Etter Kristiansand har det gått i rykk og napp langs Sørlandets ”bløde kyststribe”.
Motvinden var tidvis så sterk at vi nesten ikke klarte å padle fremover. Når vi i slikt vær ikke hadde flere knatter eller holmer eller skjær å gjemme oss bak og fikk storhavet rett mot kajakkene, blir det for mye og vi kryper i land, våte, slitne i armene og blir sittende å se ut på havet i stor ærefrykt. Der ute er det rokk og kav og ragnarok på en gang. Ikke et sted for en liten kajakk.
Vi hadde også en euforisk medvindsdag, fra ytterst i Vestgapet, eller Flekkerøygapet som det står på det andre kartet vårt, til Mandal. Dagen endte i et forrykende regnvær og vi landet på en pen sandstrand men en campingplass og labbet i våre knall gule padledrakter bort til resepsjonen for forhøre oss om teltplass. Den søte resepsjonisten med bløde konsonanter kikket litt spørrende på oss der vi sto, knall gule og dryppende våte fra topp til tå. ”Kommer dere med bil?” ”Ja” sier Anders, ”vi kjører kabriolet.”
Etter en værfastdag i Mandal hadde vi en stille og rolig dag og padlet 5 nydelige mil. Vi padlet gjennom Spangereidkanalen, hvor vikingene i eldre tider dro skipene sine over for å unngå den værharde Lindesnes halvøya. Etter Spangereid padlet vi i grønt vann gjennom idylliske Lenefjorden og Grønfjorden. Etter en natt på Lomsesanden camping utenfor Farsund, forsøkte vi oss på Lista.
Om å møte veggen
Vi la ut fra sandstranden på Lomsesanden camping med skrekkblandet fryd. Hva ville Lista by på? Vi har lest og hørt mye om store bølger, lange grunner, mye vind… i det hele tatt hadde vi ikke hørt veldig mye pent om føret rundt Listalandet og vi var spente på hva som ville møte oss der ute.
Selve Listalandet er en pen og idyllisk pynt med sandstrender og jorder hvor det går kyr på beite, men havet, det er noe annet. Vi padlet utover og la merke til at dønningene økte i størrelse. Vinden rusket i oss, men foreløpig klarte vi oss fint.
De store dønningene brøt kraftig på klippene og skjærene og laget et veldig leven, men vi holdt oss på avstand. Vi rundet Einarneset, en odde som strekker seg ut i dønningene. Der møtte vi vegger av dønninger fra alle kanter! De tårnet seg opp som hus og brøt rundt oss på alle kanter. Dønninger fra en retning, vind fra en annen og refleksbølgene fra ymse retninger gjør alt meget uoversiktlig. Når det i tillegg er snakk om bølger så høye som hus er det dessuten ganske skummelt. Det var en tid og et sted vi ikke burde vært. På et tidspunkt så jeg rett inn i en enorm bølge, og klatrende rett oppover langs bølgeveggen var Anders og sin røde kajakk. Alle 6 meterne med kajakk fikk plass på bølgeveggen. Før jeg rakk og blunke, var Anders over toppen og det var min tur til å klatre.
![]()
Før vi la ut på vårt ville forsøk på Lista hadde vi laget oss en plan B. Det var en sandstrand i en bred vik rett etter Einarneset. Nå siktet vi på den. Det ble en våt landing i det vi braste inn på stranda sammen med brytende bølger. Der i sanden ble vi sittende og se på havet. Det ser ikke så farlig ut fra land, men vi visste at Listalandet var ikke for oss den dagen. Heller ikke neste dag eller dagen etter der var Listalandet noe for oss. Tredje dagen rant og vinden hadde løyet, dønningene var borte og vi padlet rundt Listalandet så lett som ingenting. Vi padlet på stille vann og lurte på om vi drømte. Eller hadde det egentlig vært monsterbølger her ute? Var det kanskje en drøm?
Langtekkelig spenning
Etter Lista hadde vi nok en god dag og 5 flotte mil. Når man padler langs norskekysten blir man bortskjemt med tanke på fin natur og fine plasser. På tross av at vi blir blasert av å padle forbi den ene naturskjønne perlen etter den andre, bryter en av oss stadig ut med ”her var det utrolig fint!”. Superlativene hagler og vi vet snart ikke hva vi skal si til alt det pene vi padler forbi.
Vi campet i en liten vik (Løgvika) og var glade og fornøyde med å være i gang med padlinga igjen. Det var jo dette drømmen vår handlet om; å padle hele dagen og sette opp teltet vårt om kvelden.
Neste dag rant og vi padlet nordover langs stupbratte klipper og bergvegger som stuper rett ned i havet. Det er ingen sandstrender eller små lune viker. Ingen øyer utenfor, bare åpent hav og bratte fjell. Det er et fantastisk vilt og flott landskap, men dønninger inn fra havet og refleksbølgene fra bergveggene gjør havet rotete. I tillegg går det en sterk kyststrøm sørover langs bergveggene og etter hvert tok nordavinden seg opp.
Vi visste at det ikke var mange plassene vi kunne gå i land og da vi så at rotebølgene begynte å kruse seg, padlet vi på. Jevnt og trutt padlet vi. Havet ble mørkt og så begynte toppene å gå hvite. Bølgene ble høyere og brattere og havsprøyten stod rett i ansiktene våre. Vi kikket og kikket mot land. Ville vi finne et sted hvor det var mulig å lande en kajakk? Men der inne var det bare steile bergvegger og frådende hvitt havvann som ble slengt til himmels idet bølger møter fjell.
Vi kikket fremover. Bergveggen vil ingen ende ta og motvinden arbeider hardt mot oss. Det går uendelig sakte. Det er langtekkelig og spennende. Det ble heldigvis aldri skikkelig spennende, da vi til slutt fant vår reddende lune vik i Mong. Men mens vi padlet der ute med bortimot maksimal intensitet og nesten ikke fremdrift langs en bergvegg som virket uendelig lang og et frådende hav og en sint vind å hanskes med var det ikke fritt for at vi produserte hver vår dose med adrenalin. Så spennende og på samme tid så langtekkelig!
Vi kom oss som sagt trygt i land denne gangen også. En smal sprekk i bergveggen, en trang vik og en idyllisk plass som heter Mong. Vi feiret en regn- og vindfull St. Hansaften i teltet. Neste morgen ble vi tilbudt tak over hodet. Vi fikk låne et flott rødmalt hyttenaust hvor vi fikk være til vinden løyet. Sterk kuling fra nordvest er ikke noe for en kajakkpadler som skal nordover langs en ubeskyttet klippekyst.
Vi har lest bok og kost oss glugg i hjel i to dager mens vinden har herjet ute på havet. Vi har speidet utover og når selv seilbåtene søker nødhavn er vi glade for å være på land.
I morgen meldes det spakning og liten bris og vi kjenner at det begynner å krible i armene. Vi gleder oss til å fortsette vårt flotte, ville, værharde og idyllisk skjønne padleeventyr!
Vi har etterhvert laget ganske mange Blurb-bøker, og alle kan sees ved å trykke på den fine Blurb-knappen: 
