Utstyret - Corratec Shape Carbon ST - oppsummering

Skrevet av Anders i Sesimbra, 15.10.2012 

 

Siden syklene våre ble stjålet i Perpignan så synes jeg det er på sin plass å gi en oppsummering av våre erfaringer og tanker rundt det utstyret som nå er borte, i tillegg til de som vi har skrevet før. Siden det meste på dem ennå var i fin form så er det ikke riktig å gi en uttømmende vurdering av dem med tanke på holdbarhet, men vi har jo brukt dem med nokså tung belastning i ca 5500 km og har naturlig nok dannet oss en mening.

Happy bikers før starten på Styrkeprøven

 

Jeg velger å ta for meg de vesentlige delene og gi dem individuelle kommentarer og vurderinger. For å unngå eventuelle misforståelser så vil jeg gjerne gi den overordna konklusjonen først; vi er strålende fornøyd med syklene og skulle aller helst sett at vi hadde dem fremdeles!

Blank og fin og med full oppakning - akkurat slik vi ville ha det

 

Ramme:

 

Ramma var aluminimumrør kledd med karbon. Corratec kaller det en alu/ karbon legering, men det er det åpenbart ikke. Nøyaktig hva som er bakgrunnen til Corratec for å lage ramma på den måten er jeg usikker på, det er vel sannsynligvis et forsøk på å optimalise forholdet mellom vekt og stivhet. Jeg regner at vi har hatt omtrent 35-40 kg last på syklene, fordelt på 10-15 kg på lowrideren foran og resten bak. I enkelte tilfeller har jeg kjent en veldig svak wobbling i ramma – omtrent som om den ved enkelte hastigheter traff egenfrekvensen. Denne wobblinga har ikke vært spesielt sjenerende og jeg tror det ville vært vanskelig å unngå slikt. Effekten ble nok muligen noe forsterket av at vi hadde ettermontert en 29” Surlygaffel av stål i stedet for den originale 28” karbongaffelen. Alt i alt vil jeg si at vi opplevde ramma som veldig stabil i de fleste hastigheter, og relativt høy hastighet (60 km/t) med full last kjentes ikke som noe problem.

 

Det var ikke noe problem å holde stor fart på syklene med full last - for eksempel når vi måtte stikke av etter å ha vært på slang (vi er litt usikre på hva det var vi gikk på slang etter, men det smakte godt...)

 

Hjul:

 

Hjulene som fulgte med syklene var bygd av CRC for Corratec – de fikk naturlig nok kjørt seg relativt hardt. Vi gjorde en generell oppstramming av eikene før vi starta og deretter måtte det noen mindre justeringer til de første 6-7 ukene. Etter det virket det om om eikene hadde gått seg til, og flere justeringer var ikke nødvendige. En av eikene på Birgits bakhjul knakk, men det var sannsynligvis en mandagseike. Jeg synes at episoden der Birgits lowrider slo inn i forhjulet i relativt stor fart og førte til at eikene tok med seg 8mm aluminiumsstenger  og vrei dem rundt gaffelen uten å ta videre skade får stå som et eksempel på hvor holdbare disse eikene er.



Lowrideren hadde ikke mye den skulle ha sagt når den slo inn i eikene...

 

I etterkant av denne episoden gjorde jeg et par mindre justeringer på eikene  og hjulet holdt seg rett og fint uten problemer resten av tida. Lowrideren derimot, den ble kondemnert.

 

Alfine girsystem:

 

Jeg var spent på det interne girsystemet Shimano Alfine før vi satte i gang – mest på grunn av at jeg ikke har brukt interne girsystemer siden jeg hadde tregirs sykkel som barn. Vår erfaring er at dette systemet virker helt utmerket – giringen er meget rask og det er tilnærmet vedlikeholdsfritt. Noen ganger har giret gitt fra seg et smell og liksom hoppet over en tann på tannhjulet, det har likevel skjedd så sjelden at vi ikke har vært spesielt bekymret over det. Det er videre verd å merke seg at det er viktig å justere girwiren slik at girsjalteren treffer riktig (dette er forsåvidt også tilfelle på et konvensjonelt kassettgir) – du kan fort få ulyd og hopping mellom girene om dette ikke er justert rett. Justeringsoperasjonen er veldig enkel med vanlig justeringsskrue på girwire og en godt synlig indikator på giirhuben.

 

Ikke det at vi trengte å gire ned før nedoverbakker - men når vi skulle andre veien var det en annen sak...

 

Shimano anbefaler å åpne giret og bytte ut greasen hver 5000 km. Vi gjorde dette på et Shimanoverksted etter 4500 km og fikk vite at når syklene ble brukt så hyppig som vi gjør så kan det godt gå 10-12000 km mellom hver slik service. Hovedproblemet er gjerne at greasen stivner med tida, men om sykkelen brukes mye er ikke dette noe stort prooblem.

Vi behøvde de lette girene vi hadde

 

I kombinasjon med stor og liten krankkrans og åtte gir bak så hadde vi nok gir til å klare oss både gjennom flatlandet i Tyskland og over fjellpassene i Alpene. Utvekslingen bak tilsvarer omtrent en 12-38T krans, forskjellen er at Alfinesystemet ikke har en lineær sammenheng mellom girene. Det tok litt tid å bli vant til at det var noe forskjell mellom hoppene mellom de ulike girene, men det var ikke noe problem når vi ble vant med det.

 

Vi klarte ikke å slite ut syklene, men det hendte at vi ble litt slitne

 

Bor Yueh lowrider (frontbærer):

 

Den eneste komponenten som har skuffet oss er lowrideren (frontbæreren) fra Bor Yueh. Den er laget av aluminiumstenger og er oppgitt å ha en kapasitet på 18 kg - vi hadde sjelden mer enn 10-12 kg lastet på den.
 

Det første vi la merke til var at festeklipsene  (i plast) til Ortliebveskene våre slet groper i aluminiumsstengene uten at festeklipsene selv viste noen tegn til skade. Da sykkelveska til Birgit (som var lastet godt under den oppgitte kapasiteten) fikk lowrideren til å slå inn i forhjulet da vi sykla på en noe humpete vei og vri seg rundt gaffelen så skjønte vi at dette ikke var et produkt vi ikke var spesielt fornøyd med - dette skjedde etter omtrent 2500 km. Vi fikk gjort noen improviserte reparasjoner som holdt fram til vi fikk bytte den etter 4500 km. Min bærer varte i drøye 5000 km før den også sa takk for seg med et knekt stag. Jeg rakk akkurt å gjøre en provisorisk reparasjon med bambus og sportstape før syklene ble stjelt...

En noe amputert lowrider holdt et par tusen kilometer til

 

Det skal sies at vi nok ikke la stor nok innsats i å finne riktig lowrider før vi starta, dette var billigste alternativet og ble foreslått av sykkelbutikken. I etterpåklokskapens lys ser vi jo at vi burde ha gjort et annet valg her.

Lowriderne på de nye syklene blir Tubus Tara , dette er også den Birgit har hatt på sykkelen sin de siste 1000 km.

---

Tweet