Skrevet av Birgit 1.9.2012 i Flims
 |
| Anders på vei over Albulapasset (2312 moh) |
Vi har fått helt dilla på fjellpass!! Det har vært hyggelig å bli litt kjent med og få et ansikt på noen av Europas store elver. Vi har syklet langs deler av Elbe, Regen, Donau, Salzach, Inn og en liten del av Rhienen, men vi er glade for å kunne legge flateuropa bak oss for en stund og kunne fråtse i alpiske bakker. Vi har etter hvert syklet så mange høydemeter opp og ned at vi har plutselig begynt å bekymre oss litt over beina våre. De har plutselig måttet tåle ganske høy belastning dag etter dag. I det siste har vi syklet ett fjellpass om dagen. Det er kult! Vi våkner hver morgen og stråler om kapp med sola – noe som ikke har vært så vanskelig i det siste da det har regnet – med visshet om at ett nytt pass venter oss.
 |
| På vei mot Ofenpasset (2149 moh) |
 |
| Svinger i fjellsiden |
Først er det alle oppoverbakkene; de lange, seige bakkene som, bokstavelig talt, slynger seg oppover fjellsidene. Hårnålssvinger er min favoritt. De gjør det mulig å sykle opp nesten loddrette fjellsider. Utsikten veksler mellom forover og bakover. None ganger er de nummererte: 11-10-9-8 osv…. - og mens jeg sitter der på sykkelen og tråkker rundt og rundt, holder meg rett under syreterskelen, puster, svetter, jobber og prøver å være en maskin, så spiser vi høydemetere. Jeg og sykkelen min spiser høydemeter på høydemeter – som en klokke, bare at vi spiser ikke tiden vi spiser høydemetere. Anders gjør det samme sammen med sin sykkel. Bare litt fortere. Som en klokke som går litt for fort.
 |
| En hårnålssving |
 |
| samme hårnålssving - vi digger dem!! |
På toppen av passet får vi belønning. Utsikten mot dalen vi kom fra og vissheten om at vi har syklet hele veien opp. Mens bilistene og motorsyklistene stiller seg opp og smiler inn i kameraer og mobiltelefoner og lar seg forevige ved siden av skiltene med passets høyde på og rister oppgitt på hodet over påfunnet om å sykle opp, står vi der – røde i fjeset og med salt som har lagt seg i striper på oss og på klærne våre og har den gode følelsen av å ha prestert noen ting. I den store sammenhengen betyr det ingenting, men på toppen av et alpisk fjellpass betyr det alt – at vi har syklet dit. Hver eneste hyødemeter har vi syklet og det betyr alt.
 |
| Fornøyd Anders med utsikt mot dalen vi har kommet fra |
 |
| På toppen av Ofenpasset som også heter Pass dal Furorn |
Så tar vi hoppebilder foran skiltene med passenes høyde på. Det har gått litt prestisje i dette lille fotoprosjektet vårt. Det er nemlig ikke helt enkelt og plutselig skulle være både spretten og tøyelig etter noen seige timer på sykkel i oppoverbakker. Jeg tenker at jeg skal hoppe til og sveve elegant i luften før jeg skal ta en myk landing. Jeg har maks innsats, full konsentrasjon og eksploderer oppover og løfter beina til noe som føles som en full spagat. Effekten blir at jeg så vidt letter fra bakken, har meget krokete bein og lander hardt på asfalten med sykkelskoene. Det er vondt for de ødelagte knærne og de stive låra, men etter et utall forsøk har vi ett brukbart hoppebilde av hver av oss – på toppen av passet.
 |
| Anders hopper på Albulapasset |
 |
| Jeg hopper på Albulapasset |
 |
| Anders hopper som en baker på et annet pass |
Så bærer det nedover! Det er gøy (selvfølgelig er det gøy…) – og vi har fortjent hver eneste høydemeter vi suser nedover. Rekorden hittil er 1500 høydemeter med uavbrutt nedoverbakke. Det var ned fra Albulapasset her i Sveits (2312 moh). Den dagen (30.8.2012) kom høsten. Den kom da vi var på toppen av passet. Vi hoppet til hoderistingen til våre medtrafikanter og bevilget oss en tomatsuppe til meg og buljongsuppe med egg til Anders i caféen (vi fortjente jo det, selv om suppa var dyr). Så kom høsten. Den kom som et kaldt regn med isende vind og tåkedotter som hang langt ned i dalen. Vi ikledde oss vårt særdeles tynne og irrgulgrønne regntøy og suste ned gjennom et fantastisk (men kaldt) landskap. Bratte bakker, svinger, høyspentmaster som forsvant i tåken under oss, værbitte trør, forrevne fjell, fosser, kaldt regn og en jernbaneskinne som gikk delvis i sirkler inne i fjellet og som vi krysset over og under 5 ganger i løpet av et par kilometer. Sveitsere kan bygge jernbaner – og de bygger dem på de mest utrolige plassene.
Jeg frøs nesten i hjel – eller det gjorde jeg nok ikke det bare føltes sånn – og måtte stoppe innimellom og slå floke. En gang tok jeg meg også en løpespurt oppigjennom bakken vi kom fra. Min iskalde kropp som var ikledd sykkelsko for anledningen protesterte villt på å bli utsatt for bakkeintervaller. Det smalt i det ene kneet og dagen etterpå var jeg halt, men jeg slapp å fryse i hjel.
 |
| Høsten har kommet Nysnø på fjelltoppene |
 |
| Vi tar en pause i nedoverbakken Nå skal det "slås floke" |
 |
| Ikke alt er syklebart med våre sykler -det går faktisk en jernbane nedi grøfta her (ikke den som var nevnt ovenfor riktignok for dette er et helt annet sted i Sveits) |
 |
| Sånn kan det også være å sykle i Sveits |
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!