Alt er mye farligere på den andre siden av gjerdet

Skrevet av Anders i Macas, 6.12.2013

Gjennom hele Sør-Amerika har vi spurt lokalbefolkningen om veien videre,
som regel kun til vår egen frustrasjon og underholdning
 - men ivrige og hyggelige er de!

Gjennom hele Sør-Amerika har vi spurt lokalbefolkningen på de stedene vi passerer om veien videre; det være seg både avstander, veiens beskaffenhet og mengden oppoverbakker. I starten spurte vi i god tro om å få et noenlunde brukende svar, men etterhvert gikk denne naive troen over til følelse av irritasjon, undring og til sist underholdning. Det viser seg, så godt som uten et eneste unntak i hele Sør-Amerika, at folk ikke har peiling på avstander, sykkelrelevante oppoverbakker eller til og med veiens beskaffenhet i den umiddelbare nærhet. Vi spør fremdeles, men mest som et naturlig element i en "vær og vind" samtale - svarene vi får brukes mest til underholdning.

Det foregår en god del utbygging av veinettet i grisgrendte strøk,
men det er fremdeles farlig på den andre siden av fjellene...

 

Det vi derimot aldri har spurt om, er hvordan det er med sikkerheten for f.eks. syklister i nærområdet. Dette blir vi som regel fortalt uten oppfordring. Vi får gjerne vite at nærområdet er trygt og sikkert, bare unntaksvis blir vi bedt om å passe på eller bare skynde oss forbi. Det etterfølges som regel av "men når dere kommer på andre siden av fjellene må dere passe på!" Vi har opplevd at folk, når vi snakker med dem og forteller hvor vi har sykla, ser undrende på oss og lurer oppriktig på hvordan vi overlevde gjennom akkurat det området; "der kryr det av banditter og overfallsmenn og det er generelt livsfarlig!".

Vi har ikke møtt så mange banditter langs veiene,
men enkelte kunne likne veldig...

 

Det er mulig vi er noe blinde og naive, nordmenn som vi er - men vi har egentlig aldri følt oss spesielt truet, selv ikke i områder der vi ifølge naboene egentlig burde ha vært overfalt og ranet opptil flere ganger. Det er vel forsåvidt påfallende at når vi spør de samme folkene om det var slik de selv opplevde området de advarer så mye mot, så viser det seg at de aldri har vært der - muligens på grunn av frykt. Det er bare opplest og vedtatt at folk ved kysten er banditter og overfallmenn som ikke vil jobbe, og folk i jungelen smugler narkotika og får folk til å "forsvinne".

"Sykla dere virkelig langs kysten? Og overlevde?" har vi fått spørsmål om.
Kysten var ikke pen, og den var kjedelig - men det gikk bra

I områder vi har blitt advart mot finner vi også hyggelige folk som Miguel og hans familie,
som inviterer oss på middag og frokost
- og som i sin tur advarer oss mot andre farlige områder lenger nord

"Ingen røyk uten ild", heter det. Hendelsene folk forteller om er nok reelle, men jeg har en mistanke om at det ikke blir tatt spesielt mye hensyn til den store andelen reisende og turister det ikke hender noe som helst med. Jeg tror heller ikke folk er ute etter å skremme oss unødvendig (bortsett fra muligens borgervernet i jungelen da), de vil jo sannsynligvis ikke at folk skal tro verre om området og landet deres enn nødvendig.



Vi blir også advart mot ville dyr langs veien,
men til nå har de fleste "angrepene" kommet fra husdyr som vil leke,
eller som i tilfellet over; slikke salt fra de svette leggene våre

Denne kvelden hørte vi lusking rundt teltet vårt og var naturlig nok
 litt bekymret for syklene våre som lå utenfor.
I det vi glidet opp innerteltet for å sjekke hva det var,
stakk denne (svært folkekjære, viste det seg) hunden hodet under teltåpningen og ville inn.
Han fikk ikke komme inn, men holdt trofast vakt utenfor teltåpingen hele natta. 

 

Som en naturlig konsekvens slår det meg at folk rett og slett er redde for å reise i andre områder av landet sitt - hva slikt gjør for den nasjonale samholdsfølelsen vet jeg ikke, men jeg kan bare tenke meg at det ikke er spesielt gunstig. Muligens vil en mer utstrakt reising og turisme i eget land gi en mer nyansert holdning til forholdene, og kanskje også en redusert reell kriminalitet siden de kriminelle ikke kan drive på like uforstyrret langs veiene? I såfall er både Bolivia, Peru og Ecuador på rett vei; disse landene har stor fokus på utbygging av veinettet for å gjøre det lettere og raskere for folk å forflytte seg. Dette er jo flott for oss syklister også, selv om vi av og til velger de minst trafikkerte veiene (og nødvendigvis de med dårligst kvalitet) nettopp for å få litt mer naturopplevelse og fred.

Det foregår mye utbygging av veinettet, noe som jo er bra for oss syklister.
Det medfører dog at vi av og til må vente i timesvis for å komme oss forbi anleggsområdet

Det er ikke alltid utbedringen av veiene er kommet i gang der vi sykler

 

Jeg er av den mening at økt kunnskap om nærområdet ved hjelp av bedre kommunikasjon er veien å gå både for å få ned aktuell kriminalitet (det blir vanskeligere for overfallsmenn å operere uforstyrret) og for å få bukt med vrangforestillinger. Det vil utvilsomt gjøre det bedre å være turist; våre hyggeligste møter med lokalbefolkningen har vi hatt i områder der de er stolte av nærområdet og omgivelsene sine (se også En kryssing av Andes...). Jeg ser for meg at det også vil være triveligere og bedre for lokalbefolkningen å slippe usikkerhet og frykt for naboen.

Sykling i mørket medfører nok større fare enn i dagslys,
vi forsøker å unngå det i så stor grad som mulig

Mitt håp er at de som nå er godt i gang med en forsvarlig utbygging av infrastrukturen i de aktuelle områdene, også fremover holder fram som de har begynt for å gi lokalbefolkningene bedre kommunikasjoner.

For å minske risikoen for uønsket besøk forsøker vi alltid å sette opp teltet mest mulig i skjul.
Akkurat her var det så bratt at det var vanskelig å finne en egna teltplass,
vi fant likevel en relativt skjult plass bak autovernet (helt til venstre)

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



Tweet