En smak av Sveits i Peru

Skrevet av Anders i Huaraz, 22.9.2013

Kjerreveien opp dalen var dårlig og til tider svært bratt - men en virkelig fin sykkeltur!

Vi begynte å høre rykter om denne byen (og nasjonalparken like ved) allerede før vi krysset grensa til Peru; "Sveits i Peru" ble den kalt. Jeg så for meg hus i tyrolerstil og blonde budeier som danset rundt i enga og kalte inn kyrne til melking for å kunne lage Toblerone og raklette til turistene om kvelden.

Trivelige lokalfolk langs veien opp dalen. Her er de på vei hjem etter en samling

Vi passerte flere små gårdsbruk på vei opp dalen

Det var ikke akkurat slik. Da vi bikket 4 000 moh fikk vi øye på fjellene som har gitt stedet tilnavnet; flotte snø- og isdekte fjelltopper, tildels godt over 6 000 moh - Cordillera Blanca. Jeg levde fremdeles i budeievisjonen min da vi entret Huaraz, men da var det slutt. Byen er ikke styggere enn andre middels store Peruvianske byer, men omgivelsene gjør at de golde teglsteinsbyggene og stumpene av armeringsjern blir ekstra grelle. Til byens forsvar skal det nevnes at mesteparten av den ble jevnet i et jordskjelv i 1970, og den har ikke helt funnet tilbake til fordums koloniale prakt siden da.

Et glimt fra byens mercado central. Her selges det levende marsvin (en viktig del av kostholdet på og rundt høyfjellsområdene i Peru og Bolivia) i sekker - de på sykkellasteplanet skal vel sannsynligvis til slakting nå 

 

Det er uansett ikke byen dette skal handle om, for omgivelsene innbyr til flotte turer i virkelig mektige omgivelser. Jeg har i en tidligere blogg fra turen gjennom Europa sagt at Sveits er som et Norge på speed, man kan kanskje si at Cordillera Blanca er som et Sveits på speed - de laveste områdene i Cordillera Blanca er tross alt høyere enn så godt som hele Europa.   

Høye tinder i sikte

Det var flere slike små gjeterboliger (til høyre i bildet) langs veiein

Vi har bikket kanten og er på vei inn dalen mot vannet og breen som er vårt mål

En pust i bakken - vi merker godt at luften er tynn på 4 200 moh

Vi fikk tips om en fin fjelltur vi kunne gjøre med sykkel, og var ikke tunge å be. Opp en lang dal, langs en elv og forbi mange små gårdsbruk. Kjerreveien var dårlig og bratt, de 1200 høydemetrene tok sin tid, men belønningen var et fantastisk landskap som forandret seg gradvis fra bratte enger der de fremdeles bruker okser til pløying, til snaufjell og til sist mektige isbreer hengende fra tinder godt over 6 000 m høye. Vi var de eneste turistene der oppe, og hadde i starten selskap av de hyggelige og hilsende (men spredte) innbyggerne opp gjennom dalen. Senere hadde vi stort sett selskap av kyr, sauer og hester på beite. Kyrne gikk på fellesbeite i en hengende dal under isbreen på 4 200 moh. Det var også her vi campet for natta.

Snart framme ved campen for natta

Dalen på 4 200 moh ble brukt som fellesbeite for bøndene i området

Kveldsstund

Utsikt fra teltåpningen

Morgenstund, og et frosttynget telt

Laguna Rajucolta med Nevado Huantsan (6 400 moh) i bakgrunnen

Utsikt ut dalen; morgenstund med kaffe i koppen og sola varmende i ryggen

Vi har fått  en liten forsmak på hva dette området har å tilby av tinder og daler og flotte naturopplevelser - sannsynligvis vil vi ikke rekke mer enn en forsmak i løpet av de drøye to ukene vi skal være her, men det er helt greit å sykle videre med et slikt "ikke komplett" oppdrag. Flere bilder og blogger vil komme herfra etterhvert.  

På tur tilbake

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.