 |
| Jungelvei |
Det er ikke så lenge før vi krysser grensa til Ecuador; litt avhengig av rutevalg kan vi ha lagt Peru bak oss innen en uke. Om jeg skal beskrive Peru med ett ord, så er det "høydemeter", men om jeg skal oppsummere møtet med peruvianerene med ett ord, så blir det "gringo!".
 |
| Høydemeter |
Vi har vel aldri blitt ropt så mye etter som her i Peru. Bilene tuter, folk langs veien roper og bikkjene bjeffer. Det går ikke an å snike seg gjennom en peruviansk landsby uten å bli lagt merke til.
 |
| Disse barna har jeg skrevet om før: På sykkel i Andesfjellene: Fjell er finere enn flatt 2 |
 |
| Denne familien bodde vi hos på vei ned fra fjellene og inn i jungelen. Vi viste dem noen bilder av familiene våre og de ble over seg av at alle var "gringos"! Noen var tildels veldig "gringo". |
Stort sett er all oppmerksomheten vennlig ment. "Gringo" er jo på mange måter et noe belasta ord og blir stort sett brukt nedlatende om nordamerikanere, men her holder alle vi har spurt på at det betyr "blond utlending" og at det ikke er noe negativt i ordet.
 |
| Borgervernet i junglen Tungt bevæpnede vakter av ymse varianter, roper også "Gringo"/"Gringa" og ber høflig om "propina" (tips...) |
 |
| Vi blir lagt merke til... |
Opprinnelsen til ordet er noe uklart og det finnes mange teorier. Noen mener at det kommer fra "Green go" og at det ble først brukt i Mexico som ville ha amerikanske styrker ut av landet. Men ordet har vært i bruk før det var amerikanske styrker i Mexico. En annen forklaring er at det kommer fra det spanske uttrykket "Helt gresk"; "griego", og at det ble brukt om folk som snakket et uforståelig språk, og etter hvert gikk det over til å bli brukt om folk som snakket spansk med aksent.
 |
| Gringoen og gringaen på tur. Foto:Marit Øvstedal |
 |
| Hverdagsliv langs veien |
Uansett, de aller fleste er veldig hyggelige og roper "gringo" og "amigo" og til og med "paisano" (landsmann) etter oss og vinker, men jeg kan ikke helt la være å prøve å se for meg samme situasjon i Norge.
Se for deg at en mørkhudet person er på sykkeltur i Norge og hver gang han sykler forbi noen på gata så roper de "neger!!". Han eller hun stopper for å spørre en gammel mann etter veien og i steden for å svare på spørsmålet, snur den gamle mannen seg mot kameraten sin, peker på syklisten og sier "neger!". De gamle mennnene myser mot syklisten og nikker til hverandre; "ja, så sannelig, det er en neger!".
 |
| Foto: Marit Øvstedal |
Litt lengre oppe i gate sitter det en ung mor med et lite barn på fanget, hun holder opp barnet, peker på syklisten og sier "se, en neger!" De større barna i gata kommer løpende etter syklisten og roper "neger, neger, neger!"
 |
| Tro det eller ei, men på dette bildet er det vi (gringosen) som er attraksjonen |
Det føles ikke alltid helt greit å være gringo, eller, for min del; gringa i Peru. I områder hvor det er en del turisme er det verre, for der ropes det stadig: "Gringos! Få penger!". En gammel kone står ute i åkeren og arbeider, hun retter seg opp og skriker etter oss: "Penger! Penger!"
Her i jungelen har det vært lettere å være gringa. Det har stort sett medført at vi har fått frukt eller blitt intervjuet på TV. (Les hva Anders mener om dem vi har møtt i jungelen: En kryssing av Andes - minst sju blåner...)
 |
| Intervju med ATV-Peru - på spansk... |
 |
| Vi har fått sukkerrør av borgermesteren |
Bortsett fra all "Gringo"/"Gringa" ropingen har vi jo også en del "godag-mann-økseskaft" samtaler med lokalbefolkningen. Nå er jeg den første til å innrømme at vår spanske i beste fall er mangelfull. Anders har etterhvert blitt ganske god på spansk "small-talk", men selv han snubler litt i ordene innimellom. Vi satt på en restaurant og spiste lunsj da en mann kom bort med et stort kjøttstykke på gaffelen sin til oss og spurte om Anders ville smake... Anders var akkurat ferdig med sin egen mat og var igrunnen mett og forsøkte å formidle til mannen at han var takknemlig, men mett - eller "estofado" som Anders bedyret at han var. Mannen lo godt og vi slo for sikkerhets skyld opp i ordboka og fant der ut at Anders hadde takket, men fortalt at han var veldig gryterett...
Språkproblemer er jo kilde til forvirring, men det er ikke bare språket som forvirrer. Vi passer ofte ikke inn i lokalbefolkningens setting. Vi kommer utenfra på sykkel og sier at vi kommer fra Norge og at det er et land i Europa. Det er helt uinteressant! Det er også helt uinteressant at vi har syklet fra Ushuaia, Patagonia, Argentina (hvor i alle dager er nå det?). De vil vite hvilken av nabolandsbyene vi har syklet fra og hvilken av nabolandsbyene vi skal sykle til. Alaska? Nei, ingenting som heter Alaska her!
Vi har sluttet å snakke om Ushuaia og Alaska. Vi svarer at vi kommer fra den ene nabolandsbyen og skal til en annen av nabolandsbyene. Da blir dea lltid veldig imponerte og sier at det er langt til den landsbyen vi skal til. "To timer med bil, tre timer med sykkel" er standard - uavhengig av avstand, veikvalitet eller antall høydemeter til neste landsby.
 |
| Noen ganger foretrekker jeg konversasjon med de firbente |
 |
| Flere firbeinte venner |
En morgen vi skulle dra fra landsbyen Florida i utkanten av jungelen holdt en dame på å drepe en hund med gift på fortauet. En liten ansamling av nysgjerrige sto rundt og fulgte med på hundens siste dødskramper. Da hunden var død, lot de den bli liggende i døråpningen til butikken, dama helte resten av giften i grøfta og oppmerksomheten til de skuelystne ble rettet mot oss. De vanlige spørsmålene ble spurt og besvart, men vi var mest opptatt av den døde hunden... Hva hadde skjedd? Hvorfor, prøvde vi å spørre. "Den ble forgifta" fikk vi vite, men det er fryktelig langt til neste landsby.... En gammel mann stod og snakket til meg så lenge at jeg ikke kunne overhøre ham lengre. Han fortalte meg at jeg måtte sykle andre veien. Jeg sa at, nei, jeg kom derifra og skal sykle videre" Ja, ja, mannnen var ikke så fornøyd, men sa at da måtte jeg ta bil. Nei, jeg skal sykle, sa jeg. Mannen var litt irritert og sa at det var en oppoverbakke den veien og at jeg kom til å bli sliten... Ja, ja, det var greit for meg. Så sukket han og gikk over til å forklare, henvendt til meg, hvordan girene mine virket. At jeg måtte gire ned når jeg kom til oppoverbakken... Jeg smilte og nikket...
Så syklet vi forbi den døde hunden. Kundene steget over den på vei inn og ut av butikken og de andre hundene i gata gikk i bue rundt og skulte.
 |
| Foto: Marit Øvstedal |
 |
| Jeg er opptatt av grisungene, ungene i gata er opptatt av å se på meg... Foto: Marit Øvstedal |
 |
| Foto: Marit Øvstedal |
Det skal bli godt å slippe "gringo"-ropingen, men jeg kommer til å savne de fjellene!!!
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!