Ett år på sykkel i Sør-Amerika

Skrevet av Anders og Birgit i Jaen, 11.11.2013

I går var det ett år siden vi, fulle av forventninger, landet i Ushuaia klare for vårt Sør-Amerika eventyr. Nå, ett år etterpå har vi syklet omtrent 13 000 km i Sør-Amerika (totalt 17 500 km inkludert Europa) og vi befinner oss nå helt i nordenden av Peru.

Her ender RN 3 og her begynner vårt eventyr.
På skiltet står det at det er 17 545 km til Alaska.
Etter omlag 13 000 km er vi ikke kommet lengre enn til nordenden av Peru.
Vi kan vel ikke skryte av å ha funnet den mest direkte eller effektive ruta...
- men det var da heller ikke meninga, heldigvis!

 

 

Vi tenkte å feire jubileet med en bildeblogg; noe lignende den vi postet da vi hadde vært ett år på tur: Ett år på sykkel: Europa og Sør-Amerika. Da postet vi ett bilde hver fra hvert land. Denne gangen tenkte vi å plukke ut ett bilde hver fra hver måned vi har syklet i Sør-Amerika. Det er ikke nødvendigvis de beste bildene, men ett bilde som beskriver en av de beste eller viktigste opplevelsene (sånn helt subjektivt sett) hver måned.

 

November 2012

Birgit:
Dette er den egentlig første dagen av sykkelturen i Sør-Amerika.
Vi hadde først syklet til Tierra del Fuego Nasjonalpark hvor vi gikk litt tur,
syklet til enden av "Ruta Nacional 3" og flikket på syklene.
Etterpå syklet vi tilbake til Ushuaia, før vi startet på turen nordover
- i regnvær, men det la ingen demper på stemningen!!

Anders:
Fra Ushuaia sykla vi først i "feil" retning, og besøkte Tierra del Fuego
 nasjonalpark og veiens ende i Sør-Amerika. Nasjonalparken var omtrent som et lite
stykke Norge i Sør-Amerika.

 

Desember 2012

 



Anders:
Vi var våte og kalde etter å ha sykla i regn, sludd og vind fra Torres del Paine til
den lille grenselandsbyen Cerro Castillo mellom Chile og Argentina. Det fantes
ikke utleierom eller hotell her, og etter å ha varmet oss på en kopp kaffe og tilfeldigvis
 møtt en annen syklist som også søkte ly inne på kafeen, belaget vi oss på å finne en
teltplass som ikke så ut som en myr. En kar inne på kafeen oppfatta situasjonen
og ba oss prompte med hjem til huset hans for gratis overnatting.
Vi fikk egne rom og han stekte et helt sauelår til middag til oss den kvelden.
Karen var gjeter og hadde ansvaret for 5 000 sauer på beite. 

 

 

Birgit:
Desember var veldig vanskelig!!
Vi syklet innom og gjennom Torres del Paine Nasjonalpark
slutten av november/begynnelsen av desember, vi kom til El Chalten og Fitz Roy
- og vi startet på Carretera Austral!!
Men til slutt valgte jeg et bilde fra grensekryssingen mellom Argentina og Chile.
Dette er fortsatt den verste "veien" vi har "syklet".
Det fortjener et bilde!

Januar 2013

Birgit:
Vårt Sør-Amerika-eventyr startet i stiv kuling og fortsatte i regn.
På siste delen av Carretera Austral, derimot, fikk vi sol og varme!

Anders:
Carretera Austral, drøye 1 000 km med stort sett dårlig grusvei,
 og den eneste veien i sør-nord retning i Sør-Chile,
var preget av konstant skifting i landskap og vær
 - og en fantastisk naturopplevelse!

Februar 2013

Anders:
Vi hadde en tur innom Argentina og syklet "de 7 innsjøers rute".
I det tørre været var veien ekstremt støvete;
jordsmonnet består av et tykt lag av veldig finkornet vulkanaske fra
de hyppige vulkanutbruddene i regionen.
Vi svetta mye i det varme været, og hadde tykke kaker av aske og svette
på kroppen på slutten av dagen 

 

Birgit:
Jeg fotograferte noen  Sjøløver i Solnedgang. Det blei veldig kitsj!
Men den største grunnen for meg til å plukke ut dette bildet er at
National Geographic bruker dette bildet for å promotere  sitt "Great Nature" prosjekt!!

 

Mars 2013

Birgit:
Anders varmer opp før nok en surfeøkt i Pichilemu, Chile.
Hvordan det egentlig er når vi surfer, kan du lese om her:
Hvordan vi sarf i Pichilemu

Anders:
Jeg tenker på San Fransisco som en by med bratte gater,
men Valparaiso går den en høy gang!
 Betonggatene her blir såpeglatte i regnvær, skulle vært interessant å se hva
som skjedde med trafikken om de skulle slumpe til å få
 nedbør og minusgrader her...

April 2013

Anders:
Vi hadde lenge vært spente på kryssinga av Atacamaørkenen;
det var jo med skrekkblandet fryd vi hadde lest om dette verdens tørreste
og mest livløse stedet, og bunkra opp med vann så mye vi og syklene tålte.
Det viste seg å være små butikkskur med ujevne mellomrom underveis,
så vi ble aldri helt fri for vann.
Det var virkelig en underlig opplevelse å sykle og campe på et sted
 helt fritt for liv og vann - enkelte målestasjoner i Atacamaregionen
 har aldri registrert nedbør (de begynte målingene for over 100 år siden!) 

Birgit:
Ørkencamping i Atacama, verdens tørreste ørken!
Å sykle gjennom Atacamaørkenen var en meget spesiell opplevelse;
så øde, så goldt, så varmt og så TØRT!!

Mai 2013

Anders:
Vi campa like ved Geysir del Tatio, og i minus 12 grader var de varme kildene
 et spektakulært syn i grålysningen om morgenen.
Litt kalde var vi etter en natt i tresesongs soveposer, men det var fint å dra
 ned og ta seg en dukkert i de varme kildene for å tine kroppene
 og de bunnfrosne bananene vi hadde med oss

 

 

Birgit:
Vi har fryktelig mange bilder i Mai!
Vi var nesten tre uker i San Pedro de Atacama
og dro bl.a. på fotosafarier for oss selv:

På fotosafari rundt San Pedro de Atacama nr 1: El Tatio Geysirer og varme kilder

På fotosafari rundt San Pedro de Atacama nr 2: Høysletter, vulkaner og Susques i Argentina

På fotosafari rundt San Pedro de Atacama nr 3: Flamingoer i Chaxa, vin på lasteplanet og Valle de la Luna

Men bildet jeg har valgt er fra toppturen vår opp til vulkanen Lascar på 5600 moh.
Det var på alle måter en minneverdig tur:
Mot nye høyder og alle vulkaners far: Vulkan Lascar (5600 moh)

 

 

Juni 2013

Birgit:
I Juni var vi i Bolivia, og Salar de Uyuni var og er det rareste stedet jeg har sykla...

 

Anders:
Salar de Uyuni gjorde virkelig inntrykk!
To dager tok det oss å krysse denne paddeflate saltsjøen på drøye
10 000 kvadratkilometer.
Midt på sjøen kom vi over Isla Incahuasi og fikk overnatte på et rom
som Alfredo og hans familie (de eneste fastboende på øya)
stilte til disposisjon for syklister som kom på besøk

Juli 2013

Anders:
Det høyeste punktet vi har syklet til; den astronomiske overvåkingsstasjonen
 på Chacaltaya ligger på 5 275 moh, og der ble vi møtt av lyn, torden og snøfall

 

Birgit:
Peru!! Det landet skulle virkelig ta tid
- fordi vi har valgt å sykle frem og tilbake over Andesfjellene.
Jeg vet jo at Peru har spennende ruiner og greier
(jada, vi har vært og tittet på både Machu Picchu og Nascalinjene), men Peru for meg er
BAKKER, BAKKER og atter BAKKER.
Dette bildet er fra første gang vi syklet over fjellene (fra Cuzco til havet);
men det er vel bare nedoverbakke, eller???
Fra Cuzco til Chalhuanca: Bare en tur ned til havnivå
Oppdatering fra dalstrøka innafor

August 2013

Birgit:
Vi tok flyet fra Lima til Rio for å møte Vibeke og se på VM i judo.
Rio de Janeiro: Venner, strandliv og VM i judo - verdens råeste sport!
I tillegg møtte vi tre av våre afghanske venner fra Judo for fred.

 

Anders:
Selv om vi har ulike rutevalg hender det at vi møter igjen syklister
som vi har møtt tidligere på turen - her fra Lima.
 Det er alltid veldig trivelig; det relativt lille miljøet av langturssyklister
 blir en veldig sammensveiset gjeng selv om man ikke møtes så ofte

September 2013

Anders:
Peru har mye fjell, og jeg tror de aller fineste er i Cordillera Blanca!
 Vi hadde noen fantastisk fine turer i dette området
som blant annet kan by på 33 topper over 5 500 moh

 

Birgit:
Etter å ha fløyet tilbake fra Rio til Lima, la vi igjen kursen opp i fjellene.
Vi syklet til Huaraz og hadde dette som base mens vi gikk fjellturer i Cordillera Blanca
Cordillera Blanca: Fottur i høyden
Bilder av Huantsan (6395 moh) i solnedgang
En smak av Sveits i Peru

 

Oktober 2013

Birgit:
I oktober hadde vi besøk av Marit!
Hun var med å sykle over Cordillera Blanca og ned i jungelen på andre siden av Andesfjellene.
Sjekk svingene i bakgrunnen på dette bildet!
Opp dit skulle vi - 28 U-svinger!!

Bilder, bilder, bilder!!! Fotoblogg fra kryssingen av Andesfjellene og ned i Amazonasjungelen
En kryssing av Andes - minst sju blåner...
Marit skrev en gjesteblogg fra turen over fjellene: Gjesteblogg: Peru - de uendelige fjellers land


 

Anders:
Peru er opp og ned!
 Vi har krysset Andesfjellene 3 ganger i Peru,
og har vel sånn anslagsvis sykla omkring 50 000 høydemeter tilsammen i dette landet



 

 

Nå befinner vi oss helt nord i Peru, og neste post på programmet for oss er Ecuador. Vi må bare bytte kjedene på syklene våre først. De var nye i Lima, men ble helt utslitt på turen over Andesfjellene - og i motsetning til oss hjelper det ikke å bare gi dem litt hvile...

 

Siden vi er så opptatt av å telle ting, så har vi stadig vekk noe å feire!
I går kveld feiret vi "1 år i Sør-Amerika" med en flaske lokal hvitvin
(den ble bedre etterhvert...) på bassengkanten
og Spotify (den lokale musikken blir ikke bedre etterhvert - takk Gud for Spotify!)

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



Tweet

Hva synes vi egentlig om å sykle i Bolivia? Over Altiplano'et fra Salar de Uyuni til Titicaca

Skrevet av Anders og Birgit i Puno (Peru), 15.7.2013

Før vi svarer på dette spørsmålet, må vi bare presisere et par ting. Først og fremst så er det på sin plass å nevne at det meste av Bolivia er jungel - og der har vi ikke vært, vi har holdt oss på høysletten, eller Altiplano'et, på mellom 3500 og 4000 moh (samt en detour opp til 5000 moh). Det er nok ganske annerledes nede i jungelen enn oppe på fjellet. La Paz har fått sitt eget innlegg (La Paz – noen observasjoner og fakta) og her konsentrerer vi oss om landsbygda. Videre har minst en av oss vært syk eller småsyk (forkjøla/magetrøbbel) gjennom hele Bolivia. Det har nok påvirket vårt inntrykk av Bolivia noe. Det har også gjort at vår ferd gjennom Bolivia har vært en ganske sakte affære. Og siste punkt: Bolivia har absolutt vært en opplevelse for oss og selv om det til tider var noe tungt ville vi ikke ha vært det foruten!!


Ruta vår gjennom Bolivia er plottet her: 

View Bolivia and Peru in a larger map

Mesteparten av Bolivia er jungel,
selv om Birgit hadde en liten smakebit av den da hun var med
og syklet Dødsveien, skal dette blogginnlegget handle om Altiplanoet

 

Landskapet

 

Birgit synes: Selve altiplanoet er flatt og ganske goldt og ikke alltd så veldig spennende, men utsikten mot fjellene rundt er helt fantastisk!! Fjell som rager 5000 - 6500 moh, snøkledte og majestetiske. Kan ikke klage med slik utsikt! Dessuten gjør flokker av lama og vicuña langs veien det ganske trivlig. Ellers var jo Salar de Uyuni, verdens største saltslette, en surrealistisk opplevelse. Videre ble landskapet frodigere da vi kom til Titicaca. Det var flere husdyr; kyr, griser, sauer, høns, alpakka og lama og landsbyene lå tettere. Hele Titicacaområdet har et veldig idyllisk preg synes jeg. Ett utvalg av landskapsbilder under:

 

Litt goldt og øde noen plasser på Altiplano'et

Salar de Uyuni er en surrealistisk plass

 

Titicaca, Sør-Amerikas største innsjø, er en idyllisk plass

 

Anders synes: Allerede noen kilometer etter grensepasseringa fra Chile til Bolivia kom vi ut på vår første saltslette. Etter mye kupert terreng og dårlige veier var det en euforisk opplevelse å få en paddeflat og jevn overflate å sykle på, medvind hadde vi også. Slike forhold er vanskelig å overgå - med tanke på syklinga så var det da heller ikke noe som klarte å overgå (de fleste) saltslettene i Bolivia. Vi hadde hele tiden majestetiske snøkledte fjell i sikte, men landskapet var generelt tørt og goldt, noe annet er vel ikke å vente  denne høyden. Etter flere måneder i ørkenlandskap så syntes jeg ikke det var spesielt spennende lenger, så jeg må vel innrømme at jeg generelt syntes landskapet i umiddelbar nærhet var temmelig kjedelig i store deler av sykkeletappen gjennom Bolivia.

Det ble kule bilder av å sykle på Coipasa saltslette full av vann,
men det var en ganske kald og våt opplevelse

 

 

Folket

 

Anders synes: Jeg fikk inntrykk av at folk rundt oss ble betydelig kortere da vi kom inn i Bolivia, spesielt damene ble også tykkere (noe som også kan skyldes en omfattende kjolepåkledning). Folk var generelt hyggelige, dersom de ikke var for påvirket av kokatygginga og/ eller alkohol - jeg opplevde spesielt de eldre damene som vanskelige og mindre hyggelige dersom de var tydelig påvirket av koka. Jeg opplevde en større grad av reservasjon eller sjenanse enn jeg har gjort andre steder i Sør-Amerika; når jeg hilste på de vi passerte så smilte og hilste de aller fleste tilbake, men det var ikke så ofte de lokale hilste først. I de større byene var folk mer utadvendte og kom gjerne bort og snakket med oss, mens det på de mindre stedene gjerne måtte en eller annen stimulans til først (f.eks. koka).

 

 

Birgit synes: Alle er små og særlig damene er små og meget tykke. I enkelte landsbyer fikk vi inntrykk av at det var til dels store rusproblemer. Enkelte luktet sterkt av coca og gikk nærmest i svime. Vi vet jo ikke om de blandet med annet eller om det bare var cocatyggingen som gjorde, men vi mistet iallefall fullstendig lysten til å tygge coca selv... Klesdrakten til damene stammer fra spanjolene som krevde at de innfødte kledte seg som dem for å få lov til å bo og jobbe i byene. Hatten har de adoptert siden fra engelskmennnen, fordi de syntes den var fin (...). For bilder av folk og klær, sjekk denne: Bilder fra søndagsmarkedet i Llica, Bolivia

Gamle koner i tradisjonelle klær
som forøvrig ikke må forveksles med "indianerklær",
da de tradisjonelle klærne i Bolivia stammer fra spanjolene

De fleste vi traff på var tross alt ikke på cocarus og var veldig hyggelige og greie. De var riktignok ganske reserverte (noe vi som gode nordmenn ikke bebreider dem for), men hver gang vi hilste på noen var de med en gang hjelpsomme og hyggelige, på tross av vår stotrende spansk. De som bor nede i junglen er visstnok ikke reserverte, det er visst en egenskap reservert for fjellfolket her til lands.

 

 

Maten

 

Birgit synes: Det har tidvis vært vanskelig å få tak i skikkelig mat. Potetgull, søte kjeks og og cola inneholder riktignok energi, men det er også det hele. Jeg tror at noe av grunnen (i tillegg til høyden og at det var mye kaldt) til at jeg aldri blei skikkelig frisk mens vi syklet i Bolivia var at kostholdet vårt var dårlig og tidvis meget dårlig. I tillegg kommer jo den noe kompliserende faktiren med en ukjent bakterieflora som gir de fleste som besøker landet "turistmage" - vi var intet unntak.

Suppe langs veien.
Denne kostet i underkant av 5 kr og var kjempegod!
Suppa var kanskje ikke glovarm lengre, da kjelen sto utendørs i en dyne

Vi trodde vi hadde fått noe med grønnsaker i (endelig!!!)
Men da selv Anders spyttet ut maten,
slo vi opp i ordboka og fant ut at det var vomskinn vi hadde fått...

De gangene vi fant varm mat, var det stort sett suppe (meget billig og ofte veldig god), og/eller pommes frites med noe kjøtt dyppet i olje til (les: fritert). Det franske kjøkken er jo kjent for god mat, men det de har klart å eksportere hit er jo en ktastrofe; pommes frites - det er jo ikke mat.... Bortsett fra noen meget gode supper og pommes fritesen, hadde det bolivianske kjøkken også noen overraskelser til oss; som da vi fikk servert vomskinn og denne suppen som det er bilder av under:

 

Ser jo ikke så verst ut,
dersom man ikke ser så nøye etter

Anders har oppdaget noe i suppa...

En fugleklo...
Vi spiste opp suppa vår, men lot kloa ligge igjen på tallerknen
- det gikk liksom ikke an å putte den i munnen...

 

 

Anders synes: Vi har stort sett fått tak i god suppe, selv om det visuelle inntrykket av ingrediensene ikke bestandig har vært veldig skjerpende for apetitten... Ellers har det vært vanskelig å få tak i skikkelig mat for syklister; det har blitt i overkant mye søt kjeks, selv det fine brødet som er vanlig i hele Sær-Amerika har til tider vært vanskelig å få tak i. Jeg har i tillegg utviklet en aversjon mot mye av den frityrmaten som er tilgjengelig, det skal i rettferdighetns navn sies at denne aversjonen har gradvis utviklet seg på vår ferd gjennom Chile og Argentina og skyldes ikke bare Bolivia. Jeg har vært fornøyd når vi har hatt tilgjengelig grove (ifølge pakningen) kjeks og leverpostei.

Ikke så verst!
Veldig fornøyde med å ha fått tak i kjeks som ikke er søte
- og "leverpostei".
Dette kan man krysse verdens største saltslette på

På Salar de Uyuni hadde vi heller ikke problemer med å få salt på maten

 

 

Veiene og trafikken

 

Anders synes: Veistandarden i Bolivia blir bedre og bedre; det pågår tilsynelatende mye veiarbeid rundt omkring, og de nybygde veiene med stor veiskulder er en fryd å sykle på. Nå skal det sies at vi har delvis valgt å sykle på steder som ikke er så trafikert og der veiene mer er å regne som to hjulspor i sanda; med andre ord en veistandard som får norske bygdeveier i vårløsninga til å virke som autobahn. Hovedveiene blir sannsynligvis bare bedre og bedre, men det vet vi ikke helt sikkert siden vi ikke var der så mye.

Det var ikke fritt for at jeg tenkte på historiene jeg hadde hørt om tilsynelatende suicidale trafikanter i Bolivia da vi kryssa grensa. Flere ganger underveis har jeg opplevd bilister gjøre livsfarlige manøvre og bare såvidt unngått motgående biler eller tilfeldige veisperringer som er satt opp. Men som syklist har jeg ikke opplevd trafikken som truende - tvert imot virker det som om bilene er villige til å om så risikere kollisjon med motgående trafikk for å gi syklister plass. På små veier hilser bilistene på oss og på de større veiene gir de et kort støt i fløyta i god tid før de passerer oss i god avstand. Jeg er fornøyd med å være syklist og ikke bilist i Bolivia.

Kan ikke klage på slike veier!

 

 

 

Birgit synes: Trafikken i Bolivia er jo beryktet og vi fryktet det verste, men det var unødvendig. De kjørende driver kanskje kamikaze angrep på hverandre men de gir syklister god plass. Veiene er alt fra fine asfaltveier med god veiskulder til gjørmehull og sanddyner hvor man må dytte, jernbanespor, saltsletter, saltsletter med vann, grus, stein... Alt i alt er veiene og trafikken i Bolivia ingen grunn til ikke å sykle her! Veistandarden er variert og bilistene er snille. Det er dessuten ganske lite trafikk.

Vi sykler på Coipasa saltslette som for øyeblikket er full av vann

Sandvei - noen ganger må man trille

Men her er det fint å sykle
Gjørme og salt

Veien over Salar de Uyuni
- Bolivias enkleste sykkelvei

 

 

 

Klima og høyden

 

Birgit synes: Det er fryktelig kaldt om natta. Vi sykler jo her midt på vinteren og har ikke vært under 3500 moh på over en måned. Jo nærmere man kommer Titicaca, jo varmere blir det, men det er fortsatt kaldt om natta. Rett etter Ollague (passet mellom Chile og Bolivia) var det - 15 grader om natta, noe som var for kaldt for vårt utstyr. Vi sov derfor for det meste inne. Selv om det går bra å sykle i 3500 - 4000 moh (vi har jo syklet opp hit, så aklimatiseriengen skal være bra), sliter jeg med fjellturer (les: Mot nye høyder og alle vulkaners far: Vulkan Lascar (5600 moh) og Birgits bekjennelse etter en tur på fjellet: Chacaltaya, Bolivia, kanskje Sør-Amerikas høyeste vei)

Vi slår opp teltet ikke så langt fra Ollague-passet.
Kald, tørr luft og høyden gjør at jeg blør en del neseblod

God morgen!
Godt å kjenne at sola varmer etter en kald natt i teltet

 

  

Anders synes: På grunn av høyden så er det jevnt over nokså kjølig, om natta er det generelt under null grader, men ikke fullt så kaldt som det var i tilsvarende høyde lenger sør. På tross av at vi er på høyde med tropene har jeg ikke hatt så mye klær på meg når jeg sykler siden de sørlige deler av Patagonia. Sola tar også godt på dagen, og jeg blir fort solbrent om jeg ikke er påpasselig med solkremen. Ellers merker jeg best den tørre luften, det er vanligvis under 20% relativ luftfuktighet her, noe som merkes spesielt godt på natta når jeg våkner med knusptørr strupe. Det forsterkes selvsagt av at jeg puster hurtigere på grunn av den tynnne lufta.

Selv om det til tider var litt tungt å sykle i Bolivia,
var det en opplevelse vi ikke ville vært foruten

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.

Birgits bekjennelse etter en tur på fjellet: Chacaltaya, Bolivia, kanskje Sør-Amerikas høyeste vei

Skrevet av Birgit i Copacobana 8.7.2013

Ingen sure miner (foreløpig)

Vi hadde lest om en vei som går fra El Alto til Chacaltaya skisenter 5200 moh, etter sigende Sør-Amerikas høyeste vei (men vi vet ikke helt om akkurat det er sant). Det er klart at vi måtte prøve oss på den!

 

La Paz

 

 

Etter godt og vel en uke i La Paz, syklet vi opp til El Alto og neste dag (fulle av iver etter å være på syklene igjen og mer enn villige til å ignorere alle sykdomstegn og ondter) la vi ivei oppover mot Chacaltaya.

 

Første delen gikk jo stort sett gjennom El Alto - for en by!! Den har spredd seg utover altiplanoet helt uten regulering og veiene er fulle av damer som selger alt mulig. Men det var ikke El Alto som trakk oss, det var fjellene!! Selve El Alto ligger på ca 4000 moh, men det er enda høyere fjell rundt og det var dem vi siktet på.

Vi siktet på fjellene

 

Det begynte bra. Vi syklet avgårde oppover og oppover. Riktignok meget korte i pusten, men hva annet kan man forvente i denne høyden? Vi syklet forbi lamaer (eller var dette alpakka'er, tro`) med fantastiske fjell i bagrunnen.

Lama eller alpakka?

Anders i fint driv

 

 

Så begynnte serpentinersvingene - for en fantastisk vei! Vi digger jo slike sikksakksvinger (Sveits:Fjell er finere enn flatt). Vi tråkket oss jevnt og sakte oppover og nøt utsikten, veien, fjellene...

Anders nyter utsikten

Omtrent på 5000 moh begynte jeg å bli svimmel. Det var ikke så lett å sykle og holde meg på sykkelen, sykkelen på veien og forsere stein, snø og leire. Jeg prøvde og prøvde, men måtte stadig sette et bein i bakken. All rytme forsvant, jeg strevde, prøvde å sykle og det hele ble bare mislykket. Pusten ble enda kortere og jeg blei bare mer svimmel og enda mindre i stand til å sykle.

Dette er "vår vei"

En titt utfor kanten

 

Etter en liten pust i bakken, begynte jeg å trille sykkelen oppover. Det gikk sakte, men det gikk. Noen høydemeter til og det begynte å snø og tåka la seg tett som en suppe rundt oss; dvs rundt meg og sykkelen min og antakelig rundt Anders og hans sykkel også. Anders syklet jevnt og trutt oppover og det var en stund siden jeg hadde sett noe til ham.

 

Så møtte vi på snøen

 

 

Tiden begynte å renne fra meg. Det gikk veldig sakte. Jeg prøvde å sykle, men med snø i tillegg til de ovenfornevnte faktorer gjorde forsøkene mindre vellykket. Jeg var svimmel, kortpustet, kald og følte meg rett og slett dårlig. Det snødde ganske tett og dersom vi skulle komme oss ned før det ble mørkt eller før vi snødde inne (eller oppe) begynte det å bli på tide å begynne på nedfarten.

 

Snø og tåke

 

Plutselig hørte jeg et brak fra tåka og med en gang trodde jeg at det var et ras. Jeg ropte i ett anfall av panikk: "Anders!!!", men lyden bare forsvant i tåka. Det gikk også ganske fort opp for meg at det ikke var et ras, men torden. Ikke så lenge etterpå så jeg også Anders. Han kikket etter meg og da han skjønte at jeg ikke hadde tenkt meg lengre, kom han ned til meg. Han hadde vært oppe på 5275 moh - ved den astronomiske forskningsstasjonen (...), jeg snudde på noe over 5200 moh.

 

 Den astronomiske forskningsstasjonen på 5275 moh

Sykkelen til Anders på 5275 moh

 

Nedturen gikk fint. Det var snø bare et stykke og vi rakk frem til El Alto i et forrykende høljeregn rett før sola tok kvelden. På mange måter hadde vi hatt en flott tur. For meg virket det som om jeg fullstendig møtte veggen på 5000 moh. Og erkjennelsen er at jeg kanskje ikke tåler høyder så godt. Sist gang (som forøvrig var første gang) jeg var over 5000 moh var jeg også fryktelig svimmel og kvalm og spydde som en gris på vei ned av fjellet. Den gangen skyldte jeg på en blodig biff, men jeg begynner å lure på om det kanskje ikke var noe galt med den biffen (Les om turen til vulkanen Lascar her: Mot nye høyder og alle vulkaners far: Vulkan Lascar). Denne gangen har jeg også lyst til å skylde på hosten jeg ikke blir kvitt... Anders prøvde å trøste og foreslo at det kanskje bare er psykisk (det hjalp ikke). Den eneste trøst jeg har i sorgen er at Vegard Ulvang etter sigende heller ikke tåler høyder - selv ikke da han var helt topptrent... Kanskje jeg skal sende ham et fan brev?

 

Vi er på vei nedover svingene

Anders og veien

Anders og veien - igjen

 

Min plan nå er å prøve å finne ut litt om høyder og høydesyke (ja, for man leser da ikke om slikt før man får problemer....). Anders mener at mekanismene for høydesyke er ganske komplisert. "Det har nok noe med hormoner å gjøre", mener han, som det meste annet som er komplisert med kroppen.

 

Jeg sykler svingene

 

Altså, for å oppsummere: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, jeg føler meg slått, nedslått og overmannet av de store høyder, men jeg har ikke gitt meg enda. Kanskje jeg med litt økt kunnskap kan komme sterkere tilbake? Kanskje kan jeg skylde på blodige biffer, hoste eller kanskje jeg gjør noe feil? Puster jeg feil? Går vi for fort (vel, ikke for Anders sin del, men kanskje for min)? Hvem vet? Jeg har iallefall ikke gitt meg enda!! 

Vi er snart fremme i El Alto
Regnværet lot vente på seg til vi kom ned i byen
- takk for det!!

På kanten av El Alto med utsikt ned til La Paz

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.