctor in physics, knows that.... I Japan bukker og nikker alle høflig av sterke uttaleleser, Arne blir derfor sjeldent motsagt, han er Big in Japan.
Hans selvtillit er ubegrenset. Han har prøvd seg som fotomodell på tross av sitt utseende. Jeg hørte aldri at han fikk noe oppdrag, men han fortalte til alle som ikke ville høre at han hadde registrert seg som fotomodell på nettet.
Det var bare en ting som Arne manglet; et macho image! Han var allerede en smart fotomodell med doktorgrad i fysikk: Nå skulle Arne bli MANN!!
Slik gikk det altså til at Arne søkte sammen med en håndfull andre gutter og opprettet Tsukuba Gaijin Airsoft Gun Club. Her skulle det skytes, her skulle det bråkes, her skulle gutter bli menn!! De gikk til innkjøp an hver sin lekerifle og begynte å leke krig in en park i Tsukuba sentrum hver søndag.
Arne kom på jobb en mandagsmorgen og fortalte med manndom i røsten at han hadde en AK47 hjemme på hybelen. Ikke alle var spesielt interessert i Arnes plastrifle, men slike Kalasjnikov replica ser så ekte ut at de ikke en gang er lovlige i Nederland, får vi høre.
 |
| Fra en helt annen park - nærmere bestemt en eller annen park i Nikko |
Arne troppet opp i en av Tsukubas parker hver søndags ettermiddag etter at alle de maskuline hadde fått tid til å sove ut rusen fra lørdag. Japanske parker er det man ofte referer til som velfriserte, men som i virkeligheten er regelrett skamklipte, med forkrøplede busker med avklippete grener og små fontener med tykke og bleke karper i. Her skulle de altså skyte på hverandre og guttene skulle gjøre hverandre til menn. Arne satt og ventet i solen. Så dukket de opp, den ene gutten etter den andre, mysende mot det skarpe lyset, subbende og i full kamo. Nei, her skal det ikke lekes krig!
Jason fra Kanada som mener han er omtrent i slekt med meg siden han har noen fjerne slektninger fra Island er lettere tykkfallen og rager ikke spesielt høyt over bakken. Han er meget stolt over sitt vikingeblod og har gått til innkjøp av et par lufthåndgranater og en ammo-vest. Vesten er i stilriktige kamo-farger, men er vel streng tatt designet for en gjennomsnittelig japansk kropp. Og Jason kan på ingen måte forveksles med en japaner hva kroppsfasong angår. Det ville vært å juge å si at vesten passet, og Scott fra Skottland kalte den for Jason's bra.
Scott var også av den oppfattning at han var delvis viking, og således var to av mine selverklærte fettere i parken sammen med Arne denne søndagen. Scott var ikke mindre rund enn Jason, men ganske mye høyere, hadde rødt hår og det var nok år og dag siden han hadde hatt tredagersstubb. Scott hadde latt ansikshåret vokse vilt rundt sin røde nese og med god vilje kunne han ligne på en tykkfallen viking i kamo.
For å gjenopprette sin maskuline ære etter affæren med bh-vesten, trakk Jason splinten på en av lufthåndgranatene sine som han hadde hengene i patronbeltet under magen, og kastet den bort til en nyfrisert busk. Det ble trykkende stille, alle stirret spent bort på busken der den usikrede granaten lå. Hvert øyeblikk kunne både den og busken gå i luften. Plutselig freste den og gav fra seg et Puffffffff og et kortklippet gresstrå føk opp fra bakken og landet 2 cm lengre bort på plenen. Alle de kamo kledde begynte å le dypt og hysterisk høyt på mandig vis over slik galskap: En håndgranat! Nei, hvor hadde nå Jason kjøpt den?? Før dagens krig kunne starte hadde de blitt enige om å spleise på et helt parti med lufthåndgranater til neste søndag.
De var etter hvert blitt fulltallige: De tykkfallende vikingene, Jason og Scott, var der. Arne, den smarte fotomodellen med doktorgrad i fysikk var der. Martin fra Australia, han som eier pub'en i Tsukuba og som er eldre enn faren min var der. Jeg husker at da jeg var barn trodde jeg at alle voksne menn var som Pappa og oppførte seg på ordentlig voksent vis. Men her sitter altså Martin med grått hår, skjegg og kulemage i full kamo-habitt under en nyfrisert busk i en park med fontener hvor det svømmer fete karper og slår seg på lårene og ler dypt og hysterisk av en håndgranat som eksploderte i en Puffffffff. Han er klar til å gå i krigen. Mark er også klar. Han er like tykkfallen som de flest andre og bedyrer at han trener en dødelig kampsport. En helt ny kampsport som tar det beste fra alle andre kampsporter og forener dem i en ny og dødelig effektiv kampsport hvor alt er lov. Men, som han sier: Det er ikke fordi jeg ikke presterer i noen av de allerede eksisterer kampsportene at jeg fant meg denne lille grenen av en superkampsport, må vite at jeg kunne ha bedrevet hvilken som helst slags kampsport, men det er altså denne som er Den Ultimate Kampsport! Ingen jenter har adgang til disse Ultimate treningeøktene, for de slår ikke jenter der. Han har dessuten ikke samvittighet til å jule opp jenter, jentene ville sannsynligvis ikke overlevd heller. Men nå er tid for å leke krig.
 |
| Bleke og fete karper i en eller annen japansk forntene |
I enden av parken var det et par kvaderatmetere med vill natur. De ladet luftriflene sine med kunstgjødselkuler. Det er miljøvennlig må vite. Så var det på med finnlandshettene og patronbeltene.
De lekte krig i den ville naturen som bestod av noen sivstrå i et gjørmehull nede ved en rolig elv. Reglene er slik at når en blir truffet må han rope hit, rekke hånda i været og sette seg på plenen. De lekte både alle-mot-alle og på to lag. Det er ikke bestandig så lett å vite om man er truffet eller ikke siden anslagskraften ikke er så kraftig, men de forsøkte alle å ikke jukse. Selve krigene varer ikke spesielt lenge da de fleste har mye daukjøtt å dra på, dårlig kondisjon, løper eksepsjonelt sakte og heller ikke spesielt langt.
De lekte krig i godt over en halvtime. Så var det på tide med pause. Utslitte og gjørmete slengte de seg på den nyklippede plenen, pustet ut og pustet ut. Så var det å gå gjennom alt som hadde skjedd i løpet av alle krigene. Historier fra dagens dyster, alle like ugjenkjennelige, ble fortalt med høy røst og alle lo av alt på mandig vis med dyp og hysterisk høy røst og med tilhørende lårklasking. Det tok omtrent dobbelt så lang tid å fortelle alle krigenes dyster som å utføre dem, og da alle var ferdige med alle dagens historier hadde det gått så lang tid at alle var sultne.
Så dro de, alle som en, med gjørme og kamo og det hele, inn til Tsukuba sentrum og bestilte rå fisk og øl. Historiefortellingen holdt aldri opp. Historiene ble voldsommere og voldsommere, og de voldsomste hendelsene hadde selvfølgelig hendt tidligere, en gang de andre ikke hadde vært der.
Ja, slik gikk det atså til at også Arne ble Mann.
Og om noen nå sitter og lurer på hvorfor, i alle dager, jeg har så detaljert kjennskap til den prosessen, ja, så tenk: Det vil jeg ikke si!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!