Den lille reinsdyrvarianten, Svalbardreinen (Rangifer tarandus platyrhynchus), er Svalbards eneste planteetende pattedyr og finnes kun på Svalbard. Den har et snodig oppsyn med mørke ringer rundt øynene, dessuten ser den tykkfallen og kalvbeint ut. Men denne varianten er en hardfør krabat som har tilpasset seg et arktisk klima med kulde, mørke og lite mat: Den er liten og tett i kroppen, beveger seg minst mulig for å spare energi og den kan fordøye cellulose og kan derfor også spise mose.
Helge Ingstad menete at den stammer fra Tamrein som kom over drivisen fra Novaja Semlja, og han beskriver i sin bok, Landet med de kalde kyster, dyrets utseende slik: Det som slår en ved synet av Svalbardreinen, er for øvrig den firskårne noe klumpete kroppsbygning og de forholdsvis korte ben. Og videre beskriver han sitt møte med dyrene:
Den gråbrune pelsen glir slik i ett med stein og rabber at jeg ikke blir vâr dyrene før jeg er like innpå. Plutselig står de som tryllet ut av fjellet. Det er fem villrein i alt, så yndefullt små og troskyldige, og med noe forblåst og værslitt over seg. To ulne kalver med sleivete ben tripper omkring de voksne i yr lekelyst. Dyrene står der og glor i en eneste stor forundring. Da jeg ikke rører meg, kommer de mot meg i et pussig slentrende trav, grasiøse i hver bevegelse. Stanser på en tyve meters hold, glor igjen. Med ett kaster de seg rundt, striflyr et kort stykke, gir seg så rolig til å beite som om jeg ikke hadde eksistert.
At dyrene er grasiøse i hver bevegelse, får stå for Ingstads egen regning, selv kan jeg ikke med hånden på hjerte kalle dem grasiøse, men at de har et pussig slentrende trav ja der er jeg hjertens enig med den tidligere sysselmannen. Svalbardreinen er dessuten uhyre nysgjerrig, den kommer gjerne etter og tar seg en tur over slettene bak en tilfeldig turgåer. Selv har jeg også vært med på å skyte inn kikkertsiktet på en rifle, da to Svalbardrein kom for å ta en titt på det som bråket så. De kom liksom slentrende og stilte seg rett foran blinken for å glo på oss og riflene, spise litt og glodde igjen. Vi hadde et svare strev med å jage dem bort, men hver gang det begynte å smelle og gjalle mellom fjellene, kom de ruslende tilbake; slentrende, men bestemt.
Lettskremte er den ikke, verdens minste rein. En kveld vi lå og sov godt i soveposene våre, gikk snubleblusset utenfor teltet av. Vi våknet til et voldsomt smell og styrtet hodestups ut av teltdøra med hver vår rifle klare til å forsvare oss mot isbjørn. Så stod det en liten flokk med klumpete Svalbardrein og kikket undrende på det spetakkelet de hadde satt i gang for deretter å gresse uforstyrret videre. Men det stakkars dyret som uforvarende hadde rotet seg bort i leiren vår og utløst blusset hadde nok fått seg en støkk i livet. Sporene i den våte sanda viste at et reinsdyr hadde hoppet fra der blusset sto plassert og ned en liten skrent på nesten halvmeteren og lendet hardt på alle fire beina. Det var fire tydelige spor, godt plantet i sanda, men siden underlaget var så hardt, var det ingen flere spor, bare de fire etter det harde nedslaget. Stakkars lite, klumpete reinsdyr – det sto et stykke lengre bort og glodde forskrekket, men så begynte det også å gresse og alt var atter makelig ro og fredelig fordragelighet.
Den gråbrune pelsen glir slik i ett med stein og rabber at jeg ikke blir vâr dyrene før jeg er like innpå. Plutselig står de som tryllet ut av fjellet. Det er fem villrein i alt, så yndefullt små og troskyldige, og med noe forblåst og værslitt over seg. To ulne kalver med sleivete ben tripper omkring de voksne i yr lekelyst. Dyrene står der og glor i en eneste stor forundring. Da jeg ikke rører meg, kommer de mot meg i et pussig slentrende trav, grasiøse i hver bevegelse. Stanser på en tyve meters hold, glor igjen. Med ett kaster de seg rundt, striflyr et kort stykke, gir seg så rolig til å beite som om jeg ikke hadde eksistert.
At dyrene er grasiøse i hver bevegelse, får stå for Ingstads egen regning, selv kan jeg ikke med hånden på hjerte kalle dem grasiøse, men at de har et pussig slentrende trav ja der er jeg hjertens enig med den tidligere sysselmannen. Svalbardreinen er dessuten uhyre nysgjerrig, den kommer gjerne etter og tar seg en tur over slettene bak en tilfeldig turgåer. Selv har jeg også vært med på å skyte inn kikkertsiktet på en rifle, da to Svalbardrein kom for å ta en titt på det som bråket så. De kom liksom slentrende og stilte seg rett foran blinken for å glo på oss og riflene, spise litt og glodde igjen. Vi hadde et svare strev med å jage dem bort, men hver gang det begynte å smelle og gjalle mellom fjellene, kom de ruslende tilbake; slentrende, men bestemt.
Lettskremte er den ikke, verdens minste rein. En kveld vi lå og sov godt i soveposene våre, gikk snubleblusset utenfor teltet av. Vi våknet til et voldsomt smell og styrtet hodestups ut av teltdøra med hver vår rifle klare til å forsvare oss mot isbjørn. Så stod det en liten flokk med klumpete Svalbardrein og kikket undrende på det spetakkelet de hadde satt i gang for deretter å gresse uforstyrret videre. Men det stakkars dyret som uforvarende hadde rotet seg bort i leiren vår og utløst blusset hadde nok fått seg en støkk i livet. Sporene i den våte sanda viste at et reinsdyr hadde hoppet fra der blusset sto plassert og ned en liten skrent på nesten halvmeteren og lendet hardt på alle fire beina. Det var fire tydelige spor, godt plantet i sanda, men siden underlaget var så hardt, var det ingen flere spor, bare de fire etter det harde nedslaget. Stakkars lite, klumpete reinsdyr – det sto et stykke lengre bort og glodde forskrekket, men så begynte det også å gresse og alt var atter makelig ro og fredelig fordragelighet.
Men Tjuvjoen er mer enn selv en tøff liten krabat som Svalbardreinen kan takle. En dag vi var ute og ruslet, hadde vi som vanlig selskap av Svalbardreinen. Men en uheldig stakkar rotet seg litt for nærme reiret til en Tjuvjo, og da skal jeg si den fikk fart på seg. Den løp på kalvete bein med Tjuvjoen iltert jagende rett bak. Da den nå hadde kommet seg på trygg avstand fra reiret og Tjuvjoen hadde roet seg ned og vendt hjem, sto en fortørnet Svalbardrein med sine kalvbente bein og hostet og tisset og glodde. Ja, det var vel det verste den hadde vært med på!
Men det er verken Tjuvjo eller snublebluss som er Svalbardreinens største fiende. Etter at den ble fredet, er heller ikke riflene særlig farlige for dagens Svalbardrein - selv om fastboende på Svalbard får kvote på en rein i året. Sult, derimot er en stadig trussel. Vinterstid skraper Svalbardreinen bort snø og gnager i seg de små vekstene den kan finne. Nedslitte tenner er således den vanligste dødsårsaken for gamle dyr. Temperaturen om høsten veksler brått og ofte rett rundt null grader. Kombinert med mye nedbør, er det alltid fare for overising og medfølgende sult for Savlbardreinen. Men på tross av sitt klumpete ytre, er den en sultens mester, der den rolig rusler, stanser, skraper, finner noe og spise og tygger. Og for oss besøkende til Svalbard vil den stadig være kilde til forundring og fornøyelse.
Referanser:
S.-A. Bengtson, F. Mehlum og T. Severinsen (redaktører), Terristisk økologisk forskningsprogram på Svalbard, SVALBARDTUNDRAENS ØKOLOGI, Norsk Polarinstitutt (1999)
H. Ingstad, Landet med de kalde kyster, Gyldendal (1948)
Men det er verken Tjuvjo eller snublebluss som er Svalbardreinens største fiende. Etter at den ble fredet, er heller ikke riflene særlig farlige for dagens Svalbardrein - selv om fastboende på Svalbard får kvote på en rein i året. Sult, derimot er en stadig trussel. Vinterstid skraper Svalbardreinen bort snø og gnager i seg de små vekstene den kan finne. Nedslitte tenner er således den vanligste dødsårsaken for gamle dyr. Temperaturen om høsten veksler brått og ofte rett rundt null grader. Kombinert med mye nedbør, er det alltid fare for overising og medfølgende sult for Savlbardreinen. Men på tross av sitt klumpete ytre, er den en sultens mester, der den rolig rusler, stanser, skraper, finner noe og spise og tygger. Og for oss besøkende til Svalbard vil den stadig være kilde til forundring og fornøyelse.
Referanser:
S.-A. Bengtson, F. Mehlum og T. Severinsen (redaktører), Terristisk økologisk forskningsprogram på Svalbard, SVALBARDTUNDRAENS ØKOLOGI, Norsk Polarinstitutt (1999)
H. Ingstad, Landet med de kalde kyster, Gyldendal (1948)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!