På sykkel gjennom Yucatan, Mexico: Cenoter, mayaruiner og tanker ved reisens ende

Skrevet av Birgit 23.5.2014 i Puerto Morelos

Vi nærmer oss slutten på sykkelturen vår. I skrivende stund er vi under 5 mil fra Cancun hvor flyet vårt går 1. juni (via New York og Island). Heldigvis har vi funnet en omvei som gjør at vi får en full sykkeldag til før det er slutt for denne gang.

Selvfølgelig er det blandede følelser; vi gleder oss stort til å komme hjem. Vi gleder oss selvfølgelig stort til å møte igjen venner og familie, til å ha kaffetrakter, dusj, grovbrød, judotrening (for min del) og norsk natur. Selvfølgelig gleder vi oss!

Vi har syklet mange omveier i det siste.
Her har vi tatt båt ut til en øy for å sykle rundt den.
På det nederste bildet er Anders sint på en medturist som kjører bil i sykkelstien

Men det er også både rart og trist at turen snart er over. Vi har syklet Yucatan på kryss og tvers og tatt med oss alle omveiene vi har funnet, bare for å forlenge turen litt til. Vi har på ingen måte fulgt den planen vi la på forhånd. Vi skulle jo liksom følge PanAmerican fra Ushuaia til Alaska, så viste det seg at PanAmerican var flat og kjedelig og at Andesfjellene var fantastiske og forlokkende. Vi har sykla omtrent 20 000 km i Sør- og Mellom-Amerika, en distanse som kunne ha tatt oss til Alaska om vi hadde holdt oss til planen. Heldigvis hadde vi lovet oss selv og hverandre før vi dro at Alaska ikke skulle få stå i veien for det egentlige målet som var å være på tur og se og reise dit vi ville, la tiden gå og sykle langt. Det har vi gjort og resultatet er at vi har syklet Andesfjellene på langs og krysset fjellkjeden flere ganger. I all beskjedenhet må jeg få innrømme at det er noe vi er ganske fornøyde med, og hadde vi turt å tro på at vi skulle komme til å orke å sykle alle de bakkene, så hadde vi nok lagt en annen plan før vi dro, men vi trodde at vi var latere enn vi er. Og det er jo bra at vi kan overraske oss selv litt innimellom også! Så vi er superfornøyde med turen og veivalget og det er kanskje noe av det som gjør det vanskelig når man skal avslutte. Det er alltid vanskelig å avslutte et fint kapittel.

Men her skal det også handle om Yucatan og Mexico. Noen mener riktignok at man har ikke sett Mexico viss man bare har sett Yucatan, og det kan godt hende. Det vet vi rett og slett ingenting om... Yucatan er halvøya som skiller Karibien fra Mexicogulfen. Den er flat og består av sand og kalkstein er gjennomhullet av cenoter. En cenote oppstår når vann tærer bort kalkstein under bakken og lager grotter og så kollapser taket og det hele fylles med vann. Resultatet er mer eller mindre sirkulære hull fylt med ferskvann. Ikke helt uforståelig var cenotene viktige for mayaene i gamle dager og turistene i dag. Mayaene bodde stort sett rundt cenoter som gav dem ferskvann og fungerte som sermonielle midtpunkt og det ble ofret både gull, jade og folk i cenotene.

I dag er det lite mystikk og menneskeofring i cenotene. Mayaenes gamle guder har veket plass for mammon og rundt de mest populære cenotene er det den sedvanlige turistkarusellen med restauranter, souvenirbutikker og de evinnelige zip-lines. Vi har besøkt mange cenoter; alt fra de som ser ut som et utdrag av Disneyland til de litt mer avsidesliggende cenotene som brukes til famileutfluktplasser av lokalbefolkningen og hvor vi tiltrekker oss "har dere sykla dere vill"-blikkene. Det har vært fascinerende å bedrive cenotehopping her på Yucatan. Forøvrig kan det sies at befolkningen her stort sett er mayaer (med unntak av turiststien langs kysten mot Karibien som består av supereksklusive resorter, turister og rike Mexicanere) som snakker maya og som visstnok blir fornærmet viss man kaller dem for mexicanere. Vi har riktignok ikke testet det ut, men damene i landsbyene midt på Yucatan går i tradisjonelle mayakjoler og inntrykket av folk er helt annerledes enn hva man får her ved kysten.

Å sykle slik mellom den turistifiserte luksuskysten og landsbygda hvor de helt tydelig veldig sjeldent har besøk har vært interessant. Kysten ser ut som turistpalasser flest og kunne like gjerne ha vært den franske rivieran, Hawaii eller hvilken som helst annen strandturistplass, bortsett fra at fargen på vannet her er jo helt fantastisk grønn, turkis og dyp blå. Som vanlig strever turistindustrien med å få unike plasser til å se ut som kopier - og de lykkes ganske bra. Her er det riktignok en og annen mayapyramide som stikker opp av jungelen, eller hotelljungelen (når vi snakker om kysten).

Og når vi snakker om mayaruiner, så bør det jo nevnes at vi har vært innom noen flere av dem siden sist (som var Tikal i Guatemala). Vi var i Chichen Itza og på kystruinene i Tulum. Begge var av noe nyere art enn dem i Tikal, da disse også bestod av søyler i tillegg til de klassiske pyramidene. I Chichen Itza tror jeg de har rekord i antall souvenirboder innimellom ruinene, men selve ruinene var jo pene nok, men ligner jo til forveksling (bortsett fra søylene) på andre mayaruiner. Ruinene i Tulum er litt annerledes da de ligger ved kysten og ikke inne i jungelen siden det var et handelsknutepunkt. Generelt sett synes jeg det har vært artig å titte litt på ruinene, men det er fryktelig mange av dem her og dersom man ikke har detaljert kunnskap om mayaarkitektur, så holder det å besøke en håndfull av plassene.

Anders lapper klær

Ellers kan jeg fortelle at pc`n har krasjet for tredje gang (derfor litt dårlig bildeutvalg på dette blogginnlegget) og at ting ellers går på stumpene løs for oss sånn på slutten av turen - sånn helt bokstavelig talt. Jeg har syklet uten sykkelshorts nesten hele Mellom-Amerika og Anders sin pad er nå helt løs. Han holder riktignok på at en pad som ikke passer er bedre enn ingen pad, mens jeg bedyrer det motsatte; en pad som ikke sitter på plass er verre enn å sykle i vanlig tights. Uansett preferanse så får stumpene våre føle det. Resten av klesutvalget er også ganske håpløst, da det meste (som jo ikke er så mye i utgangspunktet) har delvis gått i oppløsning. Jeg har måttet bytte til reservedekket på bakhjulet da Schwalbedekket raknet. Kameraet til Anders og mobiltelefonen min er notorisk ustabile. Sykkelskoene har nesten gått i oppløsning og solbrillene er så oppskrapet at det nesten ikke går an  se gjennom den. Syklene venter også på en velfortjent overhaling -og nå har vi blitt sylta forkjøla begge to. Vi tar det som tegn på at det er på tide å dra hjem, selv om det selvfølgelig frister å bare pusse opp og resupplere og sykle videre, så blir det hjemtur for oss om en ukes tid.

Heldigvis har vi planlagt en lang hjemtur med stopp i New York og en 10 dagers ferietur sammen med begge foreldreparene våre på Island. Det gleder vi oss stort til og det gjør det lettere å forlate sykkelturen når vi har så mye å se frem til, både på hjemturen og hjemme.

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.

Tweet