Tre veldig forskjellige turbøker

Jeg har lest tre turbøker i det siste: ”A long trek home: 4000 Miles by Boot, Raft and Ski” av Erin Mckittrick, ”Ghost Trails” av Jill Homer og sist, men absolutt ikke minst; ”Til Rolf Tusen fine turer og en trist” av Cecilie Skog (red).

Først må jeg bare si at disse bøkene er veldig forskjellige både i stil og innhold, og selv om jeg synes alle tre var underholdende så har jeg en helt klar favoritt. Tenkte å skrive en liten omtale om alle tre i alfabetisk rekkefølge (sortert etter tittel) – som tilfeldigvis samsvarer med hvordan jeg ville rangert dem, med den beste til slutt:

A Long Trek Home: 4000 Miles by Boot, Raft and Ski av Erin Mckittrick

Da ekteparet Mckittrick var ferdig med studiene sine i Seattle, solgte de alt de eide og begav seg ut på en lang vandring. De startet, i juni 2007, ved dørstokken til sin gamle leilighet og begynte å gå nordover. Den eneste reglen de hadde var at de ikke skulle bruke motorkraft, og målet var at de skulle ende opp ytterst på Aleutian Islands i Alaska. Etter et år til fots, på ski og padlende i en oppblåsbar flåtesak, nådde de sitt mål. Selv om boka beskriver både snøstormer og myggsvermer, slit og svette, er boka egentlig mest koselig. Den er koselig hele tida og ender opp koselig. Den er både underholdende og koselig å lese, men jeg må innrømme at jeg nesten hadde glemt at jeg hadde lest den i det jeg lukket den igjen.

Ghost Trails av Jill Homer

De som trodde at Iditarod var kun for hundekjørere må tro om igjen. Før hundene får starte, går det et annet løp av staben, nemlig et såkalt ” ultra-endurance race” for skiløpere, løpere og sykelister (!!). De fleste løper/går på ski/sykler til McGrath, 350 miles (ca 560 km), selv om noen fullfører hele distansen til Nome (1 100 miles, ca 1 770 km). Folk finner på mye rart og en av tingene noen finner på er å ta med seg sykkelen i noe vi nordmenn antakelig ville kaldt en skiløype. Jill Homer er en av dem. I utgangspunktet er hun en uatletisk litt forsiktig forstadspike, men etter å ha sett en brosjyre i en butikk som reklamerer for et sykkelløp i snøen, tar hun frem sin gamle ubrukte sykkel og begynner å trene. I 2008 står hun på startstreken til Iditarod; med sykkel. Målet er å nå McGrath.

Boka er lagt opp slik at annethvert kapitlene beskriver en etappe i løpet og en hendelse fra tidligere år. Det funker ganske bra og boka er morsom å lese. Den anbefales.

Til Rolf tusen fine turer og én trist

Omtale fra den Norske bokdatabasen: Polfareren, fjellklatreren og friluftselskeren Rolf Bae omkom 1. august 2008 på K2, verdens nest høyeste fjell. Bae står for flere av de største polar- og klatrebragder i moderne tid, men fremhevet aldri egne prestasjoner. I denne boka forteller Rolfs turkamerater og kona Cecilie Skog fra mange turer og om mye turglede. Gjennom teksten får du blant annet bli med å krysse Antarktis, slite gjennom skruis på vei til Nordpolen, være med på fugletitting og til topps i verdens mest spektakulære fjellvegg, Great Trango Tower. Skog forteller også om den aller siste turen de fikk sammen - til K2. Overskuddet fra boka går til et helseprosjekt i Askole, ved foten av K2.

Når jeg leste denne boka opplevde jeg noe jeg tror jeg aldri har opplevd før. Vanligvis, på tross av at bøkene jeg leser kan være fantastisk bra, har jeg jo alltid lyst til å bli ferdig med en bok jeg holder på å lese. I motsetning til Anders som blir lei seg når en god bok er ferdiglest… Uansett, når jeg leste boka ”Til Rolf”, hadde jeg ikke lyst til å bli ferdig. Jeg hadde ikke lyst til å lese siste kapittel – jeg visste jo hvordan det kom til å ende. Og selv om jeg aldri har truffet Rolf Bea eller noen av de andre som skriver og blir skrevet om i boka, hadde jeg ikke lyst til at denne Rolf som jeg aldri har truffet skulle omkomme. Vennene og familien som har skrevet kapitlene i boka beskriver en livlig fyr og turer som er både fantastiske, morsomme, koselige og som, ikke minst, inspirerer til å komme seg ut på tur selv. Lar man seg ikke inspirere av denne boka, lar men seg ikke inspirere av noe. Boka inneholder forøverig noen fantastiske klatrebilder.

Jeg leste til slutt siste kapittel også, og det var omtrent så trist som man kan tenke seg. Jeg skjønner godt at Cecilie Skog dro til Sørpolen på en laaang skitur forleden. Boka anbefales på det sterkeste!