Publisert i Pucon, 14.2.2013
Når vi er ute på tur setter vi alltid stor pris på å få oppdateringer hjemmefra - ting som er en del av hverdagen hjemme blir jo nesten litt eksotiske for oss når vi er ute og reiser. Noen av oppdateringene vi får synes vi også kan få sin egen bloggpost, på en måte er de jo en del av turen vår de også.
Teksten som følger er ført i pennen av Lars, storebroren til Anders, en gang i januar. Lars har forresten også sitt eget hjørne på hjemmesida vår. Bildene som er lagt ut har ingen direkte relevans til historien - vi syntes bare de var fine.
Arm ridder i varmt hus
Det knaker i veggene og piper i ventilene og noen ganger, sent om kvelden eller tidlig på natt, smeller det i dører, selv om alle som bor i huset sover. Huset vårt er gammelt - selv til hus å være. Jeg vet ikke hvor mange menneske-år som beregnes pr hus-år - det vet sikkert Elisabet; nøye dokumentert i et av de "glossy" magasinene som over tid har bikket huset et par grader mot sjølinjen. Postkassen er montert på denne veggen. I tillegg heller skråningen mot sjøen, vinden blåser friskere mot den siden som vender fra, vi som bor i huset oppholder oss mest på denne siden, på innsiden, nettopp fordi vinduene med utsikt mot sjøen er plassert her. I sum medfører dette at huset heller mot sjøen. Dette er min oppfatning som etter all sannsynlighet ikke er riktig.
Både fordi huset er mer solid enn andre hus jeg vet om og fordi lagerplassen på vårt romslige loft i hovedsak er best utnyttet ved den motstående vegg, og i veggens tilhørende rom, for lagring av en betydelig mengde kasser og esker og sekker med de forskjellige sesongers tilhørende hus-pynt. Om denne plasseringen av masse, volum og vekt, i forhold til balansen i huset, er gjennomtenkt og bevisst - er uvisst. Men jeg liker å tenke at det er slik. At det ligger omsorg og vilje, for og til, husets liv og tilstand bak denne praktiske tilnærmingen.
Siden jul har varme fra vedovnen tilført komfort og velbehag til både hus og folk. Jeg kan så vidt høre lyden av brennende vedskier - en dyp brumming av energi i omløp - som sender tankene mine til minner, og til et ønske om minner, om utsikt gjennom et sprosset vindu, over vidstrakte hvite snødekte vidder og topper under blå himmel og stigende sol som visker ut enhver tvil om at det er verdt å oppgi varme og velbehag til fordel for kald luft, svett rygg og den ypperste utsikt fra den stolte topp. Vedovnen sender buldring og knitring ut i stua men kjemper dessverre en desperat og tapende kamp mot dødsrallingen fra varmepumpen nederst i trappa. Varmepumpen er visstnok levert med elektromotor utrustet med lager og bevegelige deler av plast. Leverandøren er tydelig på at dette ikke var en god ide - visstnok tilstrekkelig til bruk ved kjøling, airconditioning, men langt fra tilstrekkelig for å levere varmeenergi opp mot seks kilowatt over store deler av året. Jeg ser for meg at plasten smelter og blir til en seig masse som stadig stjeler mer og mer energi. Men i min enfoldige tilnærming til at tingenes tilstand aller helst er stabil, i sum, tenker jeg at energi blir til varme uansett hvordan den omsettes og at varmeproduksjon er primæroppgaven til pumpa og at den kommer til å fortsette å levere varme helt til den slukner og dør - endelig stille, men kald. Den lille, men voksende ulempe dette medfører, er selvfølgelig at den økende friksjonen i pumpens elektromotor og vifte medfører en stadig økende støykilde. Vedovnen har på ingen måte krefter til å overdøve hviningen fra pumpemonsteret. Når hodet mitt truer med å eksplodere raser jeg ned trappen, slår av uvesenet og lar vedovnen synge solo med panelovnenes tilfeldige stønning som ustabilt kor i bakgrunnen. O'lykke!
Etter støvsuging av ørevoks - legens valg av ord - ble jeg både lettere til sinns og mer var for unødvendige lyder; vifta må utbedres! Jeg inviterte et lite lokalt firma bestående av kjølemontører til en vurdering av både tilstand og livsgrunnlag til monstervifta samt en vurdering av alternativ varmekilde. Svakheten til plast ble avslørt uten blygsel - et kjent problem med utallige utskiftninger av elektromotorer etter reklamasjon fra kunder. Innenfor fem år etter kjøpskontrakt. Vårt monster har gneldret siden sin to-årsdag - det er jeg overbevist om - støttet av utvalgte kjølemontører - men har for lenge siden feiret sin fem-årsdag og er dermed ikke kvalifisert for reklamasjonsbytte av en nær defekt og ikke egnet elektromotor. I dag leveres disse med keramiske lager - problemet løst - stadig i følge kjølemomtørene. Men, motoren kan selvfølgelig byttes. For kroner fem tusen. Anbefales ikke. Dessuten er plasseringen av vifta svært lite gunstig i forhold til optimal oppvarming av de mest benyttede oppholdsrom - i følge kjølemomtørene. Ny pumpe, med større effekt, ny plassering og keramiske lager er bestilt og leveres om godt og vel en uke. For kroner tjuefem tusen får vi mer varme, mindre støy og sparer til og med strøm. Økonomisk gir ny pumpe ingen mening, vi kunne plugget inn mange panelovner - uten støy - for prisen av innkjøp, vedlikehold og verditap i pumpens oppskrytte levetid. Men så var det dette med enkel tilgang på komfort; fjernkontroll og programmering av oppvarming og vissheten om at vi snyter strømgrosisten for opptil flere kilowattimer gjennom et kaldt år - gjennom investering i teknologi - løfter munnvikene mine ørlite grann høyere enn for en uke siden. Jeg føler meg yngre med varme tær og jeg er sikker på at huset også vil være fornøyd med denne behagelige varmegjennvinningen. Hvem av oss som er den eldre vet jeg fortsatt ikke. Men at huset kommer til å overleve meg blir mer tydelig for hver vinter som passerer - det handler om balanse - fordeling av masse, utsikt og komfort.
Hilsen Lars
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook. Vi har også et kart over turen vår.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!