Gjesteblogg - Lyssky

Her følger nok et gjesteblogginnlegg fra Lars, storebroren til Anders. Mens vi her i Sør-Amerika har høysommer er det tydeligvis et annet klima hjemme... Bildene er nok en gang bare plukket ut fordi vi syntes de var fine.

 

Lys e luksus. Ja, ikkje bare fordi eg e fra et stykke mot nord, der kor sola sig i kne om vinter'n og strever med å holde seg våken. Men også fordi at prisen på strøm stig jevnt med breddegradan nordover. Å spare på strømmen og å snuble i mørtna e en del av oppveksten nordpå - e det å vente at man får onga før utdanning og jobb? Sånn e det med de som e oppvoksen under mørk blå, stjernestrødd himmel med gul måne og Nordlys på.

 

Selvfølgelig e det bare ei bortforklaring av små kår, smalhans, slukna veilys, telehiv og manglanes teltaksløst - men likevel, det e først i mørtna at man ser de små lyspunktan i hverdagen. Og hverdaga e det no mest av.

 

Før de heldige, de som har en lysbryter å slå på, e det som nevnt meir naturlig å slå dein av. I tillegg tel det åpenbare, at lysmålar'n snurre saktar rundt seg sjøl og at lysverket ikkje erklære unntakstilstand kvær gang strømmen blir brutt - sia abonnentan e få, spredt og kun sporadisk undersøke om det e strøm i ledningen eller ikkje - får de fleste nordpå tidlig utvikle og erfare nattsyn. Nattsyn e altså en medfødt evne tel å tilpasse synsredskapen etter lysforholdan. Etter nåkken minutt i mørtna e det som om lyset kjem telbake. I hvertfall oppleves det sånn når man e i stand tel å se det main ikkje så. Underlig, nesten magisk og en sjelden opplevelse i dagens opplyste samfunn.

 

 

Med lys-luksus e det som om lyset e en gjeter og vi e sauan. Artig har han det, han som lyse, når han flire i skyggen, av oss som dilte etter. Selv om vi har hørt at det kain være vanskelig å ombestemme seg, har main først begynt å dilte mot lyset, om det no e i følge med motordur, skrantanes helse eller stormfult Nordlys - så synes de fleste å foretrekke å glane i motlys. Viktigar å bli sett - ein å se.

 

Luksus e ikkje lenger for de få. I dag e lysløypa mobil. Det gule, blasse lyset som seig ned fra sliten armatur, om det var langs vei eller skiløype, e ut-lyst av pannebånd påmontert lys og batteripakka som vise vei - det e bare å følge etter; fri sikt opptil hundre meter, meir enn tilstrekkelig før å følge sti og vei. Vi lyse oss omkring i merka, ny-preparerte fler-spor veia, fra parkeringsplass tel parkeringsplass. Vi merke nesten ikkje forskjell, fra E6'n, ainna ein at motordur og sjetten sny e bytta med pust og pes og, ja nettopp, snykvit sny. En virkelig opplyst skitur - det meste i motlys. Det main huske fra turen i naturen, e hundre meter skoglaus vei med to skispor; ett med lys og ett med motlys.

 

Men skaden e allerede skjedd. Lite opplyst oppvekst har satt permanente spor. Eg hold meg godt tel høyre i motlys, senke blikket i det lyset passere og nyt alt som kjem frem igjen når mørket uforstyrra får peike på stjerne, månen, snytunge greine, skygge, spor, troll, nissa - fjernt og nært. Opplyst i mørket.

 

God, mørk helg!

 

 

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook. Vi har også et kart over turen vår.

Tweet

Glimt fra helgas hyttetur til Græslihytta

Vi hadde  en kjempeflott hyttetur til DNTs hytte, Græslihytta, i helga!

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å si mer om den saken

annet enn at vi hadde et par flotte skiturer og fantastisk selskap.

Takk for turen Lars, Hagbart og Kristin!!

Fin tur, fin hytte, fine folk - en fin helg :)

Det ble til og med en Tusentopp: Melshogna

---

Tweet

Gjætarhytta

Da det ble kjent på jobb at vi hadde tenkt oss på fjelltur i helga, men at vi ikke var helt sikre på hvor turen skulle gå, ble vi prompte anbefalt fjellene over Soknedalen som et meget bra alternativ. Her ble det fristet med fjellbuer i ymse størrelser og plasseringer som var åpne for den som måtte stryke forbi. Vi valgte å slå til og fikk servert posisjoner og beskrivelser av aktuelle hytter og koier av de innvidde innfødte – dette er nemlig ikke informasjon som finnes på nett eller annen lett tilgjengelig plass (mulig vi ikke leita godt nok, men de innfødte var av samme oppfatning…) – men som man må bli fortalt av de innvidde. En hytte ble valgt ut og starttidspunkt ble satt til lørdags morgen.

Ingen hytte var avmerket på kartet...

Lørdag morgen kom, og vi stod innerst på veien forbi Såmmårvollgården og snakka med en som presenterte seg som mangeårig leder av det lokale fjellstyret samt som den stedlige løypekjører. Han var noe skeptisk til vårt anbefalte hyttemål (”dæ e ittj spessielt kort å gå i detta kaillvere så tili på vinteren”) og foreslo i stedet en annen åpen hytte som lå noe nærmere. Litt skeptiske ble vi jo siden denne alternative hytta ikke var merka av på kartet og vår lokalkjente løypekjører ikke var i stand til å peke den ut siden han hadde glemt brillene sine - men forbi Litlfjellet var det, og en plass i nærheten av Skrammelbekken. Siden vi jo er oppfostra på Severin Suveren og at du skal lytte til erfarne fjellfolk så ble nytt turmål valgt. Det fikk heller være at vi ikke fikk meldt fra hvor vi går – vi visste jo egentlig ikke hvor hytta var…

Tindrende klart vintervær på tur inn til hytta

I et fantastisk tindrende klart og stille vintervær bar turen innover fjellet. En del kuldegrader var det, men de bet ikke noe særlig på siden sola skinte og varmet oss. Turen gikk forbi Litjfjellet og Sandfjellet, men da vi nærma oss Skrammelbekken uten at snurten av noen hytte var observert fant vi det best å spre oss ut i terrenget for å få et større observasjonsområde. Hele Skrammelbekken ble saumfart uten resultat, og vi hadde egentlig begynt å belage oss på å gå over Gruvhøgda og mot den opprinnelig planlagte hytta da en skarpøyd i vårt lille turfølge oppdaga omrisset av ei hytte helt oppunder Nørdre Sandfjellet.

Gjætarhytta

Gjætarhytta viste seg å være ei ordentlig koselig lita hytta, akkurat passelig for fire stykker. Vedovnen varma opp den lille hytta fort og middagen ble kokt på propanapparatet som Fjellstyret hadde utstyrt den med. Trivelig selskap og medbrakte godsaker i fast og flytende form gjorde kvelden fullkommen.

Det blåste mer dagen etterpå...

Turen hjem dagen etterpå brakte oss, via en ny tusentopp, tilbake til sivilisasjonen med hjelp av en svært villig medvind. Sikten var stort sett god, men det var vanskelig å se skiene på grunn av all snøføyka under knehøyde. Det er ikke så enkelt å beskrive været som var, men filmsnutten under gir kanskje et visst inntrykk av både turen til og fra.

På tur hjem

Vi sier takk til de lokalkjente turtipserne og Soknedal Fjellstyre for svært rimelig leie av Gjætarhytta. Om du har lyst til å besøke en av disse åpne hyttene i området er vårt tips at du gjør deg til venns med en av de lokalt tilhørende i området, enten fastboende eller utflytta – da skal du se at deres eksistens blir gjort kjent for deg også.

Tweet

---

For ordens skyld vil vi presisere at vi hadde både en og to og tre back-up planer om vi ikke skulle finne hytta og/eller om vi skulle bli overrasket av dårlig vær (ref. den tragiske ulykken i Sirdalsheiene). Første alternativ ville jo være å snu, ellers hadde vi GPS koordinater (og kart og kompass) til en alternativ hytte, nok utstyr i sekkene til å klare et par overnattinger ute (om en noe hustrige...) og i aller, aller verste fall hadde vi med oss nødpeilesender.

Harrytur, men ingen Svensktopp

Langs skitrekket opp mot Åreskutan, Åre

I helga var vi med judogruppa (NTNUI-judo) på Åretur! Det er en godt vedlikeholdt tradisjon at judostudentene står på ski en gang i året - i Åre. Uten å gå i detaljer, kan jeg røpe at det ofte er meget begivenhetsrikt og at den svenske legevakten ofte er involvert (noen ganger er ikke god fallteknikk nok). I år fikk Anders og jeg lyst til å atter bli med på en slik tur siden det var opptil flere av "gamlisene" i judogruppa som tok turen.

Rett utenfor løypene i Åre er det ganske pent

Uten å dvele for lenge ved gamle minner (her kan du lese om gode gamle judominner), skal jeg gå rett på årets Åretur, dvs turen på årets Åretur, nemlig toppturen som endte uten Svensktopp. Siden skitrekk og mennesker i kø egentlig ikke apellerer så veldig mye til oss, spente vi våre fjellski og snørte vår tursekk og la i vei på utsiden av alle slalåmbakker med en tusentopp i sikte, nemlig Åreskutan.

Ispinner

Jeg må inrømme at vi hadde en pen tur, mye penere enn hva man kunne forvente av en plass som Åre, som helt ufortjent har fått rykte kun som fyllestasjon for tørste Nordbaggar. På veien oppover mot Svensktoppen var det både snø, tåke vind og ryper - perfekte forhold med andre ord.

Rett ved skitrekket, dvs gondolen, opp til Åreskutan står noen forblåste små buer og ser så forlatt ut midt i slalåmbakken (viss man ser dem fra rett vinkel)

Anders prøver seg som "tagger"

- og jeg synes at Anders er veldig søt når jeg ser hva han har "tagget"

Nesten vellykket hoppebilde

Vellykket hoppebilde

Nesten på toppen av Åreskutan er det en kafe for dem som har tatt gondolen opp, og for oss som gikk på ski opp. En fin, nesten igjensnødd kafe med veldig gode pannekaker.

Ski utenfor den igjensnødde kafeen på toppen av Åreskutan

samme motiv en gang til

Etter pannekaker og kaffe, skulle vi spenne våre fjellski igjen og rusle opp på toppen av Svensktoppen. Den skulle, i følge løypekartet nederst i bakken, være like bak gondolen og kafeen. Det var riktignok så tett tåke at vi knapt så gondolen, men vi tenkte som så at dersom vi går i den retningen det er oppoverbakke helt til det ikke er oppoverbakke lengre, så kommer vi til Svensktoppen. Som sagt, så gjort. Deretter sto vi på ski nedover de bakkene vi akkurat hadde kommet opp - også nedturen foregikk stort sett utenfor løypene.

Gondol i tåke

Blide og fornøyde kom vi ned av fjellet og syntes at vi hadde hatt en fin tur, men vi måtte konstantere (om enn noe motvillige) at vi nok ikke hadde nådd Svensktoppen - tross alt. Ved nærmere studier av løypekartet nederst i bakken, måtte vi til slutt konkludere med at vi nok allikevel ikke hadde vært på toppen av Åreskutan. Vi hadde nok blitt lurt av en sånn liten luretopp rett før den virklige toppen, noe vi forøvrig har opplevd før: Tåkete irske tusentopper.

Ellers vil jeg takke judogjengen, både gamlisene og de unge lovende, for hyggelig selskap!

Tweet

Med garasjejekk i pulken

Vi liker å tro om oss selv at vi er gode venner for vennene våre og at vi alltid stiller opp for våre venner i nød. Så når Marit har tenkt å gå over Grønland på ski og trenger noen å bedrive pulktrekketrening sammen med, stiller vi selvfølgelig opp. Lørdag fylte vi alt vi hadde av vannbeholdere, termoser og drikkeflasker med vann og lastet det opp i to pulker og en diger ryggsekk. Siden vi ikke hadde pulker nok til alle tre, måtte Anders bære sekk (Anders har forøvrig båret sekk full av vann før).

Vårt oppofrende vennskap har riktignok noen grenser for hvor mye vi ofrer oss for våre venner og siden alle ville ha det meste av vannet i sin pulk/sekk måtte vi til slutt løse denne tvisten med å supplere med en garasjejekk og en bensinkanne i tillegg til vannet. Da fikk vi alle så mye vekt i våre pulker/sekk at vi ikke hadde plass til noe mer og kjeklingen stilnet hen.



Anders klar til dyst



- og Marit er klar til dyst



Vi tok turen til Selbusjøen, spente på oss skiene og bedrev pulktrekking langs et skuterspor i noen timer. På tross av at været kunne virke litt ruskete, var det en slik tur som man kan bli helt nasjonalromantisk av.

Føret var flott og skogen var fin.

Mat skal dem ha

- så var det på'n igjen

Jeg er forøvrig meget fornøyd med min egen pulktrekkeinnsats, da det var jeg som sikret meg garasjekken som det står 2,5 tonn på. Anders mener riktignok at det ikke er selve jekken som veier 2,5 tonn, men så var det heller ikke han som trakk den med på tur og jeg regner derfor ham som lite kompetent til å uttale seg om jekkens vekt.

- så dro vi på ball (av alle ting...)

En meget slitsom julaften

Det er bare å innrømme det, først som sist, vi hadde en altfor tung pulk… Vi lånte pulken til bedriftidrettslaget til Reinertsen og skulle pakke maten i den. Soveposer og ull gikk i sekkene. Det er uendelige mengder som får plass i en pulk – to poser med pinnekjøtt, brød, godt pålegg, pølser, spagetti, egg og bacon – ja, og diverse kamerautstyr…. Anders ville ha med seg enda mer og selv om det var han som skulle dra pulken, gjorde jeg en innsats på å begrense innholdet i pulken. Det skulle vise seg at jeg burde ha gjort en litt bedre innsats.

Anders er glad i mat og han er glad i å bære tungt, dra tungt og langt og spise mye mat etterpå, men på turen inn til hytta på selveste julaften tror jeg nesten at han begynte å mislike både pulk og pinnekjøtt.

Uansett, vi la i vei i 15 blå grader, vind, snø og fantastsk skue utover fjellheimen. Føret var tråttere enn tråttest og vi begynte hele skituren med å gå feil slik at en 12 km lang skitur ble atskillinge kilometer lengre. Det ble litt baksing i dypsnø og bjørkekratt med ski og pulk og staver før vi fant frem til den vintermerkede løypa inn til Kjølihytta.

Som sagt var føret trått, som å dra pulken på sandpapir, sa Anders. Snøen var blåst sammen i store skavler og pulken grov seg ned i snøen og ville verken være med eller la seg lirke på. Kraftanstrengelse etter kraftanstrengelse gjorde at vi beveget oss fremover.

Sola gikk ned og bakke så akkurat likt ut som flate. Den vintermerkede ruta var stort sett grei å følge, bortsett fra der litt for mange av stolpene var blåst ned. Jeg gikk foran og myste etter stolper. Bak kom Anders, sliten og stadig slitende på en uvillig og umenneskelig tung pulk. Det har hendt to ganger i historien at jeg har ventet på Anders på ski – den andre gangen var altså på julaften.

Da GPS’en viste at det var 400 meter igjen til hytta, forsvant alle stolper – og foran oss lå det noe uendelig grått, helt blottet for konturer. Vi tok GPS’en til hjelp, men der hytta skulle ligge, fantes ikke noe annet enn det uendelig gråe. Vi satte fra oss pulk og sekker og begynte å søke etter hytta i større og større sirkler. – og, ja vi fant den. Jeg trodde ikke mine egne øyne da noe mørkere enn grått viste seg på netthinna (hmmm, det går kanskje ikke an at noe viser seg på netthinna, men det var nå omtrent slik det føltes).

Jeg tok pulken de siste 200 meterne opp til hytta og Anders tok min sekk – en slags gest fra min side. En liten motbakke og så julekveld i hytta, men du så tungt! Jeg bakset og sleit og dro i den uvillige pulken. For et slit. Død og pine. Jeg innser at jeg hadde rett og slett ikke klart å dra den forfredelige pulken noe lengre enn ca 200 meter. Det er hardt for meg å innrømme, men det er det mest uvillige beistet jeg har prøvd å dra med meg på tur.

Da alle, folk, pulk og ryggsekker, var vel plassert inne i hytta og vi hadde fått fyr i ovnen, lot vi julekveld og pinnekjøtt ligge; Anders krøp til køys, helt utslitt og med en rød frostrose på det ene kinnet og blå tånegler. Det siste er en normaltilstand for Anders, da han har mistet de neglene så mange ganger at de blir blå og detter av rett som det er… Frostrosa forsvant også etter noen dager, men for en periode var jeg litt usikker på om det var Pål Gunnar Mikkelsplass jeg hadde med meg på tur. Jeg for min del begynte på en god bok og satt med lue og ull foran peisen i det som var igjen av julekvelden. Det ble etter hvert godt og varmt, boka var bra og jeg hadde utsikt til min kjære som sov som en stein til lenge etter at sola var stått opp på 1. juledag.

1. Juledag åpnet vi hver vår pakke fra våre respektive ektefeller, spiste pinnekjøtt, drakk rødvin og siden vi begge hadde fått bok av hverandre til jul, leste vi bøker. Anders var atter i fin form, hytta var varm og utsikten perfekt: Snøstorm og vinterfjell. Sporene bort til do ble føket igjen mens vi gjorde vårt fornødende og alt var hvitt, litt blått og kaldt.

2. Juledag, var det ut på skitur. Rundhaugen, i umiddelbar nærhet til hytta, skulle bestiges. Det ble i følge Anders hans ”tyngst letteste tusentopp”. Ellers kan det rapporteres at det ble lest en del foran ovnen og drukket rødvin også 2. juledag.

3. Juledag var det bare å pakke sekker og pulk (en meget lettere utgave…), og ta fatt på hjemturen. Skituren over fjellet var noe av det fineste jeg har sett med snøføyke og lav sol på høyfjellet. Fantastisk!!!

Vel fremme ved bilen hadde Anders pene hvite vipper som vi tenkte vi skulle vise til Jan Thomas ved høve og ytterjakka mi hadde fryst fast i fleecejakka...

Lille julaften: Fjellet kaller!

Oppdatering fra Lille Julaften: Nå har vi vaska gølvet og vi har bært inn ved. Og vi har satt opp fuglenek og vi har pynta et tre, men nå setter vi oss ikke til å hvile og puste på en stund og jeg rugger ikke vogga så bror din får en blund. Nei, nå er det bare å begynne å pakke: Ull, vindtett, ski, pulk og pinnekjøtt. Vi skal feire jul på Kjølihytta i år. I følge DNT sine sider ligger hytta: ... værhardt til, høyt og fritt innunder Kjølifjellet med vid utsikt øst- og sørover mot Sylmassivet, Skardørsfjella, Vigelfjella og Riasten.

– Og yr.no melder 20 kalde og snø.

Fjellet kaller!!