LYNVINGEN BLOGG: gjesteblogger

Viser innlegg med etiketten gjesteblogger. Vis alle innlegg

fredag 18. oktober 2013

Gjesteblogg: Peru - de uendelige fjellers land der kilometer ikke er avstandsmål, tiden ikke kan måles med klokke og tall har mistet sin hensikt i å definere en mengde

Skrevet av Marit i Huacarhuco 16.10.2013 (Jippii - gjesteblogg!!!)

Turens høydepunkt på 4736 moh.

Herfra skulle det bare gå nedover...

Å sykle ned til jungelen høres ut som en lettrødd og lystig ferd. Vi hadde et utgangspunkt på drøye 4700 moh, og målet var jungelen med sine 150 høydemeter. Skal ikke rakke ned på ferdens lystighet, men gleden ved å være på tur kan i alle fall ikke nedoverbakkene ta æren for. Det er atskillige tusen høydemeter i motbakke siden vi trodde at alt som ventet mellom oss og jungelen var et eneste utforritt. For jeg kan avsløre en godt bevart hemmelighet: Andesfjellene er ikke én fjellrekke! Jeg skal ikke påstå at de som er av den oppfatning at Norge er et fjelland har sovet i timen, men jeg har gått fem på her nede, det kan jeg trygt si, og det mer enn én gang den korte tiden jeg har vært her. Og mens jeg allikevel driver og røper hemmeligheter, kan jeg avsløre at Anders og Birgit har gjort det samme, og det flere ganger enn meg! Og tar jeg ikke feil, vil de gjøre den samme feilen igjen så fort de innser at jungelen virkelig er både for varm og for klam. (Vent og se! De rømmer nok opp i fjellene igjen så fort sjansen byr seg. Og da planlegger de først én oppoverbakke og så én nedoverbakke.)

Men dette er ikke klaging. På ingen måte. Det er egentlig veldig befriende å sykle med mål og mening uten å vite helt hva hverken det ene eller det andre er. Målet flyttes stadig framover, og planlegging utover å peke ut retningen er i bunn og grunn meningsløst da kartet inneholder store feil, veien er av særdeles ymse kvalitet og folk man spør om råd stort sett ikke har et forhold til avstander, skilt med tall på ikke betyr annet enn at noen har tatt seg tid til å lage et skilt og der den generelle oppfatningen er at bil og sykkel er omtrentlig like raske transportmidler. Tallenes hensikt har gått tapt et sted på veien, men ikke spør meg hvor.

Nå skal jeg fortelle en historie fra virkeligheten. Som nordmenn flest er jeg glad i å måle, da for eksempel avstand og tid, kanskje litt over snittet glad i måleinstrumenter, men endog som den gjengse nordmann. En dag skulle vi sykle fra San Luis til Piscobamba, og i et veiskille like ved San Luis stod det et flott skilt med Piscobamba 50 km på. 50 km er vel ingen dagsetappe, tenker du kanskje, men det tar faktisk dagen på elendig grusvei i 3000 meters høyde med tungt lastede sykler. Etter halvkjørt løp, dvs. at min sykkelcomputer viste 25 km, lyste et stort skilt mot oss der det opprinnelig hadde stått 29 km, men der noen hadde erstattet 2-tallet med et 3-tall. Nok en gang, en mil fra eller til er ikke noe å snakke om til vanlig, men her utgjør det fort 2 timer med et svare strev. Når det lakker mot kveld og tråkket går trått, er det fristende å få klarhet i de +/- 10 kilometrene, så da begynte vi å spørre hvermannsen langs veien om hvor langt vi egentlig hadde igjen. Første svar vi fikk var 15 km, og etter å ha syklet 16 nye km fikk vi atter en gang servert 15 km, hvilket da gjorde dagens distanse til 63 km. Neste svar rett oppe i bakken var 2 km, og etter nok en kilometer tilbakelagt distanse var det plutselig 3 km igjen til byen. Ved et tidspunkt fikk vi også høre at det tok ca 5 minutter å gå. Og det var vel omtrent da vi bestemte oss for å tro på det verste og gi jernet. Ved mørkets frambrudd tok vi fram hodelyktene og kom i kontakt med noen barn. De kunne fortelle oss med god nøyaktighet hvor byen lå, og det var arrriiiiiiba! - som greit oversatt betyr langt der oppe! Og jaggu hadde de ikke rett. Det var for så vidt en lettelse at de hadde et så greit svar, for jeg personlig hadde begynt å tvile på byens faktiske eksistens. Da vi kom fram hadde vi klatret 1100 høydemeter der de 10 bonuskilometrene var utelukkende i motbakke på seig grusvei.

Mangt kan sies om Peru, men det området vi har valgt å sykle i er ikke kjedelig! Selv om jeg har kommet så langt at jeg har godtatt at dette er et land der måleinstrumenter ikke gir noen mening, noe mine reisekompanjonger påstår hardnakket at de faktisk har sluttet å irritere seg over, gleder jeg meg til veien videre ‘ned’ til jungelen.

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.

lørdag 23. februar 2013

Gjesteblogg - Lyssky

Her følger nok et gjesteblogginnlegg fra Lars, storebroren til Anders. Mens vi her i Sør-Amerika har høysommer er det tydeligvis et annet klima hjemme... Bildene er nok en gang bare plukket ut fordi vi syntes de var fine.

Lys e luksus. Ja, ikkje bare fordi eg e fra et stykke mot nord, der kor sola sig i kne om vinter'n og strever med å holde seg våken. Men også fordi at prisen på strøm stig jevnt med breddegradan nordover. Å spare på strømmen og å snuble i mørtna e en del av oppveksten nordpå - e det å vente at man får onga før utdanning og jobb? Sånn e det med de som e oppvoksen under mørk blå, stjernestrødd himmel med gul måne og Nordlys på.

Selvfølgelig e det bare ei bortforklaring av små kår, smalhans, slukna veilys, telehiv og manglanes teltaksløst - men likevel, det e først i mørtna at man ser de små lyspunktan i hverdagen. Og hverdaga e det no mest av.

Før de heldige, de som har en lysbryter å slå på, e det som nevnt meir naturlig å slå dein av. I tillegg tel det åpenbare, at lysmålar'n snurre saktar rundt seg sjøl og at lysverket ikkje erklære unntakstilstand kvær gang strømmen blir brutt - sia abonnentan e få, spredt og kun sporadisk undersøke om det e strøm i ledningen eller ikkje - får de fleste nordpå tidlig utvikle og erfare nattsyn. Nattsyn e altså en medfødt evne tel å tilpasse synsredskapen etter lysforholdan. Etter nåkken minutt i mørtna e det som om lyset kjem telbake. I hvertfall oppleves det sånn når man e i stand tel å se det main ikkje så. Underlig, nesten magisk og en sjelden opplevelse i dagens opplyste samfunn.

Med lys-luksus e det som om lyset e en gjeter og vi e sauan. Artig har han det, han som lyse, når han flire i skyggen, av oss som dilte etter. Selv om vi har hørt at det kain være vanskelig å ombestemme seg, har main først begynt å dilte mot lyset, om det no e i følge med motordur, skrantanes helse eller stormfult Nordlys - så synes de fleste å foretrekke å glane i motlys. Viktigar å bli sett - ein å se.

Luksus e ikkje lenger for de få. I dag e lysløypa mobil. Det gule, blasse lyset som seig ned fra sliten armatur, om det var langs vei eller skiløype, e ut-lyst av pannebånd påmontert lys og batteripakka som vise vei - det e bare å følge etter; fri sikt opptil hundre meter, meir enn tilstrekkelig før å følge sti og vei. Vi lyse oss omkring i merka, ny-preparerte fler-spor veia, fra parkeringsplass tel parkeringsplass. Vi merke nesten ikkje forskjell, fra E6'n, ainna ein at motordur og sjetten sny e bytta med pust og pes og, ja nettopp, snykvit sny. En virkelig opplyst skitur - det meste i motlys. Det main huske fra turen i naturen, e hundre meter skoglaus vei med to skispor; ett med lys og ett med motlys.

Men skaden e allerede skjedd. Lite opplyst oppvekst har satt permanente spor. Eg hold meg godt tel høyre i motlys, senke blikket i det lyset passere og nyt alt som kjem frem igjen når mørket uforstyrra får peike på stjerne, månen, snytunge greine, skygge, spor, troll, nissa - fjernt og nært. Opplyst i mørket.

God, mørk helg!

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook. Vi har også et kart over turen vår.

torsdag 14. februar 2013

Oppdatering hjemmefra: Arm ridder i varmt hus

Publisert i Pucon, 14.2.2013

Når vi er ute på tur setter vi alltid stor pris på å få oppdateringer hjemmefra - ting som er en del av hverdagen hjemme blir jo nesten litt eksotiske for oss når vi er ute og reiser. Noen av oppdateringene vi får synes vi også kan få sin egen bloggpost, på en måte er de jo en del av turen vår de også.

Teksten som følger er ført i pennen av Lars, storebroren til Anders, en gang i januar. Lars har forresten også sitt eget hjørne på hjemmesida vår. Bildene som er lagt ut har ingen direkte relevans til historien - vi syntes bare de var fine.

Arm ridder i varmt hus

Det knaker i veggene og piper i ventilene og noen ganger, sent om kvelden eller tidlig på natt, smeller det i dører, selv om alle som bor i huset sover. Huset vårt er gammelt - selv til hus å være. Jeg vet ikke hvor mange menneske-år som beregnes pr hus-år - det vet sikkert Elisabet; nøye dokumentert i et av de "glossy" magasinene som over tid har bikket huset et par grader mot sjølinjen. Postkassen er montert på denne veggen. I tillegg heller skråningen mot sjøen, vinden blåser friskere mot den siden som vender fra, vi som bor i huset oppholder oss mest på denne siden, på innsiden, nettopp fordi vinduene med utsikt mot sjøen er plassert her. I sum medfører dette at huset heller mot sjøen. Dette er min oppfatning som etter all sannsynlighet ikke er riktig.

Både fordi huset er mer solid enn andre hus jeg vet om og fordi lagerplassen på vårt romslige loft i hovedsak er best utnyttet ved den motstående vegg, og i veggens tilhørende rom, for lagring av en betydelig mengde kasser og esker og sekker med de forskjellige sesongers tilhørende hus-pynt. Om denne plasseringen av masse, volum og vekt, i forhold til balansen i huset, er gjennomtenkt og bevisst - er uvisst. Men jeg liker å tenke at det er slik. At det ligger omsorg og vilje, for og til, husets liv og tilstand bak denne praktiske tilnærmingen.

Siden jul har varme fra vedovnen tilført komfort og velbehag til både hus og folk. Jeg kan så vidt høre lyden av brennende vedskier - en dyp brumming av energi i omløp - som sender tankene mine til minner, og til et ønske om minner, om utsikt gjennom et sprosset vindu, over vidstrakte hvite snødekte vidder og topper under blå himmel og stigende sol som visker ut enhver tvil om at det er verdt å oppgi varme og velbehag til fordel for kald luft, svett rygg og den ypperste utsikt fra den stolte topp. Vedovnen sender buldring og knitring ut i stua men kjemper dessverre en desperat og tapende kamp mot dødsrallingen fra varmepumpen nederst i trappa. Varmepumpen er visstnok levert med elektromotor utrustet med lager og bevegelige deler av plast. Leverandøren er tydelig på at dette ikke var en god ide - visstnok tilstrekkelig til bruk ved kjøling, airconditioning, men langt fra tilstrekkelig for å levere varmeenergi opp mot seks kilowatt over store deler av året. Jeg ser for meg at plasten smelter og blir til en seig masse som stadig stjeler mer og mer energi. Men i min enfoldige tilnærming til at tingenes tilstand aller helst er stabil, i sum, tenker jeg at energi blir til varme uansett hvordan den omsettes og at varmeproduksjon er primæroppgaven til pumpa og at den kommer til å fortsette å levere varme helt til den slukner og dør - endelig stille, men kald. Den lille, men voksende ulempe dette medfører, er selvfølgelig at den økende friksjonen i pumpens elektromotor og vifte medfører en stadig økende støykilde. Vedovnen har på ingen måte krefter til å overdøve hviningen fra pumpemonsteret. Når hodet mitt truer med å eksplodere raser jeg ned trappen, slår av uvesenet og lar vedovnen synge solo med panelovnenes tilfeldige stønning som ustabilt kor i bakgrunnen. O'lykke!

Etter støvsuging av ørevoks - legens valg av ord - ble jeg både lettere til sinns og mer var for unødvendige lyder; vifta må utbedres! Jeg inviterte et lite lokalt firma bestående av kjølemontører til en vurdering av både tilstand og livsgrunnlag til monstervifta samt en vurdering av alternativ varmekilde. Svakheten til plast ble avslørt uten blygsel - et kjent problem med utallige utskiftninger av elektromotorer etter reklamasjon fra kunder. Innenfor fem år etter kjøpskontrakt. Vårt monster har gneldret siden sin to-årsdag - det er jeg overbevist om - støttet av utvalgte kjølemontører - men har for lenge siden feiret sin fem-årsdag og er dermed ikke kvalifisert for reklamasjonsbytte av en nær defekt og ikke egnet elektromotor. I dag leveres disse med keramiske lager - problemet løst - stadig i følge kjølemomtørene. Men, motoren kan selvfølgelig byttes. For kroner fem tusen. Anbefales ikke. Dessuten er plasseringen av vifta svært lite gunstig i forhold til optimal oppvarming av de mest benyttede oppholdsrom - i følge kjølemomtørene. Ny pumpe, med større effekt, ny plassering og keramiske lager er bestilt og leveres om godt og vel en uke. For kroner tjuefem tusen får vi mer varme, mindre støy og sparer til og med strøm. Økonomisk gir ny pumpe ingen mening, vi kunne plugget inn mange panelovner - uten støy - for prisen av innkjøp, vedlikehold og verditap i pumpens oppskrytte levetid. Men så var det dette med enkel tilgang på komfort; fjernkontroll og programmering av oppvarming og vissheten om at vi snyter strømgrosisten for opptil flere kilowattimer gjennom et kaldt år - gjennom investering i teknologi - løfter munnvikene mine ørlite grann høyere enn for en uke siden. Jeg føler meg yngre med varme tær og jeg er sikker på at huset også vil være fornøyd med denne behagelige varmegjennvinningen. Hvem av oss som er den eldre vet jeg fortsatt ikke. Men at huset kommer til å overleve meg blir mer tydelig for hver vinter som passerer - det handler om balanse - fordeling av masse, utsikt og komfort.

Hilsen Lars

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook. Vi har også et kart over turen vår.

fredag 29. juli 2011

Gjesteblogg: Salve ved reisens slutt

På siste etappe av sommerens padletur hadde vi følge av Marit. Marit er ingen hvemsomhelst; vi møttes på judomatta (selvfølgelig - finnes det noe annet sted å få venner?) selv om hun kanskje er mer opptatt av ski og sykkel. I vår gikk hun over Grønland på ski. Les hennes blogg fra den turen: Trasker over isen. Det var som forventet et særdeles hyggelig følge og hun har skrevet dette blogginnlegget. - Bildene er lagt til i ettertid av Birgit

Dream team: Anders, Marit og Birgit

Salve ved reisens slutt
av Marit Øvstedal

Det er ikke alltid like lett å godta at man har kommet fram, selv om man har nådd et mål som har vært langt oppe og fremme. Tror vi alle følte et slags vemod den siste padledagen, selv jeg, med bare en uke på baken. Birgit tok nok finaledagen tyngst og gjorde alt hun kunne for å utsette det uunngåelige ved å be om den ene kaffekoppen etter den andre, til det var langt på dag. Nå må det legges til at jeg ikke var med på mer enn rundt regna 200 km (som jeg forøvrig er umåtelig stolt av), men det å gi seg mens leken er god blir ikke lettere av den grunn. Kroppen min var vel heller ikke så ivrig på å sette i gang med innspurten, men i den rake motsetning, ekstatisk over at den nå har fått fred fra de gjentatte og, for meg, lite naturlige bevegelsene. Etter mine betraktninger var Anders et sted midt i mellom, og hevdet å ha funnet det perfekte utsagn i: Det er en hårfin balanse mellom en fin tur, og det å være begeistret over at turen er over. Husker ikke helt ordlyden, men essensen var i gata til borte bra, men hjemme best, noe vi girlsa sa oss sterkt uenige i.

De første padletakene i Kristiansund

Hvis noen hadde håpet å finne avsløringer om at det ikke er rosenrødt å være på padletur i dette innlegget, som er skrevet av en hvermannsen, må jeg dessverre skuffe. Etter at man har blitt tørr og varm, og kroppen har fått litt hvile husker man kun hvor fantastisk turen var. Da er det vanskelig å komme på hvor håpløst det føles å baske seg gjennom bølger i motvind og regn med mål om å henge på et par sprint-ekstase padlere langs et strekke som er det røffeste Norge har å by på for padlere (uttaler meg her utelukkende basert på egne erfaringer) langs et nitrist landanlegg som ingen ende ville ta..

Marit i god driv

Om jeg ikke kunne bidra med mye på padlefronten fikk hele følget nyte godt av Mariteffekten. Den går ganske enkelt ut på å bli bydd på kaffe av vilt fremmede. Er ikke godt å si om det skyldtes det at jeg så ut som en utskremt våt katt, min snedige påkledning eller rett og slett mitt blide åsyn, men effekten var like fullt gjeldende.

Mariteffekten: Vi ble påspandert kaffe på kaia i Kristiansund - allerede før Marits første padletak var tatt

Bildet som ble klistra på Facebook

Når det gjelder påkledningen var jeg visst til underholdning. Den ikke-padlern som jeg er, trodde jeg at jeg var tekkelig antrukket, men da jeg troppet opp i Kristiansund ble jeg ledd av, tatt bilde av og klistra på facebook. På facebook ble mitt antrekk anmeldt av en selverklært moteblogger, men innlegget ble trukket i frykt for at jeg skulle ta det ille opp siden det ’kunne bli oppfattet som mobbete’. Jeg har full forståelse for at den gemene hop synes at mitt turtøy ikke er av ypperste klasse i form av å være fin i tøyet, men da Anders mente vi skulle pynte oss for å gå til et gjestegiveri på en ellers øde øy, ble jeg oppriktig overrasket. Jeg endte med å låne klær av Birgit. Dette var riktignok dagen etter at vi stoppet og spiste lunsj på en kafé i ei lita bukt. Ikke noe ekstraordinært i det, men da Birgit gikk tilbake noen minutter etter at vi hadde forlatt stedet drev eierne å dusjet innsida med luftfrisker. Det var kun en observasjon, og ingen konklusjon kan trekkes ut i fra det.

Regn, lyn og torden i vente

Som gjesteblogger føler jeg det er min plikt å prøve å skildre det A+B holder for seg selv for å gi leserne et litt annet perspektiv. Det er faktisk ikke så lett, men jeg kan røpe en kuriositet som nok kommer som en overraskelsen på mange: De faktisk er litt redde for å bli våte. Ja, du leste rett! Hvor mye hold det er i denne påstanden skal jeg ikke gå nærmere inn på, men det var min sanne iakttagelse. Regnet det på morgenen ble oppstarten utsatt og regnet det mens vi var ute måtte vi søke ly under tilfeldige plasserte bord og ellers andre gjenstander som ikke hører hjemme i naturskjønne omgivelser. Til deres forsvar kan jeg legge til at jeg bare var med på sjarmøretappen, så det kan hende at hardcorefaktoren ble noe nedjustert i forhold til da f.eks Stadlandet ble forsert.

Ly for regn (og lyn og torden, red. anm) under et tilfeldig plassert bord

Lunsj i ly av andre gjenstander som ikke hører hjemme i naturskjønne omgivelser

Regn...

For å konkludere kliner jeg til med klisjéen om at alle var enige om at det hadde vært en fin tur, selv om det aldri ble full enighet rundt borte-bra-hjemme-best-teorien. Men med litt pleie ved reisens slutt, være seg fysisk som psykisk, kommer vi nok alle i gjenge etter å ha bedrevet fysiske utskeielser og et utsvevende turliv over tid.