Birgits bekjennelse etter en tur på fjellet: Chacaltaya, Bolivia, kanskje Sør-Amerikas høyeste vei

Skrevet av Birgit i Copacobana 8.7.2013

Ingen sure miner (foreløpig)

Vi hadde lest om en vei som går fra El Alto til Chacaltaya skisenter 5200 moh, etter sigende Sør-Amerikas høyeste vei (men vi vet ikke helt om akkurat det er sant). Det er klart at vi måtte prøve oss på den!

 

La Paz

 

 

Etter godt og vel en uke i La Paz, syklet vi opp til El Alto og neste dag (fulle av iver etter å være på syklene igjen og mer enn villige til å ignorere alle sykdomstegn og ondter) la vi ivei oppover mot Chacaltaya.

 

Første delen gikk jo stort sett gjennom El Alto - for en by!! Den har spredd seg utover altiplanoet helt uten regulering og veiene er fulle av damer som selger alt mulig. Men det var ikke El Alto som trakk oss, det var fjellene!! Selve El Alto ligger på ca 4000 moh, men det er enda høyere fjell rundt og det var dem vi siktet på.

Vi siktet på fjellene

 

Det begynte bra. Vi syklet avgårde oppover og oppover. Riktignok meget korte i pusten, men hva annet kan man forvente i denne høyden? Vi syklet forbi lamaer (eller var dette alpakka'er, tro`) med fantastiske fjell i bagrunnen.

Lama eller alpakka?

Anders i fint driv

 

 

Så begynnte serpentinersvingene - for en fantastisk vei! Vi digger jo slike sikksakksvinger (Sveits:Fjell er finere enn flatt). Vi tråkket oss jevnt og sakte oppover og nøt utsikten, veien, fjellene...

Anders nyter utsikten

Omtrent på 5000 moh begynte jeg å bli svimmel. Det var ikke så lett å sykle og holde meg på sykkelen, sykkelen på veien og forsere stein, snø og leire. Jeg prøvde og prøvde, men måtte stadig sette et bein i bakken. All rytme forsvant, jeg strevde, prøvde å sykle og det hele ble bare mislykket. Pusten ble enda kortere og jeg blei bare mer svimmel og enda mindre i stand til å sykle.

Dette er "vår vei"

En titt utfor kanten

 

Etter en liten pust i bakken, begynte jeg å trille sykkelen oppover. Det gikk sakte, men det gikk. Noen høydemeter til og det begynte å snø og tåka la seg tett som en suppe rundt oss; dvs rundt meg og sykkelen min og antakelig rundt Anders og hans sykkel også. Anders syklet jevnt og trutt oppover og det var en stund siden jeg hadde sett noe til ham.

 

Så møtte vi på snøen

 

 

Tiden begynte å renne fra meg. Det gikk veldig sakte. Jeg prøvde å sykle, men med snø i tillegg til de ovenfornevnte faktorer gjorde forsøkene mindre vellykket. Jeg var svimmel, kortpustet, kald og følte meg rett og slett dårlig. Det snødde ganske tett og dersom vi skulle komme oss ned før det ble mørkt eller før vi snødde inne (eller oppe) begynte det å bli på tide å begynne på nedfarten.

 

Snø og tåke

 

Plutselig hørte jeg et brak fra tåka og med en gang trodde jeg at det var et ras. Jeg ropte i ett anfall av panikk: "Anders!!!", men lyden bare forsvant i tåka. Det gikk også ganske fort opp for meg at det ikke var et ras, men torden. Ikke så lenge etterpå så jeg også Anders. Han kikket etter meg og da han skjønte at jeg ikke hadde tenkt meg lengre, kom han ned til meg. Han hadde vært oppe på 5275 moh - ved den astronomiske forskningsstasjonen (...), jeg snudde på noe over 5200 moh.

 

 Den astronomiske forskningsstasjonen på 5275 moh

Sykkelen til Anders på 5275 moh

 

Nedturen gikk fint. Det var snø bare et stykke og vi rakk frem til El Alto i et forrykende høljeregn rett før sola tok kvelden. På mange måter hadde vi hatt en flott tur. For meg virket det som om jeg fullstendig møtte veggen på 5000 moh. Og erkjennelsen er at jeg kanskje ikke tåler høyder så godt. Sist gang (som forøvrig var første gang) jeg var over 5000 moh var jeg også fryktelig svimmel og kvalm og spydde som en gris på vei ned av fjellet. Den gangen skyldte jeg på en blodig biff, men jeg begynner å lure på om det kanskje ikke var noe galt med den biffen (Les om turen til vulkanen Lascar her: Mot nye høyder og alle vulkaners far: Vulkan Lascar). Denne gangen har jeg også lyst til å skylde på hosten jeg ikke blir kvitt... Anders prøvde å trøste og foreslo at det kanskje bare er psykisk (det hjalp ikke). Den eneste trøst jeg har i sorgen er at Vegard Ulvang etter sigende heller ikke tåler høyder - selv ikke da han var helt topptrent... Kanskje jeg skal sende ham et fan brev?

 

Vi er på vei nedover svingene

Anders og veien

Anders og veien - igjen

 

Min plan nå er å prøve å finne ut litt om høyder og høydesyke (ja, for man leser da ikke om slikt før man får problemer....). Anders mener at mekanismene for høydesyke er ganske komplisert. "Det har nok noe med hormoner å gjøre", mener han, som det meste annet som er komplisert med kroppen.

 

Jeg sykler svingene

 

Altså, for å oppsummere: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, jeg føler meg slått, nedslått og overmannet av de store høyder, men jeg har ikke gitt meg enda. Kanskje jeg med litt økt kunnskap kan komme sterkere tilbake? Kanskje kan jeg skylde på blodige biffer, hoste eller kanskje jeg gjør noe feil? Puster jeg feil? Går vi for fort (vel, ikke for Anders sin del, men kanskje for min)? Hvem vet? Jeg har iallefall ikke gitt meg enda!! 

Vi er snart fremme i El Alto
Regnværet lot vente på seg til vi kom ned i byen
- takk for det!!

På kanten av El Alto med utsikt ned til La Paz

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.