onsdag 25. juni 2014

Den lange veien hjem via New York og Island, samt tanker om å komme hjem etter to år på sykkel

Skrevet av Birgit 25.6.2014 i Trondheim

Hjemkomst

Vi er hjemme, og vi har vært hjemme en stund. Vi har flyttet inn i huset vårt igjen og vi har møtt både familie og venner. Hvordan føles det, spør mange. Jeg har tenkt å prøve å svare på det, men først skal jeg gi dere noen glimt fra den lange hjemturen vår. Vi hadde jo så viselig lagt opp til både noen dager i New York og 10 dager på Island sammen med alle fire foreldrene våre. Den lange veien hjem gjorde at overgangen fra å sykle hver dag til å bo i samme hus hver dag ble litt mindre brutal.

Manhatten, New York,
sett fra en av de mange turistbåtene


"I don`t like cities, but I love New York..." synger Madonna. Vi liker heller vanligvis ikke byer, spesielt ikke storbyer, men av en eller annen grunn fristet det med noen dager i New York siden flyet uansett skulle den veien. I tillegg fant vi ut at prisen på flybillettene blir halvparten så dyre om vi bestilte en og en flytur fremfor å bestille hele turen fra Cancun til Reykjavik i samme billett. Vi bestilte derfor billettene hver for seg og la inn tre netter i storbyen. Og, om sant skal sies, så syntes vi at New York faktisk var en ganske fin plass å være et par dager. Selvfølgelig var det deilig at ting virker, hotellrommet er reint, vi hadde både dyner og varm dusj og vi kunne fråtse i god mat både i butikkene og i restaurantene. Vi forstod alt hva folk sa og ingen ropte etter oss og vi kunne forsvinne i mengden. Men bortsett fra slike ting var New York også en ganske rolig by på tross av størrelsen og, ikke minst, kryr av folk det er morsomt å se på. Det sies at det tar årevis å bi kjent med byen, og det er sikkert riktig og vårt inntrykk stammer kun fra Manhattan. Vi tittet på Frihetsgudinnen , tok heisen opp i Empire State Building, tok båt rundt Manhattan og trasket ellers gatelangs og spiste særdeles god mat. 

Vi bodde i bydelen Harlem og vi forspiste oss på senegalisisk (eller heter det kanskje sengalesk?) mat. Og, etter å ha syklet gjennom 7 av landene på topp 10 listen over høyest mordrate, måtte vi til New York for å se at noen faktisk ble skutt.... Riktignok med elektropistol, men skutt ble han like fullt selv om han jo ikke døde. Vi ruslet tilbake til hotellet vårt og gikk forbi en slåsskamp som utspant seg på fortauet. Mange mennesker prøvde å holde igjen en stor kar som tydligvis hadde mistet besinnelsen og slo etter alle han klarte å treffe. Slåsskjempen reiv seg løs og gjøv på en annen stor kar og slo ham i bakken. Han som ble slått, falt med hodet inn i et gelender og deiset i bakken. Så hørtes plutselig et skudd og slåsskjempen datt forover, rett i bakken. Bak ham sto en politimann med (elektro)pistolen i hånden. Jeg stoppet plutselig opp, hadde jeg sett at noen var blitt skutt?? Men det var ikke noe blod. Ingen skriking og ikke noe splash. Tilsynelatende ingen dramatikk.... Politimannen hadde allerede bøyd seg ned og holdt på å sette håndjern på den skutte mannen. Flere politimenn kom til. Ambulansen kom. Flere politibiler. I alt seks politibiler kom. Slåsskjempen ble fraktet bort og politifolkene roet gemyttene på andre oppskjørtede tilskuere. Vi gikk videre...

Teltet vårt rett ved langtidsparkeringen utenfor flyplassen i Reykjervik.
- en kald og lys natt..


Fra Ngw York gikk turen videre til Island. Vi landet midt på natten og slo opp teltet vårt ikke langt fra langstidsparkeringen og sov søtt. Eller, det gjorde vi jo faktisk ikke... Det var kaldt og på tross av min fantastiske Huldreheimen dunsovepose fra Helsport frøys jeg som en tulling. Det var jo iskaldt ute!! 10 grader og duskeregn. Altså ikke minusgrader, som soveposen, tross alt er laget for, men 10 plussgrader og der lå jeg og hutret. Kroppen har brukt de siste månedene på å takle sykling i 50 plussgrader om dagen og 35 plussgrader gjennom hele natten. Nå hadde tydligvis kroppen min fått sjokk. Ullundertøy og dunpose inne i et tett telt med 10 plussgrader på utsiden, nei det var tydligvis alt for ekstremt for kroppen min den natten... Jeg har en tendens til å bli sur på kroppen min når det er noe den ikke takler så bra, men i løpet av nattens mulm og mørke, ble vi enige (jeg og kroppen min) om at jeg tross alt var veldig fornøyd med all tilpasningen den hadde gjort for å tåle alt det varme og at jeg skulle gi den litt tid, så kom den nok til å takle et kaldere klima etterhvert. Sa jeg forresten nattens mulm og mørke? Vel, det var jo på ingen måte mørkt heller... Kan noen slå av lyset? Jeg får ikke sove...





Dagen etterpå møtte vi igjen foreldrene våre. Vi hentet dem på flyplassen. Vi stod og ventet. Kikket og kikket. Vi kikket to ganger på alle med grått hår.... Men, når de kom, så så vi dem jo med en gang. Det var ikke nødvendig å kikke etter to ganger. Selv hadde vi visstnok heller ikke forandret oss og foreldrene våre konstaterte fornøyde at vi hverken så tynne eller syke ut...

Vi hadde leid bil og kjørte rundt og tittet på fantastiske naturfenomener. Det var fint å kunne ha så lang tid og så rolige dager sammen med mammane og pappane. Vi hadde jo mye å snakke om, men når sant skal sies så forsvant følelsen av at vi hadde vært lenge borte nesten med en gang. Det var ikke nødvendig med "icebreaker" leker for å bli varme i trøya. Alt var som før, og godt var det! Det var veldig godt. Vi snakket om løst og fast som vi alltid har gjort. Vi ler av de samme tingene vi alltid har ledd av. Vi blir irritert foor de samme tingene som vi alltid har blitt irritert av. Jeg spurte pappa om han syntes at vi hadde forandret oss. "Nei, egentlig ikke" var svaret. Nei, vi er fortsatt bare oss selv. Og vi kunne konstatere at foreldrene våre også var slik de var da vi forlot dem. Det er kanskje det beste med å komme hjem. 












Det vi fikk med oss av Island imponerte oss stort. Fantastisk natur, fosser, geysirer, varme kilder, små hester, vulkaner, isbreer.... Vi har lagt merke til at Island er en plass som egner seg for sykkeltur....



Etter 10 dager, bar det videre mot Trondheim. Vi landet på Værnes i flott trøndersk sommervær: 10 grader, regn og kuling (det var vel strengt tatt ikke kuling, men det hadde passet godt....). Kroppen min hadde allerede vendt seg til "kulden" og jeg syntes det var fint, om enn noe friskt. Vi møtte igjen flere familiemedlemmer og venner. Vi kunne atter en gang konstatere at folk ikke har forandret seg nevneverdig mye. Men unntak av noen tante- og onkelbarn som har blitt merkbart større og "voksnere" er folk seg selv like. Vi har fortsatt ikke hatt bruk for "icebreaker" leker og det er lett og innmari koselig å møtes igjen.




Vi hadde et par dager i telt i hagen til min søster med familie før vi kunne flytte inn i huset vårt igjen. På tross av at temperaturen var den samme i Trondheim som den første natta på utsiden av flyplassen i Reykjavik, var soveposen min plutselig blitt god og varm siden sist og den lyse sommernatta klarte ikke å holde meg våken etter at jeg hadde krøpet til soveposings. Jeg sov som en stein. I skrivende stund har vi vært tilbake i huset vårt i mange dager. Vi har pakket opp, organisert, satt ting på plass, vasket litt, reparert litt og kommet i orden. Vi har et par nye bøker i bokhylla og et nytt bilde på en vegg. Ellers er alt som før. Det regner ute og det er 10 grader. Vi har varm dusj når vi vil og vi har bakt brød og knekkebrød. I kjøleskapet har vi både gul og brun ost, leverpostei og grønne epler. Vi kan kaste dopapiret i do og drikke vannet fra springen. Vi har strøm 24/7 og syklene vi sendte hjem fra Mexico har kommet trygt frem. Alt i alt er alt normalt og deilig vanlig... Kanskje det egentlig ikke er noen "big deal" å dra på tur i to år?



Tur-pc`n vår er fortsatt ute av drift og det viste seg at den stasjonære pc`n vår også er ute av drift... Jeg har urovekkende få klær i klesskapet og kaffetrakteren vår er også ødelagt. Men siden vi har presskanne synes vi ikke at dette er store problemer. Anders har mekket på syklene som kom fra Mexico og racersyklene som stod i kjelleren. Det er viktig. Og vi har syklet noen runder på racersykler. Sistnevnte har vært med skrekkblandet fryd da racersykkelen min, dvs den gamle til Anders som jeg har overtatt, viste seg å ha utviklet både angst og en alvorlig nervøsitet under sitt opphold i kjelleren. Den vil helst bare kjøre i grøfta.... Men racerturene er en annen historie....

En av de beste tingene med å komme hjem er å kunne være med på
de de store hendelsene! Jeg var ikke sein å be da Maria (t.h.),
et av mine tantebarn, ville være med å se på karategradering.

Nybakt orangebelting


Summa summarum. Vi er hjemme igjen. Alt er som før. Bortsett fra at vi har lært at reint, kaldt, godt vann i krana (og vi har det samme vannet i do!!!!) er luksus. Det samme er strøm, en kjølig sommer, hus og hage, god kaffe, grovt brød og vennebesøk!



For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



2 kommentarer:

  1. Over ganske mange uker nå har jeg lest så godt som hele bloggen deres fra start til slutt. For en fantastisk reise! Jeg husker ikke lenger hvordan jeg forvillet meg inn hit, for jeg hadde aldri hørt om dere før jeg dumpet innom denne siden, men jeg er glad jeg gjorde det. Har reist litt i Sør- og Mellom-Amerika selv (var nok derfor jeg lot meg interessere) og det har vært artig å lese om både steder jeg har vært og ikke har vært, ennå. Og så må jeg bare få si at dere tar utrolig flotte bilder! Takk for at jeg har fått følge turen deres, om enn litt på etterskudd :) Hilde

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Hilde! Så hyggelig at du har lest gjennom bloggen og tusen takk for den fine kommentaren. Det setter vi stor pros på ! Klemmer fra Anders og Birgit

      Slett

Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...