Kroppene våre: Hvordan tåler de belastningen fra all syklingen

Skrevet av Birgit 30.1.2013 i El Bolsón

 

Dette skal handle om kroppene våre. Det kommer stadig gode spørsmål til oss. Her skal jeg forsøke å svare på følgende spørsmål: Hvordan tåler kroppene deres belastningene og har de forandret seg på noen måte siden dere dro hjemmefra?

 

Noen ganger er det slitsomt å være på sykkeltur

 

For å gi et skikkelig svar på dette, må jeg vel begynne med begynnelsen (begynnelsen i denne sammenhengen i alle fall...), altså hvordan kroppene våre var rett før sykkelturen. Hva slags treningsbakgrunn hadde vi og hvilke skader og skavanker som påvirker syklingen vår.

 

Se hva vi skrev om forberedelsene før vi dro: Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening!! & Nyttårsforsett 2012: Tren mer!!

Det er også på sin plass å presentere kroppene våre hver for seg...

Det er ikke sikkert alt om våre kropper er av interesse for alle, så jeg har delt det opp i avsnitt med uthevet hva avsnittene handler om. Så det er bare å hoppe over de avsnittene du evt. ikke er interessert i å lese.

Anders sin kropp før sykkelturen:
Anders har en forholdsvis allsidig kondisjonsidrettsbakgrunn; ski, sykkel, svømming og løping er vel hovedkomponentene i hans hverdagstrening. Litt judo, styrketrening og padling blir det også tid til innimellom. Han er stort sett i god form og har vel bare en skade som hemmer ham noe. Han brettet menisken og rev av korsbåndet i det ene kneet på judotrening en gang, og det er fortsatt plagsomt på f.eks sykkel.

 

 

Anders og bror, Lars, klare for svømmeøkt i Tømmerholdtdammen.
Hvorfor ser folk så rart på oss når vi jogger opp til svømmedammen vår???
 Avrunding av svømmesesongen

 

Rett før avreise ble treningsmengden redusert siden vi fikk det veldig travelt med alt det andre vi skulle gjøre rett før avreise, men med flere år med jevn trening, 4-6 ganger i uka, dro han allikevel avgårde med et godt grunnlag. Det må også poengteres at han alltid har trent hardt. En typisk Anders-trening er 2 timers løping i sone 3-4.
 

Det hender at Anders tar seg en tur på treningsstudio også

- men han trives bedre i skiløypa
Her fra en treningstur med tung pulk sammen med Marit:
Med garasjejekk i pulken



- Eller sykkel!
Vårtegn: Racersyklistene spretter frem

Eller ta seg en løpetur

Anders har vært ute og løpt

 

Birgit sin kropp før sykkelturen:
Min treningsbakgrunn er dessverre en del mer brokete og preget av litt skader hist og her. Hovedidretten min har vært judo og da jeg studerte i Oslo for mange Herrens år siden trente jeg judo hver dag, noen ganger to ganger om dagen, jeg løp intervaller, trente styrke, spinning og var ellers på konkurranser, treningssamlinger eller tur i skog og fjell i helgene. Etter at jeg flyttet til Trondheim for å ta en phd, la jeg opp konkurransetilværelsen og reduserte treningen ganske betraktelig; både mengde og intensitet. Jeg har allikevel stort sett holdt meg til 4-6 økter i uka. Dessverre har jeg gjennom årenes løp pådratt meg en del skader som har gjort at jeg har måttet tilpasse treningen noe.

 

Judo
- bildet er fra gradering (derfor er det to seriøse dresskledde personer som ser på)
Jeg og en av mine yndlingstreningspartnere, Lars

Den mest brysomme kroppsdelen min er nakken som jeg skadet første gang for nesten 20 år siden. Den gangen fikk jeg beskjed om å holde nakken i ro, fikk krage og smertestillende piller. Da legen sa at jeg måtte belage meg på å gå på smertestillende piller resten av livet, kastet jeg resepten i søpla på vei ut av legekontoret og begynte å trene judo isteden. I ettertid, tror jeg at det var noe av det lureste jeg kunne gjort. Jeg sleit riktignok med nakken gjennom hele min "konkurransekarriere" og jeg tilegnet meg masse, hva jeg i ettertid har lært at heter avverge. Nakken blei helt stiv, jeg kunne ikke snu på hodet og, for å være helt ærlig; det gjorde mye vondt, men judotreningen gjorde at det aldri ble helt umulig.

I gamle dager....
Jeg (i hvitt) og Vibeke, nå president i Norges Judoforbund,
møtes for nok et prestisjeoppgjør på matta
Les portrettintervju med Vibeke Thiblin, norges første kvinnelige judopresident, her:
Mos en venn! 

Da jeg skulle levere avhandlingen ble det veldig lite trening. Jeg var ganske stresset mot avslutningen, satt lange dager og kvelder på lab'en eller på kontoret og skrev. Etterpå begynte jeg å jobbe og forsøkte å øke treningsmengden igjen, men da hadde nakken blitt så dårlig at jeg ikke klarte å holde den ved like. Til slutt ble det så ille at jeg lå på sofaen etter jobb og holdt på nakken isteden for å dra på trening. Først da tenkte jeg at jeg skulle gi legestanden en ny sjanse...

Min "sykkeltrening" før avreise bestod
av å sykle frem og tilbake til jobb.
Og en spinningtime i ny og ne

Legen sendte meg på "Ryggskolen", en rehabiliteringsplass for dem med kroniske rygg- og nakkesmerter. Jeg var borte fra jobb og på rehab i to måneder og fikk røsket skikkelig opp i nakken. Ja, for å gjøre en lang historie kort; etter oppholdet på ryggskolen fortsatte jeg med nakke- og ryggøvelsene mine i et par år (legene fant en gammel ryggskade også, så jeg ble satt til å gjøre ryggøvelser i tillegg til nakkeøvelsene), og jeg begynte litt etter litt å trene igjen; først styrketrening, spinning og 4x4 intervaller på tredemølle deretter rolig judo.

Noen ganger er det størrelsen som teller

Life's a game, Judo is serious
- allikevel har det blitt mindre judo
og mye opptrening på meg de siste årene
 

 

Så fikk jeg meg en smell i nakken igjen og ble delvis lam i venstre armen. Jeg kuttet judotreningene igjen, løp intervaller og var på spinning og fikk opptreningsøvelser for å få tilbake styrke og koordinasjon i venstre armen. Etter et år var jeg tilbake på judotrening igjen, men to ganger i uka var dessverre alt kroppen (dvs nakken) taklet. For å få slåss litt mer begynte jeg å trene brazilian jiu-jitsu 1-2 ganger i uka. Siden det er mye roligere trening enn judo, kunne jeg få opp treningsmengden noe uten at jeg fikk problemer med "lammelsene" i venstre armen. Opptreningen gikk ganske greit og 2 år etter at armen ble litt lam, er den nå bare litt svak, litt skjelven og noen ganger litt vond. - og det var status på nakken min da vi startet på sykkeltur.

Av andre småting som påvirker syklingen min, så har jeg operert begge knærne for meniskskade og jeg har noen røkne leddbånd i en ankel og en albue som ikke alltid kan rettes ut.


Arbeidshverdagen før sykkelturen:
Begge to hadde forøvrig kontorjobber og satt på våre respektive rumper foran hver vår pc-skjerm store deler av arbeidsdagen.

- og hvordan har kroppene våre det nå?

Kroppene våre på sykkeltur:
Og så, endelig, til saken; hvordan takler kroppene våre all syklingen? I det store og det hele går det overraskende bra. Felles for oss begge er at vi sover mye. Etter noen uker på sykkeltur, var vi stort sett oppe i 10 timers soving i døgnet. Pappan min sa en gang til meg at grunnen til at jeg kan gjøre så mye er at "du spiser som en hest og sover som en stein". Jeg tror det er en god oppsummering. For å restituere skikkelig er det riktig mat (kostholdet vårt er jo litt ymse innimellom, men det kan du evt. lese om her: Mat og drikke på sykkeltur i Sør-Patagonia) og nok hvile som gjelder. En kuriositet vi kan nevne i denne sammenhengen er at etter at vi har bodd så mye i telt, sover vi dårlig hver gang vi sover innendørs. Det er veldig deilig å sove inne en gang innimellom; tørke klær, sitte på stol, ha bord, stor plass.... Men vi sover urolig begge to. Har vi to netter innendørs, derimot, så sover vi godt andre natta. I teltet sover vi godt uansett (med unntak av netter med storm).
 

Alpene er full av bakker!
På sykkel i Alpene: Fjell er finere enn flatt!!
Bilder, bilder, bilder!! Oppdateringer fra tre pass og noen druer i Sveits

 

Knær: Vi hadde begge to problemer med knærne den første tiden. Stikk i strid med våre egne anbefalinger om å starte rolig når men skal på langtur (tips og triks for lange sykkelturer), startet jo vi med den store styrkeprøven. Det var riktignok ingen ubetinget suksess (Sukksess og fiasko under den store styrkeprøven), men det var en brå start... Kaldt vær, regn og alle fjellpassene i Alpene var også tungt for knærne og vi hadde dager hvor det føltes som om vi syklet med kniver som stod inn i knærne våre. Noen ganger måtte vi bare stoppe - det var umulig å få beina rundt, men litt etter litt og med "løse knær" for å holde dem varme, har knærne etterhvert godtatt situasjonen og klager ikke mer enn moderat murring. Vi spiser også Omega3 kapsler og tror at det hjelper på vonde ledd.

Ingrid og Johannes på fjelltur i Østerrike
Flere sykkelfrie dager - Tyskland, Østerrike og Liechtenstein

 

Cognac i Cognac

Restitusjon: Vi har en hviledag i uka (Du skal holde hviledagen hellig). I tillegg har vi jo hatt pauser med besøk fra venner (Sykkelfrie dager i Sveits, Flere sykkelfrie dager - Tyskland, Østerrike og Liechtenstein, Cognac i Cognac, Vin og venner i Bordeaux)  hvor vi har gjort andre ting.

 

Etter at vi kom til Sør-Amerika har vi hatt hviledager i rykk og napp. Restitusjonen har ikke vært noe problem, selv ikke etter etappen gjennom Alpene. Men det vi merker er at fotturer virker veldig tungt! Å gå i oppoverbakker er tungt! Og nedoverbakkene er enda tyngre. Etter en dag på fjellet er vi skikkelig støle i låra. Etter en dag med motbakker på syklen er vi bare stive, ikke skikkelig støle, i låra.

 

En av grunnene til at vi ikke har hatt noen problemer med restitusjonen, i tillegg til å sove godt og ha en hviledag i uka, tror jeg er at vi forsøker å ikke gå tom. Vi spiser litt, veldig ofte, mens vi sykler. På harde sykkeldager spiser vi noe hver time. Vi tømmer derfor ikke sukkerlagrene fullstendig og kroppen begynner ikke å forbrenne muskler og finne på andre kreative metoder å få tak i energi. Jeg tror også at siden vi er nøye med å ikke gå helt tomme, så er det lettere å beholde humøret.

Det er godt å sove innendørs innimellom,
men vi sover mer urolig inne enn ute i telt

 

Birgits nakke: Etter at vi kom til Sør-Amerika har ikke de daglige sykkeletappene vært så lange, målt i km. Det blir allikevel en full sykkeldag med 50 km i 10 km/t i enten sterk motvind eller på meget dårlig grusvei. Knær og muskler har ikke noe problem med dette, men nakken min har ikke trivdes veldig godt i kald motvind og humpe-dumpe veier. Jeg gjør nakkeøvelser og spiser ibux. Jeg er jo ikke noen tilhenger av piller, men må man, så må man. Alternativet er jo å ligge i teltet, så jeg har hoppet i det sure eplet og knasker ibux og satser på at det blir bedre når temperaturen stiger og vi atter møter asfaltert vei.

Kald vind i nakken er ikke min favoritt

Birgits fot og albue: Jeg har også hatt litt problemer med en fot. Jeg har forstuet den ene stortåa så mange ganger at den hovner opp og verker innimellom. Det er på samme fot som jeg har røket noen leddbånd, og selv om jeg prøver å la være, så går jeg skjevt når tåa verker, noe som har ført til at jeg har fått en stor kul (som gjør vondt) på lilletåsiden av foten. Det er litt plagsomt i sykkelskoa, men det går seg til. Til sist, kan det nevnes at den albuen jeg ikke alltid får rettet ut også er ganske vond innimellom, men det kommer plutselig og gir seg like plutselig, så den blir bare ignorert.

 

Humpe-dumpeveier av stein og grus

 

Korsryggene: Sykling er ganske tungt for korsryggen. Vi har begge en forholdsvis aggresiv sittestilling på syklen (for å være tursykling) med styre på omtrent samme høyde som sete. Det har fungert fint for oss, men korsryggen får kjørt seg. Jeg har jo en av disse gamle skadene i ryggen også, men det er faktisk Anders som sliter mest med korsryggen. Han kjenner ikke mye på sykkelen, men ved statisk belastning av korsryggen etterpå gjør det vondt. Han har skeive muskler i ryggen. Jeg vet ikke om det har noe med saken å gjøre, men musklene er mye større på ene siden enn den andre. Han har justert opp styret noe og ellers har vi tatt frem de gode, gamle ryggøvelsene mine fra Ryggskolen og prøver å huske på å gjøre minst to av dem hver kveld. Det løser opp.

Svett kar viser muskler

Overkroppen: Ellers må vi jo innrømme at selv om vi hadde en plan om å gjøre litt armhevinger innimellom for ikke å visne helt bort i overkroppen, så er den planen ikke gjennomført... Konsekvensen er at armene er fryktelig utrent. Nå som vi har noen dager uten sykling her i El Bolsón (vi tar et spanskkurs), fant vi oss et treningsstudio og kjørte igang med vår sedvanlige treningsbelastning og kjørte 4x(4-8)rep. Det er tre dager siden nå og vi er fortsatt så støle at vi nesten ikke klarer å komme oss ut av soveposen og teltet om morgenen, eller å kle av og på oss, eller drikke kaffe... Jada, det er ikke innsatsen det skal stå på.

I Europa hadde de treningsparker som vi benyttet oss av noen ganger
- men ellers har overkroppene våre blitt sørgelig forsømt på sykkeltur

Så mitt beste tips til deg om du planlegger lang sykkeltur:

Spis som en hest og sov som en stein!
 

 

 

 

Nonen judobilder avsluttningsvis:

 

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook. Vi har også et kart over turen vår.
Tweet