Velkommen hjem!

Så har vi vært hjemme en stund,

her er det ikke bruk for britiske pund.

Vi har meget og mangt som skal gjøres;

jobbing og plikter som skal gjennomføres.

Men helgene disponerer vi,

da har vi nemlig fri!

Da prøver vi å gjøre så mye som mulig,

det er ikke tida til å ta det kuli.

Vi har derfor dedikert dette dikt,

til våre helger og slikt:

Birgit tok bilder i en judobryllupsfest,

brudeparet hadde leid inn henne og en hest.

Birken skulle jo også gjøres,

og en fredag den gjennomføres.

I Harstad hadde en søster produsert et nytt familiemedlem.

Vi dro nordover for å hilse på den nye verdensborgeren.

Anders gikk til kjemisk krigføring av verste sort,

vepsen i veggen skulle bort!

Så dro Birgit en uke til Valencia for å publisere.

De hadde en solcellekonferanse der nere.

Deretter dro hun direkte for å feire Steinkjer Judoklubbs 30 års dag.

Det ble mye judo og sodd i trivelig lag.

Imens bygde Anders veranda til oss.

Han spikret i vei som en foss.

Dessuten hogde han mye ved,

nå blir det varme i vinter, skal du se!

Så graderte Birgit seg til 2. dan med en venn.

Anders gikk ut å hogde litt mer ved igjen.

Vi jaktet dessuten på elg,

en solfylt helg.

Det var høstfarger i fjellet,

- og tre døde elger å telle.

I hverdagen er det kvelder med trening,

det gir livet mening

(mens vi lengter mot neste langtur)

Sommerens sykkeltur er blitt bok

Vi har laget en bok på Blurb av sommerens reiseblogg! Ta en titt:

Skottland, Irland og Isle of Man - sommeren 2010 by Anders Levoll og Birgit Ryningen | Make Your Own Book

I fjor lagde vi en bok av "sykkel, sand og sol" bloggen vår (sykkel tur langs Western Australia). Ta gjerne en titt på den også! Bøker er gøy, og for oss er det veldig artig å ha reisebloggene våre som bøker i bokhylla.  

Sykkel, Sand og Sol by Anders Levoll og Birgit Ryningen | Make Your Own Book

 

Sykkel, telt og fjellsko i Irland, Skottland og på Isle of Man

Etter 8 uker med sykler, telt og fjellsko på noen av de britiske øyene, er vi nå tilbake i Trondheim. Kort oppsummert, så har vi syklet ca 2 500 km, sittet ca 120 timer på sykkelsetene våre og vært på 10 tusentopper (+ én som var 999 moh). Vi har gått Isle of Man på tvers, syklet Skottland på tvers og syklet rundt Irland og Isle of Man.

Aller siste sykkeletappe gikk fra Liverpool til Manchester hvor vi tok fly tilbake til Trondheim.

Vi prøver å komme oss over sjokket over alle uleste e-poster og det å måtte forholde seg til ukedager og en fullbooket kalender igjen…

Reisen er forøvrig ikke over for oss bare fordi vi nå har kommet hjem igjen, nå skal bilder og video prosesseres, redigeres, indekseres og sorteres, artikler skal skrives og bøkene vi kjøpte underveis skal leses. Vi skal mimre over alle gode minner og, ikke minst, begynne å planlegge neste langtur – som blir kajakk langs norskekysten.

Ting du kanskje ikke visste om Isle of Man

Skrevet av Anders, Estenstadveien, 13.8.2010

Isle of Man, eller bare Mann, er ikke et sted som ruver, hverken på kartet eller i terrenget. Som en litt frittliggende øynasjon har den likevel et par særegenheter som de fleste kanskje ikke vet om. Her følger et utvalg av fakta om øya som kan være greit å ha kontroll på om du skulle råke ut for temaet Mann i en quiz, Trivial Pursuit eller bare som fakta du kan strø rundt deg med for å øke kunnskapsnivået til de du omgås i hverdagen...

• Mann var den siste norske vikingbastion på de britiske øyer. Ulikt andre steder integrerte vikingene seg blant den opprinnelige befolkningen på Mann og brukte øya blant annet som base for sine øvrig tokter rundt de britiske øyer.

• Tynwald, parlamentet på Mann, ble grunnlagt av vikingene i år 979 og er det eldste kontinuerlig fungerende parlamentet i verden.

• Mann er et britisk kronland med eget indre styre, øya er ikke en del av Storbritannia. Utenriks- og forsvarspolitikken tar likevel Storbritannia seg av.

• Mann er ikke medlem av EU.

• Mann har en særegen og hardfør sauetype, loaghtan, med den særegenheten at den stort sett har fire horn, men finnes også i varianter med opptil seks horn!

• Mann har også en særegen katt; den ser ut som huskatter flest, men mangler hale.

• Øyas nasjonalsymbol, triskelionen, er fremdeles i bruk som våpenskjold hos enkelte deler av den norske adelsslekta Skancke. Skanckeslekta var den siste norske adelsslekta som ble drevet bort fra øya etter at Skottland erobret den fra de norskættede herskerne.

• Mange av innbyggerne mener at den Mannske nasjonalretten er sild og poteter, en matrett som jo har vært en hjørnestein i det norske kystkostholdet opp gjennom tidene. En del mener dog at nasjonalretten er friterte poteter med brunsaus og ost, noe som jo rimer mer med det britiske kjøkken...

• Barneserien om lokomotivet Thomas er lagt til den fiktive øya Sodor. Sodor er det engelske navnet på Sudrey – navnet som vikingene gav Mann.

• Maksimalt skattetrekk av inntekt på Mann er 20 %, og maksimalt totalt skattetrekk per person per år er omtrent en million kroner. Toppskatten for inntekter over ca fem millioner kroner er med andre ord 0 %.

• Nasjonalsporten er cammag, som likner på irsk hurling og skotsk shinty – som i sin tur egentlig ikke likner på noe annet...

Det det fleste likevel forbinder Isle of Man med er det årlige Isle of Man TT (Tourist Trophy), som vel kan sies å være et av verdens mest kjente motorsykkelløp.

Isle of Man på tvers – til fots

Skrevet av Birgit, 11.8.2010, på ferga fra Douglas til Liverpool

Da vi hadde en dag til overs etter at vi hadde syklet rundt Isle of Man og før vi måtte ta ferga til Liverpool, tok vi bussen til Peel, på øyas vestkyst, gikk på museet der og tok deretter føttene fatt og gikk Isle of Man på tvers langs «The Heritage Trail» tilbake til Douglas. Langs «The Heritage Trail» kan man «enjoy the countryside» som det heter på et av lokalspråkene, og vi tenkte at det var en verdig avslutning på vårt besøk på øya. De 17 kilometerene var grønne og pene og stort sett veldig idylliske med tretunneller, «countryside» og en liten elv som plundret i vei ved siden av oss det meste av turen.

Skikk og bruk

Når vi er på tur forsøker vi alltid å følge lokal skikk og bruk. Her respekterer Anders lokal tissekotyme på Isle of Man.

Isle of Man rundt på sykkel

Skrevet av Birgit, 10.8.2010, Douglas

Etter knappe 15 mil er vi rundt Isle of Man. Jeg innser at det er i korteste laget til å kunne kalles en bragd, men det var en fin tur!

Vi hadde samme slagplan som da vi syklet Irland rundt (dvs å sykle i retning med klokka), og vi tok derfor veien sørover etter å ha ankommet Douglas, Isle of Mans hovedstad, med ferga fra Belfast. Vi hadde blitt advart om at kysten var kupert, man vant som vi er med bakkar og berg utmed havet, fryktet vi ikke for de Manx'e bakker.

Kysten her består av klipper, og masser av små og store elver har brukt tiden til hjelp og gravd ut hver sin kløft slik at de kan renne lettere ut i havet. Kystveien gikk langs klippene, og siden de tydligvis ikke er spesielt interessert i å lage bruer i dette landet, gikk veien ned i hver eneste kløft – og, ikke minst, opp igjen av de samme kløftene. Siden kløftene var bratte, bortimot stupbratte, bokstavlig talt, gikk ikke veien rett ned, men svingte slik at den kunne gå på skrå ned i kløfta. Nederst i kløfta tok veien så en skarp sving (så skarp at man selv på sykkel måtte bremse godt ned og miste all fart for ikke å havne i grøfta), før den krabbet opp igjen på andre siden – standard stigning var 17-18%. Ja, skal si låra sto i brann etterhvert...

Vi tuttla oss rundt (og ned og opp) og fikk medvind da vi svingte og begynte å sykle nordover langs vestkysten – og da vi rundet nordspissen og snudde nesene våre sørover igjen, skjedde under over alle under: Vinden snudde også og vi fikk medvind sørover også. Undrenes tid er ikke forbi!

Da vi ankom Laxey, eller Laksaa som det heter på Manx, hadde vi en dag som skikkelige turister. En av øyas store turistattraksjoner er verdens største vannhjul som fortsatt virker. Det ble bygget i 1854 for å pumpe vann ut av sink- og blygruven de hadde her på den tida.

Vi fikk tak i et turistkart og oppdaget at det var avmerket en «trail» frem til det store hjulet. Vi tolket dette som at det fantes en sti som skulle føre oss til hjulet, pakket ned brosjyren og trasket lykkelige avgårde langs en sti vi fant. Etter adskillige kilometer på gjengrodde stier, demret det for oss at en av landets største turistattraksjoner kanskje ikke lå gjemt inne i skogen, i enden av en gjengrodd og kronglete sti. Det gjorde den jo ikke heller... Etter å ha kronglet oss tilbake til utgangspunktet, oppdaget vi at hjulet lå i enden av hovedgata, knappe 2 minutters gange langs fortauet. Vi fant med andre ord det forjettede hjulet, kikket litt på det og gikk deretter løs på byens andre store turistattraksjon: Å ta toget opp på Snaefell.

Snaefell er Isle of Mans høyeste fjelltopp og rager 621 meter over havet. Jernbanen er etter sigende de britiske øyers eneste fjelljernbane, hva nå det skal bety, og startet opp i 1895 og har sannsynligvis ikke blitt pusset nevneverdig mye opp siden den gang.

På toppen av Snaefell kan man på en klar dag se 7 «kongeriker»: Irland, Skottland, Wales, England, Isle og Man, Himmelen og Havet. Vi så de tre sistnevnte og poserte sammen med de andre turistene ved varden før vi tok toget ned igjen.

Runden rundt Isle of Man er på tross av det kuperte terrenget vaskelig å sykle på veldig mye mer enn 3 dager. Siste sykkeldagen vår hadde vi bare litt over en mil igjen før vi var tilbake i Douglas. Vi somlet og somlet for å trekke ut tida og prøvde å gjøre sykkelturen litt lengre. Alt for snart var vi, tross somlingen, tilbake i Douglas.

Isle of Man er etter det vi har sett en fin liten øy med kyst, klipper, gamle slott og jordbruk, men det er opplagt at da Gud skapte dyrene, og turen endelig kom til Isle of Man, var han sliten etter all skapingen, for han har glemt å gi hale til kattene og har dessuten utstyrt sauene med opptil 6 horn hver...

Nord-Irske stedsnavn

Skrevet av Birgit, 3.10.2010, Belfast

På sykkel, sykler man forbi mangt et skilt og mang en plass med snodige navn. Det er derfor naturlig å begynne å interessere seg for stedsnavn og deres egentlige betydning. Her i Nord-Irland er det en del navn hvor betydningen er ganske opplagt, ta f.eks byene New Buildings, Templeboy, Pennyburn, Moneyglass og Shoptown. Andre er litt mindre opplagte, men med litt kløkt har jeg har funnet betyningen på noen av dem:

• Damhead: Område for de mindre begavede, noe tilsvarende vårt «Molboland»
• Corkey: Område for de enda mindre begavede, noe tilsvarende vårt «Sverige»
• Moneydig: Plass hvor en sjørøverskatt ligger nedgravd
• Artigclave: Hjemstedet til den artige enklaven
• Knocknacarry: Omskrivning av «Knock-and-Carry», plassen der steinaldermennene hentet konene sine i gamledager
• Ballymoney: Område med mange mannlige prostituerte
• Galgorm: Omskrivning av «Gal-Gorg»
• Gracehill: Klok søppledynge
• Inishrush: Betyr «Om Rush vil», hvem Rush er, er litt usikkert
• Mullaghmore: Omskriving av «Mullah-go-more», treningssenter for overvektige mulla'er
• Ballygally: Egner seg ikke på trykk

I mangel av illustrative bilder, legger jeg heller ved noen av oss selv på «Crown bar», Belfasts gamleste og ærverdigste ginbar. Det har ingen ting med inspirasjonen til dette lille innlegget å gjøre... Helt sant :)
 

abc

Irland rundt på sykkel – en kort oppsummering

Skrevet av Birgit, 3.10.2010, Belfast

Etter ca 150 mil på våre sykkelseter i Irland, er vi nå kommet rundt denne øya. Det finnes mange veier rundt Irland, og jeg tror at man kan nesten få runden så lang man ønsker. Vår runde ble, som sagt, på ca 150 mil. Det var en fin runde med fjellturer i Kerry County (i sør) og kysten av Nord-Irland som høydepunkter.

Vi valgte å sykle fra Larne, med klokka siden den dominerende vindretningen er fra sør til nord. Tanken var at vi skulle gjøre unna motvindssyklinga langs østkysten og spare medvindssyklinga til den mer værharde vestkysten. - Nå er jo ikke Irland spesielt værhardt i ordest hardeste forstand, og da særlig ikke om sommeren, men det blåser og regner nesten hele tida. Vi syklet således i regn og motvind ned hele østkysten, og i det vi dreide mot vest dreide vinden til vestlig, og i det vi skulle starte på vår medvindsetappe mot nord var det tid for væromslag som de kalte det på nyhetene. Væromslaget medførte at vi gikk fra å ha regn med sørlig, sør-østlig retning til regn med nordlig vind. Så syklet v halve medvindsetappen vår også i motvind.

Men en skigard kan ikkje vare evig, og selv motvinden gav seg og været stabiliserte seg på regn med solgløtt og vind fra sør. Så fikk vi noen euforiske medvindsdager. Etter Skottland på tvers og ¾ av Irland rundt i motvind, er euforisk det eneste passende ordet jeg finner for følelsen det er å bare suse avgårde, oppover som nedover, med vinden i ryggen. Vi blei jo til slutt slitne av dette også, da vi droppet alt som heter hvile og restitusjon, men det er en annen historie.

Ellers kan det rapporteres at Irland er usedvanlig kupert til å være så flatt, og at asfalten er usedvanlig ruglete. Det er nesten så jeg må ta av meg sykkelhjelmen i ærbødig respekt for veivesenet i dette landet; de har virkelig utnyttet potensialet for kupering til sitt ytterste. Alle veier som er så små at de heter noe med R og tre tall etter seg eller L og fire tall etter seg, er uten unntak tildels meget kuperte.De større veiene som heter noe med N og to tall etter seg kan også stort sett være moderat kuperte. De største veiene, som i utgangspunktet er forbeholdt dem som ikke gidder å sykle og som heter noe med M og et tall etter seg er stort sett rette og flate. Et av livets store mysterier er jo at alt er lagt opp til at de med bil har kortest og flatest vei.

Deretter kan det meddeles at Irland er grønt og fint og fullt av jordbruk, jordbruk, jordbruk, sauer, kuer, hester og sauer. Selv Connacht viste seg jo å ikke være spesielt goldt og øde. Drikken her er jo fantastisk (med Guinness, Smithwicks, Kilkenny og Bass i spissen), men det meste av maten er desverre dyppet i frityrolje og smaker deretter...