 |
| På vei opp i høyden |
Jeg har en mann som på mange måter er veldig smart. Han forstår seg på mangt og meget og forstår også mye, men noen ganger forstår han det mest i teorien. Som for eksempel; så forstår Anders at for å unngå å få høydesyke i høyden så må man gå sakte, men det blir litt vanskelig når det i praksis betyr at vi må gå "min sakte" og at det igjen betyr at Anders må gå enda saktere enn "Anderssakte".
 |
| Anders er foran et sted og går "Anderssakte". Jeg får ta til takke med å ta bilder av meg selv på stien. |
Det er noe som heter at alle gode ting er tre, og denne gangen var det sånn. Jeg har vært på over 5000 moh to ganger tidligere på denne turen. Første gangen spydde jeg som en gris på vei ned av Vulkanen Lascar (Mot nye høyder og alle vulkaners far: Vulkan Lascar (5600 moh)) og andre gangen måtte vi snu før vi var på toppen av kanskje Sør-Amerikas høyeste vei (Birgits bekjennelse etter en tur på fjellet: Chacaltayah). Denne gangen var vi på fottur i den Peruvianske fjellheimen med ryggsekk og telt og skulle over et pass på 5100 moh.
Jeg har lest at: Oppstigningen bør foregå langsomt. Over 2 500 m.o.h. bør man ikke øke sovehøyden med mer enn 600 m i løpet av 24 timer. En ekstra natt bør tilbringes i oppnådd høyde for hver 600 – 1 200 meters stigning. (*)
 |
| Quilcayhuanca-dalen er flat og idyllisk |
 |
| Hester på beite |
 |
| En av de mange kuene som også var på beite. Denne hadde fiffige horn, syntes vi... |
 |
| Denne er vel, strengt tatt, ikke på beite lengre... |
 |
| Første morgen utenfor teltet - sola kommer snart til å treffe oss og vi har kaffe. Livet er herlig! |
 |
| Morgenstund |
Vi tok taxi dit veien sluttet (4000 moh) og gikk innover Quilcayhuanca-dalen, hadde en god natts søvn innerst i dalen og begynte på vår sakte oppstigning dagen etter. Det gikk "Birgitsakte" og på tross av at jeg pustet som en hval, koste jeg meg stort. Det er vanskelig og finne ord, men storslagent er ganske dekkende. Fjell på over 6000 moh, dekket av isbreer hvor det stadig gikk buldrende ras, virket veldig nærme og dalen vi kom fra ble liggende langt under oss.
 |
| Det går stadig ras fra isbreene oppe i de høye fjellene. Fjellet snakker og sier; Trø meg ikkje for nære |
 |
| Nyter utsikten på 4600 moh |
På 4800 moh fant vi en skikkelig fin teltplass. Det passet skikkelig bra, syntes jeg, siden det skyet over og begynte å tordne og snø litt. Anders syntes at vi kanskje kunne gjøre et toppstøt (eller heter det passtøt når vi ikke skal på en topp, bare til et pass??), men etter litt kommunikasjon i laget, ble vi enige om å slå leir for natta.
 |
| Teltplass på 4800 moh. Fjelltoppen Nev. Pucaranara (6156) virker plutselig ganske nærme. |
Neste morgen rant med fint vær over frossen bakke - og en bøling med nysgjerrige kyr.
 |
| Jeg prøver om man kan bruke lilla sovepose til å bedrive tyrefekting. Det var (heldigvis) ikke så vellykka... |
De neste 300 høydemetrene gikk fortsatt sakte, men helt uten problemer. Sånn bortsett fra litt hodepine og en en "noe tung pust"... Vi kom opp til passet og jeg er superfornøyd med å kunne si at jeg følte meg helt fin; ikke svimmel, ikke kvalm, ikke oppkast - ingenting - bare pur glede over en fantastisk utsikt!!
 |
| Dette er ikke på toppen av passet, men en passende plass for et hoppebilde, ca 5000 moh. Vi har funnet ut at Anders kan stille kameratet sitt (Canon G12) på selvutløser med påfølgende 10 bilder-i-rask-rekkefølge innstilling. Det måtte jo prøves og 10% av bildene ble faktisk hoppebilde. |
 |
| Anders er på toppen av passet, 5100 moh! |
 |
| Jeg er på toppen av passet og er strålende fornøyd med både form og utsikt. |
 |
| Toppen av passet |
 |
| En pust i bakken med utsikt mot Nev. Ranrapalca (6162 moh) og en ny dal |
 |
| To blide sjeler |
700 meter under oss lå neste dal; Cojup-dalen. Først ned en bratt steinrøys, så ut dalen. Bratte nedstigninger med dårlige knær og tung ryggsekk er jo egentlig ikke en slager, men heller ingen katastrofe, så det gikk knirkefritt (sånn bortsett fra for knærne sin del, da).
 |
| Så skal vi bare ned denne steinrøysa her. |
En natt et stykke ned i dal nummer to og møte med både flere kyr, esler og en gris, og vi kom ut på veien igjen; to lykkelige fotturister med et nytt knippe med gode minner i bagsajen, halvparten av maten igjen i sekken (som vanlig) og ømme lår.
 |
| Vi er vel nede av steinura. |
 |
| Jeg tvangskoser et esel |
 |
| "pep-talk" |
 |
| Gris... |
Cordillera Blanca er et fantastisk fjellområde - her kunne jeg ha blitt værende en god stund!!
 |
| Vi er tilbake på veien, men må traske et godt stykke til før vi kan håpe på å finne tranport tilbake til byen |
* Purkayastha SS, Ray US, Aurora BS. Acclimatization at high altitude in gradual and acute induction. J Appl Physiol 1996; 79: 487 – 92
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.
Kjempeflott at Birgit ble ikke høydesyk denne gangen ! Da kunne du jo nyte hele turen. Og de fine bildene........måtte vise dette grisebilde til yngste gutten min med en gang.....han er veldig glad i griser, selv om han er enda mer glad i pølser :))
SvarSlettGod tur videre !