 |
| Måneoppgang over Licancabur |
Dette er historien om da vi skulle til Bolivia (første gang): Vi var klare som bare det, klappet, pakket, rastløse og klare. Men alt går ikke alltid etter planen og passet over til Bolivia var stengt pga snø, tildels mye snø fikk vi høre. Helt uvanlig med nedbør på denne tiden av året fikk vi også høre...
 |
| Kirken i San Pedro de Atacama |
 |
| Løshund utenfor et hus med "goodyear" vinduskarmer |
 |
| Vi og syklene var klare for Bolivia, men vi ble stoppet på grensa - veien over passet til Bolivia var stengt pga snø |
Spørsmålet for oss var: Skal vi vente (enda lengre) eller skal vi dra en annen vei? Passene over til både Bolivia og Argentina var stengt. De slapp riktignok gjennom noen kolonner med biler, busser og lastebiler i ny og ne. I alle fall over til Argentina. Slik kom noen syklister seg over fra Argentina (i en lastebil). Ja, vi kunne ha haiket med en lastebil over passet. Lastebilsjåførene her er usedvanlig hyggelige og tilbyr oss haik både hit og dit. Men da er det ikke sikkert at vi hadde kommet oss til Bolivia, men hadde endt opp i Argentina igjen. Og dessuten ville vi jo sykle...
Et annet alternativ var å vente til det hadde smeltet så mye at også vi kunne rekke over, men hvor lang tid det ville ta, var det like mange teorier på som det var folk å spørre.
Siste alternativet var å snu! Sykle tilbake til Calama, 100 km 13-1400 høydemeter, og deretter fortsette nordver på dårlig grusvei fra Calama og prøve oss på et annet pass lengre nord.
Helt ærlig, så var ingen av alternativene veldig fristende - vi sov en natt på det.
Etter en natts søvn, tok vi syklene fatt og syklet tilbake til Calama... Man blir bortskjemt av å være på sykkeltur. Det er ganske kjedelig å sykle en vei man har syklet før... Men de andre alternativene var mindre fristende - det var jo bare snakk om en dags sykling, og fram og tilbake er jo som kjent like langt.
 |
| Snart tilbake på vår høyderekord på sykkel; 3400 moh |
 |
| Salt i veikanten |
Ja vi har jo skrevet om denne veistubben før. Så det er ikke så mye mer å si enn at vi hadde en flott måneoppgang på veien.
 |
| Anders tok bilde mot Licancabur og passet mot Bolivia da vi var her første gangen |
 |
| Samme bildet ved andre gangs passering - nå med snø |
Så var vi tilbake i Calama. Vi vurderte å ta en tur innnom Chuquicamata for å se om hullet var blitt større siden sist, men vi besinnet oss: Såååå lenge hadde vi jo ikke vært i San Pedro de Atacama - det bare føltes sånn.
 |
| Sjokoladepudding og appelsiner: Trøstespising på salat og dessertbuffet i Calama. Ikke det dummeste man kan gjøre |
På tross av at vi var aldri så lite skuffet over å ikke kunne ta den veien vi egentlig ville, så har vi nå innfunnet oss med situasjonen, lest litt om veien nordover mot Ollagüe og gleder oss til å ta fatt på den!
- Bolivia, vi kommer, vi kommer, det tar bare litt tid!
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.
Stå på!! Dere er geniale!! Stor klem fra Alpeland!!
SvarSlett