Hvordan vi sarf i Pichilemu

Skrabl av Birgit den 22.3.2013 i Valparaiso

Ja, altså, vi har ikke fått tilbake pc'n enda, så det blir nok ett
innlegg fra telefonen. Jeg er jo lei meg for at vi ikke får lastet opp
annet enn mobilbilder og at disse i tillegg legger seg helt øverst i
blogginlegget... Videre så har jeg tunkt at jeg må kompensere for
manglende bilder med å sprite opp språket mitt litt. Så jeg tenkte at
for å live litt opp, så skal jeg bøye alle verbene sterkt. Jeg er jo
av den oppfatning at det norske språk ville vært mye morsommer om vi
hadde budd alle verbene sterkt.

Men jeg skal heldigvis ikke dvele ved norsk gramatikk ei heller
rettskrivning (pris og lov). Dette skal handle om surfing i Pichilemu;
verdens surfehovedstad (i følge dem selv). Vi var og sarf der en ukes
tid. Eller, rettere sagt forsak å surfe. Vi har jo tross alt sarft en
gang før; i Portugal og det var på høy tid å friske opp de kunstene vi
mant at vi hadde lurt der.

Som sagt så gjort, vi lad brett og våtdrakter og antr Pichilemus
bølger. Det gikk som det gakk og vi, ja særlig jeg da Anders er som en
fisk å regne når han kommer i kontakt med vann, fikk både bank og
juling. Jeg ble bølgebunk og -jalt både på tur ut og på tur inn.

Det å entre sonen bak de brytende bølgene innebærer jo at man først må
forsere de brytende bølgene. Jeg forsart dem uten meget eleganse og
uten meget god fremdrift. På veien ble jeg rundjalt, skjalt og nesten
draknt av bølger i ymse størrelser.

Etter meget møye handt det at jeg klort og kam meg i riktig posisjon
for å jage bølger. Så var det bare å vente på en stor en. Jeg vant og
vant og kakk etter bølger. Vanligvis var jeg på feil plass til feil
tid og jeg befant meg stadig rett under en brytende bølge (isteden for
over) og ble både traml og skjalt.

Så handt det jo at jeg fikk en bølge og brettet skjøt fart. Jeg og
surfebrettet og bølgen rust i vill fart mot land. I alt bølgeskummet
og all farten fotsak jeg å hoppe opp i surfestilling. Ja for man har
ikke sarft om man bare har luggd på brettet.

Jeg happ til og sarf i fin stil - stort sett i ett par nanosekunder.
Bølgen oppdugd stort sett hva jeg drav med og heiv meg av brettet og
pral meg. Brettet stung meg i panna og tråden som fester brettet til
foten krall seg rundt hånda mi og strum til. Blåpannet og med
forkvapplet hånd sarf jeg videre.

Det var meg mot bølgene. Først utkjamp vi kampen om å forsere sonen
hvor bølgene bryter, deretter jugd jeg de store grønne og tilsist sarf
dem. Noen ganger iallefall. Stort sett ble jeg kjempejalt og traml i
bølgens vrede.

Etter at vi hadde sarft oss ferdig for dagen speis vi mat og jeg snafs
saltvann. Hver gang jeg bevag på hode rant det mengder av saltvann ut
av nesa... Så jeg snafs stort sett hele kvelden.

Anders sarf stort sett med litt mer eleganse enn meg, selv om han også
ble grundig tramlt innimellom. Han lart på hvorfor jeg var så sinna på
nølgene. Hvorfor jeg kjamp så mot dem? Kunne jeg ikke bare trylle meg
gjennom dem? Jeg trall ikke og kunne ikke ha trullet om jeg ville. Jeg
er ingen fisk i vann og bølgene var ute etter å ta meg. Det skjant jo
ikke Anders der han trall og svamt og sarf avgårde i bølgekavet.

Surf's up, dude!