 |
| Utsikten fra "litt oppe i bakken" på vulkanen Lascar |
Her i denne delen av verden, nord i Chile og høyt oppe i Andesfjellene, dreier det seg om høye fjell, vulkaner og ørken - i skjønn forening. Vi hadde jo akkurat tatt en høyderekord da vi ankom San Pedro de Atacama (Calama - San Pedro de Atacama: Over nye høyder på sykkel) og det gikk jo strålende. Litt høy puls i forhold til farten, men ellers ingen fysiske plager - så det var bare en ting å gjøre; å sikte mot enda høyere høyder!
Vi booket en guide og kl. 5.30 om morgenen var vi klare for Lascar, alle vulkaners far (i følge lican-antay folket), som rager 5600 moh!! Det er den mest aktive vulkanen i nord-Chile og svovelholdig røyk veltet ut av krateret på toppen.
Dagen startet bra, om enn meget tidlig, vi humpet avgårde i mørket, men mistet en bit av et av hjulopphengene foran på bilen da vi forsøkte å kjøre opp til vårt planlagte startpunkt 4500 moh. Vi kom ikke opp med bilen som nå bare hadde fjærer på tre av fire hjul og vi tok beina fatt noen hundre høydemeter under planlagt startpunkt. Vi syntes det var god deal, siden vi da fikk noen ekstra høydemeter for pengene....
 |
| Lascar, alle vulkaners far og den mest aktive vulkanen i nord-Chile! Den rager 5600 moh |
Vi booket en guide og kl. 5.30 om morgenen var vi klare for Lascar, alle vulkaners far (i følge lican-antay folket), som rager 5600 moh!! Det er den mest aktive vulkanen i nord-Chile og svovelholdig røyk veltet ut av krateret på toppen.
 |
| Jeg er på vei oppover bakken. Langt nede til høyre kan man så vidt se veien, og den grå vifta som sprer seg ut under oss er fra forrige vulkanutbrudd |
Dagen startet bra, om enn meget tidlig, vi humpet avgårde i mørket, men mistet en bit av et av hjulopphengene foran på bilen da vi forsøkte å kjøre opp til vårt planlagte startpunkt 4500 moh. Vi kom ikke opp med bilen som nå bare hadde fjærer på tre av fire hjul og vi tok beina fatt noen hundre høydemeter under planlagt startpunkt. Vi syntes det var god deal, siden vi da fikk noen ekstra høydemeter for pengene....
 |
| Vi nærmer oss kanten av krateret, - og svovelrøyken |
Det gikk jevnt og trutt oppover bakken. Det gikk sakte, men det gikk jevnt og vi kom stadig høyere og vi nærmet oss kanten av krateret. Vår guide, Filipe, var litt bekymret fordi det var mye røyk fra vulkanen. Det gjør det enda vanskligere å puste, sa han.
 |
| Selv svolvelrøyk kan se idyllisk ut... |
Jeg begynte å merke høyden ganske bra da vi nørmet oss krateret. Anders også. Vi svimlet oss avgårde. Vi gikk i våre egne bobler og følte oss nesten litt fulle. Vi snublet oppover, men Filipe syntes vi holdt bra tempo og at vi klarte oss bra. Vi var fornøyde og snublet videre. Riktignok meget sakte, men fortsatt ganske jevnt oppover. Og for en fantastisk utsikt vi hadde bak oss! Golde sletter med gule gresstuster som gav slettene en uvirkelig gul farge. Fjell og vulkaner, en liten saltsjø og veien vi hadde kommet knapt synlig langt under oss.
 |
| For en utsikt!! |
Vi kom frem til krateret og kunne se ned i den dype, dype avgrunnen av svovelrøyk... "Kast ringen, Frodo!" var spøken som passet best for omgivelsene. Felipe kunne imitere Gollum og det var fint å være nesten på toppen av alle vulkaners far - bare noen høydemeter igjen før den virkelige toppen.
 |
| Vi titter utfor kanten av krateret |
 |
| Svovel og røyk |
 |
| Filipe og jeg viser muskler! Jeg er stolt over vår nye høyderekord - og Filipe er stolt over å kunne være en del av en så viktig dag i livet vårt, som han sa det (fantastisk fyr!!) |
Etter å ha hengt litt rundt kraterkanten, tittet ned i den dype avgrunnen, beundret utsikten bak oss, sitert Ringenes Herre og generelt vært veldig fornøyde med dagen, oss selv og omgivelsene, fortsatte vi videre oppover til selve toppen.
 |
| Filipe slapper av i sola, mens turistene hans (altså oss) tar bilder og hopper og ser på utsikten |
Jeg svimlet meg videre og var litt kvalm. Det gikk saktere enn saktest og ikke så veldig jevnt lengre, men vi kom oss til toppen!! Hurra!!! GPS'en viste 5611 moh og vi hadde slått vår to dager gamle høyderekord med 2200 meter! Det var tid for flere bilder, mer nyting av utsikten, hopping og enda mer nyting av en fantastisk utsikt!
 |
| Vi er på toppen av Lascar og GPS'en viser 5611 moh!! Hurra!! |
 |
| Verden for mine føtter |
 |
| - og Anders hopper |
 |
| Solcellepanel som driver vulkanovervåkningsinstrumentene |
Etter alle bilder var tatt og alle hopp hoppet var det på tide å rusle ned av vulkanen igjen. Jeg følte meg ganske kvalm, men enda mer oppstemt. Det er jo vanlig å bli litt kvalm i høyden og nå skulle vi jo ned og da skal det jo bli bedre og bedre for hver høydemeter nedover, eller?
 |
| Vi har startet nedruslingen |
Vi begynte nedstigningen, eller nedruslingen, og jeg ventet på at kvalmen skulle gi seg, men den gav seg ikke. Det ble bare verre og verre å være meg i høyden selvom vi kom lavere og lavere for hvert skritt.
Jeg ble etterhvert så kvalm at jeg måtte bruke all min energi på å konsentrere meg om ikke å kaste opp - og littegrann om å rusle nedover, da. Det gikk til slutt utrolig sakte, men vi kom oss til bilen og var fortsatt godt innefor tiden som er vanlig å bruke.
Jeg ble etterhvert så kvalm at jeg måtte bruke all min energi på å konsentrere meg om ikke å kaste opp - og littegrann om å rusle nedover, da. Det gikk til slutt utrolig sakte, men vi kom oss til bilen og var fortsatt godt innefor tiden som er vanlig å bruke.
 |
| Nedoverbakke |
Felipe var nervøs for bilen uten fjæring - noe som ikke er så rart da veien tilbake bestod av 5-6 mil uendelig dårlig kjerrevei før asfaltveien begynte. Han begynte derfor å kjøre uendelig forsiktig og uendelig sakte. Men med en gang bilen satte seg i bevegelse, måtte jeg plutselig ut og spy...
Vi la oss til å sove en times tid i bilen. Felipe var engstelig for å kjøre istykker bilen uten fjæring, jeg tålte jo ikke å sitte i bilen og satelittelefonen som turen ble solgt med hadde Felipe aldri hørt om - så vi ventet. Det er nemlig slik at bruker man mer enn den avsatte tiden, så skal noen komme og hente oss.
Men så er det slik at når sola går ned og man befinner seg på over 4500 moh, så blir det kaldt. Fryktelig kaldt! Det er jo midt på vinteren her og temperaturen kan krype ned mot 20 blå - og varmeanlegget i bilen virket ikke. Etter en times tid og en panisk tur ut for å spy igjen for min del, var det allerede meget kaldt, så Felipe startet bilen igjen og kjørte uendelig sakte og forsiktig. Han kjørte så forsiktig at jeg klarte å holde meg fra å spy ganske lenge av gangen.
Da vi etter langt om lenge kom til område med mobildekning, ringte Felipe til sjefen sin som sa: Drit i bilen, få turistene mine trygt hjem! Som sagt så gjort. Det var riktignok verre for meg å holde kontroll over kvalmen i normal kjørefart, men vi kom trygt tilbake etter en meget minneverdig tur på fjellet.
Jeg vet ikke så mye om store høyder og høydesyke, men vi liker å delvis skylde på maten. Jeg hadde spist en medium stekt biff kvelden før toppturen og det hele føltes veldig matrelatert ut. Jeg burde jo ha blitt bedre i takt med minkende høyde, ikke verre. Det gikk heller ikke over bare av å komme ned til San Pedro de Atacama (2500 moh) og jeg hadde min siste paniske tur ut av bilen rett før byen. Neste dag ble jeg gradvis bedre og jeg har bestemt meg for å be om "well done +++" neste gang jeg jeg bestiller biff, "no more bloody beefs for me..."
Men historien er ikke slutt enda. Neste dag kom Felipe innom hostellet vårt med en gave til oss: En rødvinflaske med en "Casillero del Diablo", Reserva privada edition som han hadde fått av foreldrene sine til bursdagen... Det var nesten ille å ta den imot, men han ville gjerne at vi skulle ha den siden vi ikke hadde kjeftet eller klaget på at bilen ikke fungerte og at jeg ble syk...
Men så er det slik at når sola går ned og man befinner seg på over 4500 moh, så blir det kaldt. Fryktelig kaldt! Det er jo midt på vinteren her og temperaturen kan krype ned mot 20 blå - og varmeanlegget i bilen virket ikke. Etter en times tid og en panisk tur ut for å spy igjen for min del, var det allerede meget kaldt, så Felipe startet bilen igjen og kjørte uendelig sakte og forsiktig. Han kjørte så forsiktig at jeg klarte å holde meg fra å spy ganske lenge av gangen.
Da vi etter langt om lenge kom til område med mobildekning, ringte Felipe til sjefen sin som sa: Drit i bilen, få turistene mine trygt hjem! Som sagt så gjort. Det var riktignok verre for meg å holde kontroll over kvalmen i normal kjørefart, men vi kom trygt tilbake etter en meget minneverdig tur på fjellet.
Jeg vet ikke så mye om store høyder og høydesyke, men vi liker å delvis skylde på maten. Jeg hadde spist en medium stekt biff kvelden før toppturen og det hele føltes veldig matrelatert ut. Jeg burde jo ha blitt bedre i takt med minkende høyde, ikke verre. Det gikk heller ikke over bare av å komme ned til San Pedro de Atacama (2500 moh) og jeg hadde min siste paniske tur ut av bilen rett før byen. Neste dag ble jeg gradvis bedre og jeg har bestemt meg for å be om "well done +++" neste gang jeg jeg bestiller biff, "no more bloody beefs for me..."
 |
| "Casillero del Diablo", Reserva privada |
Men historien er ikke slutt enda. Neste dag kom Felipe innom hostellet vårt med en gave til oss: En rødvinflaske med en "Casillero del Diablo", Reserva privada edition som han hadde fått av foreldrene sine til bursdagen... Det var nesten ille å ta den imot, men han ville gjerne at vi skulle ha den siden vi ikke hadde kjeftet eller klaget på at bilen ikke fungerte og at jeg ble syk...
 |
| Vinflaska ble drukket på et lasteplan under stjernene midt ute i ørknen. - men det er en helt annen historie... |
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!