LYNVINGEN BLOGG: Utstyret - Corratec hjul og Schwalbe Marathon Plus dekk

mandag 3. september 2012

Utstyret - Corratec hjul og Schwalbe Marathon Plus dekk

Skrevet av Anders i Flims, 03.09.2012

Siden vi har med oss det meste av utstyret vi kommer til å trenge i løpet av de to årene vi skal være ute så sier det seg selv at det blir noen kilo – vi har ikke finmålt, men anslår vel at syklene veier 40-50 kg med last men uten oss på. Det gir videre en større belastning på hjul og dekk enn om syklene skulle vært tomme.

Birgit med full oppakning, de sveitsiske alper i bakgrunnen

Hjulene er de samme som kom med syklene (Corratec Carbon Shape ST), dette er hjul produsert av CTC for Corratec. Vi satte videre på Schwalbe Marathon Plus dekk, dette er dekk som tåler stor og langvarig belastning og som skal være så godt som punkteringsfrie.

Vår første punktering

Den første punkteringen kom etter omtrent 1500 km og virket noe snodig da det ikke var særlig stor slitasje på dekket og heller ikke spor etter gjenstander som kunne ha forårsaket punktering. Avfeid som mulig feil på slangen eller som noe rusk inne i hjulet som vi hadde oversett så lappet vi og dro videre. Punkteringene gjentok seg likevel etter noen hundre kilometer, både lapping og bytting av slange var fånyttes. Vi la etter hvert merke til at punkteringene hadde samme karakteristiske hull og omtrent samme plassering hver gang; etter videre undersøkelser la vi merke til at felgbåndet så ut til å ikke dekke eikehullet helt når det ble presset ned mot felgbunnen - felgbåndet (av merket Herrmann) så videre ut til å ha blitt (evt. hadde alltid vært?) temmelig stivt og lite fleksibelt. Nytt felgbånd (denne gang Schwalbe) ble anskaffet og montert, og punkteringene har ikke gjentatt seg siden.

Det gamle felgbåndet; eikehullet er ikke fullstendig dekket og en skarp kant blir liggende mot slangen

Hjulene har virket solide og vi har ikke hatt de store problemene med dem. Jeg har vært nødt til å justere små kast som har oppstått i bakhjulet mitt noen ganger – dette er ikke uvanlig, spesielt siden mitt bakhjul er det som får størst belastning av våre fire hjul.

Et forsøk på å midlertidig dekke eikehullet med sportsteip - det fungerte til en viss grad, men slangen punkterte igjen pga av at et nytt eikehull ble avdekket et annet sted

En sak som vi la merke til da syklene var nye var at bakhjulene ikke var sentrert mellom rammearmene som de er festet på - jeg brydde meg ikke så mye om det siden hjulene ikke tok mot noen av armene. Da vi hadde tatt av og på dekket (pga punktering) begynte imidlertid dekket å slipe litt borti den ene armen på grunn av små ujevnheter i dekkplasseringen på felgen (Schwalbedekkene har vist seg å være vanskelig å få skikkelig på felgen uten å ha små kast når de blir pumpet opp). Dette var både irriterende og svært upraktisk siden dekket faktisk slet bort litt av karbonlaget utenpå armen, men jeg regnet med at det skulle gå seg til når vi fikk syklet litt og dekket hadde stabilisert seg på felgen. Historien over fortjener en liten digresjon, delvis på min bekostning;

Da vi litt senere stoppet på en sykkelbutikk for å handle noen nye reservedeler, ble jeg av Birgit minnet på at jeg skulle spørre om mulige triks for å få dekket til å sitte rettere på felgen. Siden det jo var min egen ide, måtte jeg jo spørre – jeg hadde ingen forhåpning om å få et fornuftig svar av dama bak disken som jeg antok kun var ansatt som kassadame. Jeg la uansett fram spørsmålet mitt, og svarene fra dama bak disken bekreftet mine antakelser («du må bare pumpe nok luft i dekket til at det spretter i stilling» - jo takk, det var det første jeg prøvde). Hun ba videre om å få se litt på sykkelen, noe hun selvsagt fikk – deretter ba hun om å få prøve å fikse litt på den. Ting gikk nå såpass fort at jeg knapt fikk summet meg; sykkelen ble tatt med inn på verkstedet (der jeg i forbifarten konstaterte at det faktisk ikke var ansatt andre mekanikere), dekket ble tatt av og innsmurt med dekkgrease og satt på igjen – luft ble pumpet i og plutselig satt dekket akkurat der det skulle.

Sykkelbutikken der det kun var ansatt en "kassadame"

Litt imponert over den fingernemme kassadama ga jeg henne et par komplimenter som hun smilte litt overbærende av. Etter at hjulet var satt på konstaterte hun videre at det ikke var sentrert mellom armene, jeg sa at det hadde vært slik fra starten, men at det stort sett ikke gjorde noen skade. Kassadama sa; «vi flytter hjulet ditt», jeg sa «eeeh», og før jeg hadde fått sukk for meg hadde hun heist sykkelen opp i vinsjen (ja, hun hadde faktisk en sykkelvinsj) og var i gang med å skru eiker. Jeg hadde et svare strev med å følge med på om hun skrudde riktig vei, men ga opp da det gikk fryktelig fort. Etter noen minutter stod sykkelen på gulvet med sentrert hjul. Jeg slutta å tenke på henne som kassadame og ga henne nok et par klønete komplimenter som hun smilte høflig av. På toppen av det hele overrakte hun meg en liten boks med dekkgrease slik at jeg ikke skulle plages så mye neste gang jeg skulle skifte dekk. Jeg betalte takknemlig for reservedelene jeg hadde kjøpte, men for hele «hjul- og dekkoperasjonen» skulle hun ikke ha mer enn mine klønete komplimenter som betaling. Det viste seg at dama var aktiv syklist og drev hele sykkelbutikken og -verkstedet alene. Jeg blir faktisk oppriktig glad av å møte slike damer.

Ellers har vi opplevd ett eikebrudd; det skjedde på Birgits bakhjul - heldigvis etter at vi var ferdig med 1700 høydemeter nedstigning (fra Albulapasset i Sveits). Eiken knakk, noe overraskende for min del, like under gjengene. Jeg har tidligere bare opplevd enten brudd i bøyen nede ved innfestingen til navet eller at gjengene har blitt ødelagt. Det er mulig dette var en mandagseike siden ingen eiker ennå har blitt ødelagt i mitt bakhjul (som er det mest belasta) eller i Birgits forhjul der eikene faktisk vridde hele lowrider’n rundt gaffelen etter at den ene frontveska slo den inn i hjulet i fart. Det siste tilfellet vil det komme en egen liten bloggpost om.