onsdag 18. desember 2013

Triumf og nederlag (men ingen tragedie) på fjelltur i Ecuador

Skrevet av Birgit 18.12.13 i Latacunga

Anders hopper av glede over den flotte utsikten mot Cotopaxi

Vi har vært på to fjellturer i området rundt Latacunga. Den første turen gikk til Iliniza Norte (5126 moh) mens den andre turen gikk i retning Cotopaxi (5897 moh). Uten å røpe alt for mye med en gang, så kan jeg jo allerede fortelle at ikke alt gikk som planlagt....
 
Et Polilepis tree (Arbol de papel).
Barken brukes som papir; derav det spanske navnet.
Toppen av fjellet Corazon stikker opp over skyene i bakgrunnen.
 
Men det første først: Iliniza Norte skulle være vår aklimatiseringstur før vi skulle prøve oss på Cotopaxi, men den turen står på ingen måte tilbake for noe hva fin tur angår:
 
Fra kjøretur inn mot fjellheimen:
Idyll på alle kanter og
Iliniza Sur kan såvidt skimtes i bakgrunnen.

Utsikt mot fjellet Corazon fra parkeringsplassen

Ved start:
Parqueadero La Virgen; 3950 moh

Guiden vår, Diego, og Anders går mot Los Ilinizas.
Dette var en vulkan en gang, men for omlag 800 år siden (ifølge Diego)
hadde den et utbrudd som gjorde at vulkankanten blei splittet i to.
I dag er vulkanen ikke aktiv og Los Ilinizas regnes for to separate fjelltopper:
Iliniza Sur (til venstre) er litt høyere og mye vanskligere å klatre
enn tvillingen Iliniza Norte (høyre) som er vårt mål.
Los Iliniza betyr tvillingene på quechua.

Toppen av Corazon over skyene

Starten av turen opp til Iliniza var ganske "flat"
- og det var ingen som klagde på utsikten!!
(nok en gang Corazon som stikker opp av skyene)

Polilepis tre og Iliniza Norte i bakgrunnen.



Planten i forgrunnen er Chuquiragua som betyr Andesblomst på quechua.
Den vokser kun på over 4000 moh og er etter sigende bra mot
nervøsitet, høydesyke og tyfus

Så fikk vi utsikt mot selveste Cotopaxi!!

Cotopaxi betyr enten "Månens nakke" eller "Hals av ild" på
en gammel quechua dialekt.

Vi poserer ved utsikten mot Cotopaxi.
Den er 5897 moh og her til lands kalles den verdens høyeste vulkan,
noe som riktignok ikke er helt riktig
da Chile har en aktiv vulkan som er omtrent 1000 meter høyere,
men det er bagateller.
Toppen er fin og veeeldig fristende!

Jeg ser mot Cotopaxi
- og jeg må inrømme at det kribler i magen med tanken på å prøve seg på den!
 
Ved Refugio Nuevos Horizontes på 4700 moh.
Her kan man enten ta til venstre mot Iliniza Sur,
eller, som vi skal, til høyre mot Iliniza Norte.
Iliniza Sur er regnet for å være en av de mest teknisk vanskelige topper i Ecuador.
Den krever både klatring og isklatring og er, kort sagt, utenfor vår rekkevidde.

Gjett hvem dette er!
Utsikten fra Refugioen var upåklagelig

Lunsj med utsikt!!

Klare for Iliniza Norte!

 
Jeg har jo hatt problemer med høydesyke tidligere på denne turen
(les: Mot nye høyder og alle vulkaners far: Vulkan Lascar
og Birgits bekjennelse etter en tur på fjellet: Chacaltaya, Bolivia, kanskje Sør-Amerikas høyeste vei),
og jeg var naturlig nok spent, men Diego satte opp et tempo
som var saktere enn Birgit-sakte og sa at det var normalt tempo i denne høyden!
Dette lovet jo bra, for bare det går sakte nok, så skal jeg klare meg uten høydesyke, tenkte jeg...
(Les: Cordillera Blanca: Fottur i høyden (Peru))

Det er viktig med små skritt, sa guiden vår,
og jeg kopierte så godt jeg kunne:
Gikk små, korte, sakte skritt....

Ja, altså, jeg trodde jeg hadde gått med små, korte museskritt absolutt hele veien,
men da vi kom tilbake til hostelet kunne Anders vise meg dette bildet...
Ganske små skritt, netsen hele veien....
 
Det er lov å se seg tilbake når man går på topptur!
Man bør faktisk se seg tilbake,
for det er der den flotte utsikten er!
Refugioen har allerede blitt liten 


Anders nyter dagen og utsikten

Tomlene opp for en fin tur


Den lille grønne vanndammen er det gamle vulkankrateret
Jeg poserer i "vinduet".
Jeg er strålende blid og fornøyd.
Det er en fin dag, fin utsikt og null høydesyke!

Utsikt mot Iliniza Sur


Iliniza Sur og kratervannet sett fra Iliniza Norte

Vi klarte det!!!
Vi er på toppen av Iliniza Norte 5126 moh!!

Anders er stor i knotten
og han har alltid problemer med låneutstyr til hodet, f.eks hjelmer.
På denne turen minnet han mye godt om en "cone head",
men jeg synes han er fin uansett!!

Anders, aka, cone head, på toppen!

Guiden vår, Diego, var en trivlig kar!
Han har 6 sesonger i området som guide

Vi feirer toppen!!
Vi brukte fire og en halv time; noe Diego sa var en bra tid.
Jeg trodde at vi hadde gått uendelig sakte,
men i forhold til seks timer som er "normalen",
hadde det jo gått radig unna
på tross av museskritt, fotopauser og bare pauser.
 

Nedturen fra Iliniza var en lek.
Oppturen var delvis "kravling", men nedturen gikk over en sandbakke
som vi løp ned. Nesten litt som å stå på ski...

Diego hadde sagt at vi måtte være av toppen innen klokka to,
da det ofte var dårlig vær med torden og lyn på ettermiddagen.
Iliniza Norte har dessuten høyt jerninnhold og det slår ofte ned i toppen.

Klokka tre var vi nesten fremme ved parkeringsplassen,
og godt var det,
for det var uvær på toppene: Regn (snø i høyden) og et kraftig tordenvær!

Etter den vellykkede turen opp til Iliniza Norte var vi optimistiske med hensyn til Cotopaxi. Vi tok allikevel ingen sjanser og la inn to hviledager i Latacunga (2800 moh) før vi prøvde oss på toppen. 
 
 
Fra hviledagene på Hostal Tiana.
Hostelet byr på gratis kaffe til alle døgnets tider,
og til tross for at kaffen er så tynn at den med sprites opp med ett par teskjeer Nescafe,
så ble det noen kopper kaffe på oss!!

Det er tross alt snart jul!
Det er vanskelig med julestemning her ved ekvator,
på tross av at de pynter med plastikksnømenn,
men litt julegodt i kaffen skader jo ikke!

Etter endt hviletid og kaffeslaberas, kjørte vi, fulle av forventninger, med guiden vår, Julian, mot Cotopaxi nasjonalpark. Julian har vært guide i 18 år og har vært på Cotopaxi 752 ganger!!!!
 
Andesrev

Cotopaxi er en aktiv vulkan og har ødelagt latacunga tre ganger!!
Siste store utbrudd var i 1877, men det har vært flere mindre utbrudd siden.
Jeg er litt usikker på hva de mener med "mindre utbrudd" da
det svarte og røde er fra det siste store utbruddet,
mens det tykke grå laget over er fra "some small eruptions of ash"
ifølge Julian.

Første etappe var 300 høydemeter opp til Refugioen
 
Toppen av Cotopaxi er dekket av en isbre og man går i taulag på maksimum tre personer. Utstyret ellers er stegjern, isøks og klatrehjelm. Stegjern og isøks var nytt for oss, men på tross av at det er bratt, er det alikevel en ganske enkel, teknisk sett, tur siden det ikke er noe klatring og det er snø på isbreen. Vi var uansett veldig spente!
 

Refugioen ved foten av Cotopaxi

Cotopaxi sett fra Refugioen

Mat og drikke, ellers duger jo som kjent, helten ikke...
 
Første dagen gikk vi kun opp fra parkeringsplassen (4500 moh) til en Refugio (4850 moh) som ligger like ved kanten av isbreen. Her fikk vi mat og så var det bare å hvile seg som best man kan før man prøver seg på toppen med start midnatt!
 
Ute og titter liitt på utsikten før "leggetid"
 
En bit sjokolade i soveposen!
- og så var det bare å hvile seg som best man kunne...
Ideelt sett bør man jo få sove,
men de færreste får sove; klokka er 19 og det er kaldt.
Jeg hadde det riktignok varmt og godt inne i soveposen,
men søvnen lot seg ikke be.
 
Ved midnatt bar det ut og opp og ivei... Ved kanten av isbreen (5050 moh) var det på med stegjern og hjelmer og frem med tau og isøkser. Vi fikk en kjapp innføring i hvordan man skal oppføre seg i et taulag, hvordan gå med stegjern og hvordan bruke isøksa.
 
Vi er bundet sammen, klappet og klare for nattens dyst.
 
Jeg burde nok ha kjent igjen tegnene på høydesyke tidligere. Jeg hadde hodepine nok til å holde meg våken hele hvileperioden og jeg var kvalm da vi skulle spise middag, men det er så lett å finne på unnskyldninger når man ikke vil innse... I ettertid, derimot, tenker jeg jo at hodepinen kanskje ikke var helt tilfeldig og at dårlig matlyst og kvalme ikke bare kom på grunn av at mat midt på natta ikke er vanlig kost...
 
Uansett, vi stabbet oss i vei og det gikk ganske bra i begynnelsen. Hodepinen lettet og kvalmen hodt seg på et akseptabelt nivå. Det var spennende å gå på isbreen, månen var oppe og livet var kaldt og kortpustet, men herlig.
 
Her er en liten videosnutt som viser hva slags tempo man holder (at dette skulle komme til å bli "for fort" er ganske snodig)
 
video
 

Ja, så gikk det som det gikk: Jeg begynte å få problemer med kvalmen. For ikke å kaste opp skrudde jeg ned tempoet. Julian sa at med dette tempoet kommer vi ikke til å nå toppen. Har man ikke nådd toppen innen klokka sju eller åtte, må man snu. Altså; jeg skrudde opp tempoet og klarte å holde det en stund, men å holde seg for ikke å kaste opp og prøve å supe så mye luft man klarer samtidig som man skal stable bein med stegjern og isøks uten å tråkke på tauet, ikke slakke tempoet, puste, ikke kaste opp, ikke... Konsentrasjon må være en gave fra Gud til sånne som meg på fjelltur; og jeg brukte den for alt den var verdt. Jeg telte "en" (isøks), "to" (den ene foten), "tre" (den andre foten) - om og om igjen.
 
Det dunket i hodet, magen gjorde opprør og selvfølgelig var det vanskelig å puste... Jeg stoppet stadig når kvalmen ble for overveldende og pusten satte seg fast mens jeg prøvde å beholde mageinnholdet i magen. Julian sa at jeg skulle ta det rolig. Han lånte meg ekstra votter (det var kaldt!!!) og skistaver (jeg hadde litt problemer med isøksa i den tidligere delvis lamme venstrearmen min som ikke er fullstendig tipp-topp... Hvorfor den har vært lam her: Kroppene våre: Hvordan tåler de belastningen fra all syklingen). Men til ingen nytte.
 
Til slutt måtte jeg innse nederlaget. Jeg husker veldig godt hvordan det gikk på Lascar hvor jeg spydde som en gris og sjanglet som en fyllik nedover fjellsiden. Det var ikke aktuelt å presse like langt på Cotopaxi. Jeg kunne ikke være så svimmel og helt uten balanse på isbreen.
 
Jeg gråt en skvett og to og tre og prøvde litt til og litt til, men det gikk ikke. Jeg var helt på felgen og kunne ikke tillate meg å bli enda dårlgere. "Reaching the top is optional, but going down is mandatory" heter det. Og her, vel nede  og borte fra fjell og isbre, høres det fornuftig ut og lett å følge, men oppe på fjellet. Det var vanskelig. Jeg hadde ikke lyst til å snu. Selvfølgelig ikke!
 
På 5500 moh sa jeg at jeg ville snu. Det var ikke gøy, men jeg følte meg så dårlig at jeg var redd for at jeg skulle være en fare for hele taulaget om jeg fortsatte. Anders smilte og skjønte. Vi gikk ned igjen.
 
Nedturen var en skikkelig nedtur. Jeg var fortsatt like kvalm, like vondt i hodet og i tillegg var jeg slått. Ingenting er så vondt som et nederlag... Men jeg visste og vet at jeg ikke kunne ha fortsatt.
 
Jeg er nede av isbreen etter en skikkelig nedtur...
Kvalm, svimmel, hodeverk....
men smiler allikevel:
Det viktigste er tross alt å komme trygt ned igjen!
 
Nesten nede ved refugio'en
Jeg slår nye rekorder i saktegåing.
Jeg går faktisk så sakte at Anders må kle på seg all ulla han har for ikke å fryse...
 
Tilbake på Hostelet i Latacunga sov jeg store deler av dagen, etterfulgt av en natt med 12 timers dyp søvn... Det tar på å gå på fjelltur i Ecuador!

Så er spørsmålet: Hvorfor blei jeg så dårlig? Både turen til Lascar og Chacaltaya kunne jeg skylde på farta. I Cordillera Blanca trodde jeg at jeg hadde funnet oppskriften; gå kjempesakte! På Iliniza tenkte jeg at vi fikk det bekreftet, men det hjalp ikke på Cotopaxi. Aklimatiseringen skulle være ok og jeg skal jo være i ok form.... Det ser ut som om 5000 - 5200 moh går bra, men over det så får jeg problemer.

Jeg har gått tilbake til å trøste meg med at Vegard Ulvang, etter sigende, heller ikke tåler høyden (jada, jeg vet at det var snakk om Mt Everest og ca 3000 høydemeter over Cotopaxi, men det er bagateller...).

Men var Cotopaxi helt uten høydepunkter? Neida! Stegjern og isøks var gøy! Og soloppgangen som vi fikk med oss fra bunnen av breen var fatastisk. Så da avslutter jeg dette blogginnlegget med noen bilder som Anders tok etter at vi var kommet av breen:





Los Ilinizas over skyene!!
 
 


For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.





4 kommentarer:

  1. Hei dere, det var sikkert en kjempeflott tur, selv om ikke alt gikk som dere hadde tenkt. Bildene er i hvert fall fantastiske !
    Håper dere få noen fine juledager og kan kose dere masse !
    GOD JUL !!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ricarda, og godt nytt år til deg! Ikke alt gikk som vi hadde tenkt, men oppturene blir større med noen nedturer! Ellers har vi hatt en kjemefin jul her i fjellene i Ecuador!

      Slett
  2. Wow, for en fantastisk utsikt dere hadde! :-)

    Sandra/reisedagboka.net

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, vi kan ikke klage på utsikten!

      Slett

Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...