En meget slitsom julaften

Det er bare å innrømme det, først som sist, vi hadde en altfor tung pulk… Vi lånte pulken til bedriftidrettslaget til Reinertsen og skulle pakke maten i den. Soveposer og ull gikk i sekkene. Det er uendelige mengder som får plass i en pulk – to poser med pinnekjøtt, brød, godt pålegg, pølser, spagetti, egg og bacon – ja, og diverse kamerautstyr…. Anders ville ha med seg enda mer og selv om det var han som skulle dra pulken, gjorde jeg en innsats på å begrense innholdet i pulken. Det skulle vise seg at jeg burde ha gjort en litt bedre innsats.

Anders er glad i mat og han er glad i å bære tungt, dra tungt og langt og spise mye mat etterpå, men på turen inn til hytta på selveste julaften tror jeg nesten at han begynte å mislike både pulk og pinnekjøtt.

Uansett, vi la i vei i 15 blå grader, vind, snø og fantastsk skue utover fjellheimen. Føret var tråttere enn tråttest og vi begynte hele skituren med å gå feil slik at en 12 km lang skitur ble atskillinge kilometer lengre. Det ble litt baksing i dypsnø og bjørkekratt med ski og pulk og staver før vi fant frem til den vintermerkede løypa inn til Kjølihytta.

Som sagt var føret trått, som å dra pulken på sandpapir, sa Anders. Snøen var blåst sammen i store skavler og pulken grov seg ned i snøen og ville verken være med eller la seg lirke på. Kraftanstrengelse etter kraftanstrengelse gjorde at vi beveget oss fremover.

Sola gikk ned og bakke så akkurat likt ut som flate. Den vintermerkede ruta var stort sett grei å følge, bortsett fra der litt for mange av stolpene var blåst ned. Jeg gikk foran og myste etter stolper. Bak kom Anders, sliten og stadig slitende på en uvillig og umenneskelig tung pulk. Det har hendt to ganger i historien at jeg har ventet på Anders på ski – den andre gangen var altså på julaften.

Da GPS’en viste at det var 400 meter igjen til hytta, forsvant alle stolper – og foran oss lå det noe uendelig grått, helt blottet for konturer. Vi tok GPS’en til hjelp, men der hytta skulle ligge, fantes ikke noe annet enn det uendelig gråe. Vi satte fra oss pulk og sekker og begynte å søke etter hytta i større og større sirkler. – og, ja vi fant den. Jeg trodde ikke mine egne øyne da noe mørkere enn grått viste seg på netthinna (hmmm, det går kanskje ikke an at noe viser seg på netthinna, men det var nå omtrent slik det føltes).

Jeg tok pulken de siste 200 meterne opp til hytta og Anders tok min sekk – en slags gest fra min side. En liten motbakke og så julekveld i hytta, men du så tungt! Jeg bakset og sleit og dro i den uvillige pulken. For et slit. Død og pine. Jeg innser at jeg hadde rett og slett ikke klart å dra den forfredelige pulken noe lengre enn ca 200 meter. Det er hardt for meg å innrømme, men det er det mest uvillige beistet jeg har prøvd å dra med meg på tur.

Da alle, folk, pulk og ryggsekker, var vel plassert inne i hytta og vi hadde fått fyr i ovnen, lot vi julekveld og pinnekjøtt ligge; Anders krøp til køys, helt utslitt og med en rød frostrose på det ene kinnet og blå tånegler. Det siste er en normaltilstand for Anders, da han har mistet de neglene så mange ganger at de blir blå og detter av rett som det er… Frostrosa forsvant også etter noen dager, men for en periode var jeg litt usikker på om det var Pål Gunnar Mikkelsplass jeg hadde med meg på tur. Jeg for min del begynte på en god bok og satt med lue og ull foran peisen i det som var igjen av julekvelden. Det ble etter hvert godt og varmt, boka var bra og jeg hadde utsikt til min kjære som sov som en stein til lenge etter at sola var stått opp på 1. juledag.

1. Juledag åpnet vi hver vår pakke fra våre respektive ektefeller, spiste pinnekjøtt, drakk rødvin og siden vi begge hadde fått bok av hverandre til jul, leste vi bøker. Anders var atter i fin form, hytta var varm og utsikten perfekt: Snøstorm og vinterfjell. Sporene bort til do ble føket igjen mens vi gjorde vårt fornødende og alt var hvitt, litt blått og kaldt.

2. Juledag, var det ut på skitur. Rundhaugen, i umiddelbar nærhet til hytta, skulle bestiges. Det ble i følge Anders hans ”tyngst letteste tusentopp”. Ellers kan det rapporteres at det ble lest en del foran ovnen og drukket rødvin også 2. juledag.

3. Juledag var det bare å pakke sekker og pulk (en meget lettere utgave…), og ta fatt på hjemturen. Skituren over fjellet var noe av det fineste jeg har sett med snøføyke og lav sol på høyfjellet. Fantastisk!!!

Vel fremme ved bilen hadde Anders pene hvite vipper som vi tenkte vi skulle vise til Jan Thomas ved høve og ytterjakka mi hadde fryst fast i fleecejakka...