LYNVINGEN BLOGG: Maten på sykkeltur i Sør-Amerika

torsdag 16. januar 2014

Maten på sykkeltur i Sør-Amerika

Skrevet av Anders, Popayan, 16.1.2014

Høne og kylling virker å være to av hjørnesteinene i kostholdet i Sør-Amerika

Maten er åpenbart et viktig element på lang sykkeltur, det merkes fort på dagsformen om man ikke har spist nok eller om man har spist helt feil. Gjennom Europa benyttet vi stort sett supermarkedene som hovedkilde, der var det som regel et kurant utvalg. Når vi av og til spiste på restaurant var maten som regel god, og menyen varierte mellom de forskjellige landene. Vi var likevel temmelig lei av baguetter (eller loff i annet format, som til tider var eneste brødmaten vi fikk tak i) og kjedelig frityrmat da vi satte kursen for Sør-Amerika, og det som i vårt hode var et kontinent som bugnet av eksotiske frukter og sunn og variert kjøttmat i utallige varianter. Vi gledet oss ikke mindre til dette kontinentet som også er velkjent for å levere noe av det ypperste av kaffe, og vi regnet med at motbakkene kom til å gå som en lek med regelmessig påfyll av nykverna brygg!

Vi gleda oss til god kaffe langs veien

Vi var litt lei av frityrmat fra Europa,
men noe av det første vi ble møtt med var "fattigmannsbiff",
eller biff med friterte poteter og egg - forsåvidt ikke så dumt

Jada, Patagonia kom og gikk. Dette øde og forblåste området helt sør i Sør-Amerika med sin fantastiske natur og evig uforandrede vindretning. Her vokser det ikke mye, og de plantene som klorer seg fast her graver røttene dypt og nøyer seg med å kikke forsiktig opp over jorda etter sol. Det var langt mellom folk og butikker, og utvalget var smått - vi levde mye på havregryn og søte kjeks. Frukt og grønnsaker var som sporstoffer å regne. Vi hadde ikke noe problem med å tilgi Patagonia for sitt noe sparsomme utvalg av mat, det er en lang vei å transportere ferske matvarer til en relativt liten mengde mennesker der nede. Se også Mat og drikke i Sør-Patagonia.

Det var ikke mye grønnsaker å finne langs veien i Patagonia, men denne
rabarbraen vokste vilt. I voksen tilstand er den visst ikke særlig til mat,
men skal være ganske god som ungplante

Vi kokte stort sett middag selv,
ofte i en eller annen grøft som ga best ly for vinden

Lengre nord derimot! Vi gledet oss til de sagnomsuste frodige dalene i Chile, fersk fisk fra de rike forekomstene utenfor Chile og Peru og allskens juicer fra halvjungelområdene.

Vi gleda oss til bugnenede frukt- og grønnsaksdisker langs veien -
de glimret som regel med sitt fravær

Vi kokte som regel middag i teltet om kvelden; en (for min del) noe laber fantasi når det gjelder matlaging kombinert med ikke mer fantasifullt utvalg i butikkene, gjorde at middagene ofte var varianter av ris og pasta med tunfisk eller liknende. Dette skulle kompenseres med variert lunsj og middag i de små spisestedene vi av og til kom forbi langs veien - slik var i allefall planen. "Transport er nok både dyrt og vanskelig", ga vi oss selv som forklaring på at den varierte menyen på spisested etter spisested og uke etter uke bestod så godt som utelukkende av fritert kylling og tilsvarende poteter. "Kyllingen er jo helt sikkert fersk", trøstet vi oss med - høns og kyllinger gikk jo fritt rundt overalt. "De har sikkert nylig hatt en eller annen grønnskapest", forklarte vi fraværet av grønnsaker med - jordsmonn og klima nord for Patgonia virket da like egna for slik dyrking som både Hardanger og Hedmark.

Dette er visstnok "nasjonalretten" i Valaparaiso";
diverse friterte potet, pølse og annet kjøtt med ost på toppen

Vi dumpet av og til innom butikker med et visst utvalg av frukt og grønnsaker

Fruktdalene i Chile kom og gikk. Det skal sies at her fikk vi kjøpt frukt langs veien og kunne gå på drueslang på vingårdene, og vi kunne meske oss med ferske godsaker - vel og merke om vi tilberedte dem selv. Menyen på spisestedene var temmelig uforandret fra den vi fant i Patagonia; stort sett varianter av fritert kylling og potet.

Av og til fant vi bær langs veien -
her har vi funnet lyse bringebær

Typisk innhold i de små butikkene som det er ganske mange av langs veien;
søte kjeks, søt juice.
Men de har som regel alle sammen egg, og det er jo sikringskost

Videre nordover gikk ferden gjennom noen av verdens tørreste områder, også her var det fullt forståelig at vi ikke fikk tak i spesielt variert kost - det gikk stort sett i havregryn og søte kjeks. På de relativt sjeldne spisestedene langs veien var menyen så godt som uforandret; fritert kylling og potet. Et nytt element introduserte seg imidlertid når vi nærmet oss Bolivia; suppe. Jeg har alltid likt suppe, men egentlig aldri betraktet det som et mettende måltid - det har mer vært som en smak å regne, ikke egna for å stille sulten. Det ble for meg en kjærkommen introduksjon. Jeg skal være så ærlig å si at jeg er drita lei av frityrmat, og de relativt innholdsrike suppene bestående av kjøttkraft, kjøtt og mye rotfrukter har blitt min favoritt langs veien! Det er ikke ment som noe spark til britisk matkultur, men det sier litt om hjørnesteinen i kostholdet for folkene som bor langs langs ruta vår, at engelskmenn vi har møtt har vært strålende fornøyde med maten...

I Bolivia begynte suppe å bli en viktig del av kosten

...i mange forskjellige varianter

...også noen vi trodde de laget kun til ære for turistene,
men som viste seg å være veldig vanlig

Sjømatsuppe; men de hadde ikke brydd seg om å sløye fisken,
åpne krabber og skjell og kutte opp tanga før det gikk i gryta

Det var med forventning vi ankom Peru, landet med både gastronomiinstitutter med franske navn og "internasjonalt lovprist fusjonscuisine". Baguettene sine skal franskmenn få billig av meg, men de lager jo av og til mat som slettes ikke smaker så verst - og fusjonscuisine appelerer jo til realisten i meg, så dette så jeg fram til. Vi ankom kysten og bestilte det mest lovpriste vi hadde lest om; ceviche. Dette er fisk marinert i sitronsaft, servert med rå løk. Det var noe av det beste jeg hadde fått på lenge; smakte litt uferdig sursild og var vel egentlig ikke noe å spise seg mett på. Etter å ha reist gjennom landet på kryss og tvers så er ihvertfall min konklusjon at de nok driver med fusjonseksperimenter på finere restauranter enkelte steder rundt omkring, men stort sett spiser folk den enklere dietten bestående av fritert kylling og potet.

Marsvin er nok en hjørnestein i kostholdet;
de selges levende på markedene rundt omkring

Bananboller - de var ganske gode

Jeg skal ikke svartmale hele matsituasjonen. Vi har sykla gjennom områder med fantastisk god mat, men som regel er dette steder der de har stor variasjon av ingredienser lokalt tilgjengelig. Dette gjelder for eksempel de tidligere nevnte fruktdalene i Chile og i halvjungelområdene i Peru og Ecuador (det er for tidlig å si noe om Colombia ennå, men her har jeg håp!). Selv langs de fiskerike kystområdene i Chile og Peru har det vært vanskelig å få tak i annet enn gjennomfritert (fersk) fisk. Som en digresjon kan det nevnes at vi har opplevd det samme langs kysten av for eksempel Irland, der veien også er svært kort mellom garn og frityrgryte.

Fersk fisk, men gjennomfritert

Jeg stussa litt på denne restauranten i Jaen;
er det bare minnet av smak som er igjen...?

Det er bare det at maten har mye å si for dagsform og humør. Det føles av og til som om bensinmotoren min kun får påfylling av diesel. Noe av grunnen til at jeg er skuffa er nok at jeg hadde store forhåpninger - jeg vet ikke helt hvor de kom fra, men de var ihvertfall der. Jeg hadde aldri trodd at jeg etter en hard dags sykling skulle lengte etter salat, men det har jeg altså opplevd på nytt her i Sør-Amerika (første gangen var i Australia, men de har arvet engelsk matkultur, så annet var ikke å vente...)

Til tider hadde jeg veldig lyst på salat og frukt og grønnsaker,
da ble jeg veldig glad når det dukket opp boder som denne
som solgte nypressa appelsinjuice!

...ellers gikk det mye i sportsdrikk

I det vi entrer vårt siste land i Sør-Amerika, Colombia, så skimter jeg enda en gang lys i tunnelen. Andre syklister (ikke britiske) har fortalt at maten i Colombia er bedre enn i de andre landene, og siden vi er i samme båt (altså sykkelen), så ser jeg fram til å spise meg oppover mot karibien. Et ekstra lyspunkt er at vi i dag, for første gang i Sør-Amerika, har fått tak i en kopp ordentlig god og sterk kaffe!

Vi møtte en polsk syklist som hadde med seg perkulator til primusen;
lurt!

Ordentlig grovbrød har også vært et stort savn -
vi ble veldig glade da Marit hadde med seg hjemmelaga grovbrød
da hun kom på besøk! Les også Marit's gjesteblogg.