Videosnutt om sykling og fotturer i Skottland og Irland

På sykkel i Irland!

Nå som planen var at vi begge skulle ligge i hardtrening frem mot O'store sykkeltur, har vi begge hodlt sofa'n i stedet. Vi har vært så syke at vi begge til og med har vært hjemme fra jobb noen dager... Syk + rastløs = dårlig kombinasjon. Egentlig har vi ingenting å klage over - vi er jo nesten aldri syke, men kjipt er det allikevel.

Men, hva gjør man så en kveld uten trening? Jo, man setter sammen en snutt om sykling og fotturer i Skottland og Irland.

- og viss noen kjenner igjen musikken, så er det helt riktig samme musikk som vi brukte på klippet fra kajakkturen i sommer (AKU - Running hard av Audiocast Productions). Det er egentlig ikke fordi vi liker den såååå godt - det er mer fordi vi ikke gidder å lete etter musikk på nett. Så dersom noen har tips til fin musikk, som er gratis og til fri bruk - seff., så gi oss gjerne et hint om det.

---

 Tweet

Sykkel, telt og fjellsko i Irland, Skottland og på Isle of Man

Etter 8 uker med sykler, telt og fjellsko på noen av de britiske øyene, er vi nå tilbake i Trondheim. Kort oppsummert, så har vi syklet ca 2 500 km, sittet ca 120 timer på sykkelsetene våre og vært på 10 tusentopper (+ én som var 999 moh). Vi har gått Isle of Man på tvers, syklet Skottland på tvers og syklet rundt Irland og Isle of Man.

Aller siste sykkeletappe gikk fra Liverpool til Manchester hvor vi tok fly tilbake til Trondheim.

Vi prøver å komme oss over sjokket over alle uleste e-poster og det å måtte forholde seg til ukedager og en fullbooket kalender igjen…

Reisen er forøvrig ikke over for oss bare fordi vi nå har kommet hjem igjen, nå skal bilder og video prosesseres, redigeres, indekseres og sorteres, artikler skal skrives og bøkene vi kjøpte underveis skal leses. Vi skal mimre over alle gode minner og, ikke minst, begynne å planlegge neste langtur – som blir kajakk langs norskekysten.

Nord-Irske stedsnavn

Skrevet av Birgit, 3.10.2010, Belfast

På sykkel, sykler man forbi mangt et skilt og mang en plass med snodige navn. Det er derfor naturlig å begynne å interessere seg for stedsnavn og deres egentlige betydning. Her i Nord-Irland er det en del navn hvor betydningen er ganske opplagt, ta f.eks byene New Buildings, Templeboy, Pennyburn, Moneyglass og Shoptown. Andre er litt mindre opplagte, men med litt kløkt har jeg har funnet betyningen på noen av dem:

• Damhead: Område for de mindre begavede, noe tilsvarende vårt «Molboland»
• Corkey: Område for de enda mindre begavede, noe tilsvarende vårt «Sverige»
• Moneydig: Plass hvor en sjørøverskatt ligger nedgravd
• Artigclave: Hjemstedet til den artige enklaven
• Knocknacarry: Omskrivning av «Knock-and-Carry», plassen der steinaldermennene hentet konene sine i gamledager
• Ballymoney: Område med mange mannlige prostituerte
• Galgorm: Omskrivning av «Gal-Gorg»
• Gracehill: Klok søppledynge
• Inishrush: Betyr «Om Rush vil», hvem Rush er, er litt usikkert
• Mullaghmore: Omskriving av «Mullah-go-more», treningssenter for overvektige mulla'er
• Ballygally: Egner seg ikke på trykk

I mangel av illustrative bilder, legger jeg heller ved noen av oss selv på «Crown bar», Belfasts gamleste og ærverdigste ginbar. Det har ingen ting med inspirasjonen til dette lille innlegget å gjøre... Helt sant :)
 

abc

Irland rundt på sykkel – en kort oppsummering

Skrevet av Birgit, 3.10.2010, Belfast

Etter ca 150 mil på våre sykkelseter i Irland, er vi nå kommet rundt denne øya. Det finnes mange veier rundt Irland, og jeg tror at man kan nesten få runden så lang man ønsker. Vår runde ble, som sagt, på ca 150 mil. Det var en fin runde med fjellturer i Kerry County (i sør) og kysten av Nord-Irland som høydepunkter.

Vi valgte å sykle fra Larne, med klokka siden den dominerende vindretningen er fra sør til nord. Tanken var at vi skulle gjøre unna motvindssyklinga langs østkysten og spare medvindssyklinga til den mer værharde vestkysten. - Nå er jo ikke Irland spesielt værhardt i ordest hardeste forstand, og da særlig ikke om sommeren, men det blåser og regner nesten hele tida. Vi syklet således i regn og motvind ned hele østkysten, og i det vi dreide mot vest dreide vinden til vestlig, og i det vi skulle starte på vår medvindsetappe mot nord var det tid for væromslag som de kalte det på nyhetene. Væromslaget medførte at vi gikk fra å ha regn med sørlig, sør-østlig retning til regn med nordlig vind. Så syklet v halve medvindsetappen vår også i motvind.

Men en skigard kan ikkje vare evig, og selv motvinden gav seg og været stabiliserte seg på regn med solgløtt og vind fra sør. Så fikk vi noen euforiske medvindsdager. Etter Skottland på tvers og ¾ av Irland rundt i motvind, er euforisk det eneste passende ordet jeg finner for følelsen det er å bare suse avgårde, oppover som nedover, med vinden i ryggen. Vi blei jo til slutt slitne av dette også, da vi droppet alt som heter hvile og restitusjon, men det er en annen historie.

Ellers kan det rapporteres at Irland er usedvanlig kupert til å være så flatt, og at asfalten er usedvanlig ruglete. Det er nesten så jeg må ta av meg sykkelhjelmen i ærbødig respekt for veivesenet i dette landet; de har virkelig utnyttet potensialet for kupering til sitt ytterste. Alle veier som er så små at de heter noe med R og tre tall etter seg eller L og fire tall etter seg, er uten unntak tildels meget kuperte.De større veiene som heter noe med N og to tall etter seg kan også stort sett være moderat kuperte. De største veiene, som i utgangspunktet er forbeholdt dem som ikke gidder å sykle og som heter noe med M og et tall etter seg er stort sett rette og flate. Et av livets store mysterier er jo at alt er lagt opp til at de med bil har kortest og flatest vei.

Deretter kan det meddeles at Irland er grønt og fint og fullt av jordbruk, jordbruk, jordbruk, sauer, kuer, hester og sauer. Selv Connacht viste seg jo å ikke være spesielt goldt og øde. Drikken her er jo fantastisk (med Guinness, Smithwicks, Kilkenny og Bass i spissen), men det meste av maten er desverre dyppet i frityrolje og smaker deretter...

Du skal holde hviledagen hellig

Skrevet av Birgit 1.10.2010, Cushendall

På den syvende dagen hvilte Gud. Det gjorde ikke vi. Nå innrømmer jeg gjerne at det nok er mer slitsomt å skape universet enn å være på sykkeltur i Irland, men så er da også Gud av et litt annet kaliber enn oss. Av et helt annen kaliber, vil jeg anta.

Uansett, vi hvilte ikke. Etter at Vibeke forlot oss en regnfull dag (den 18.7.2010) i Waterford har vi syklet, gått på fjellet eller syklet og gått på fjellet hver dag. Enkelte sykkeldager har riktignok vært under anstendig distanse (som jo er 10 mil), f.eks den store pumpedagen da min sykkel punkterte fem ganger og vi kjøpte to nye slanger, byttet dekk, ødela ventiler, lappet, fikset og styrte og syklet kun fem mil og hvor Anders pådro seg vårt eneste sykkelrelaterte gnagsår hittil på turen (bank i bordet) etter å ha pumpet opp mitt dekk uttallige ganger i et forsøk på å holde meg unna racingventilene – som forøvrig bare er dritt. Vi har trofast hatt på vekkeklokka i otta hver morgen og deretter hatt fra moderat aktive til bortimot ekstremt aktive dager; kom regn og motvind og et par solgløtt. Innimellom har vi dessuten klart oss omtrent uten mat. På tross av alt hva vi vet om kosthold, så går jo dagene unna når man har det morro, og plutselig har man syklet 10 mil eller gått på fjellet i 8 timer uten påfyll av næring – dumt, selvfølgelig, men fakta okke som...

Det hele har ført til at vi – og da særlig jeg – akkumulerte et betydelig underskudd på restitusjon. Noe vi forøvrig valgte å ignorere, helt til noen ble en betydelig sinke i motbakkene. Vi ble endog til forbisyklet av en annen syklist i en motbakke, han var riktignok på treningstur og hadde ikke bagasje og bare seg selv og den fancy racersykkelen sin å dra på, men uakseptabelt var det jo uansett...

- så i går hadde vi hviledag! Vi syklet drøye to mil og så gikk vi for å se på «The Giants Causeway», en pussig plass hvor basalt har sprukket opp i sekskanter. Vi gikk ganske mange kilometer og så på sekskantet basalt, men vi gikk veldig sakte og koste oss i sola som i anledning hviledagen hadde bestemt seg for å vise seg frem. En flott dag!

Vel tilbake i teltet gjorde vi sjakktrikset å ikke sette på vekkeklokka før vi sovnet. Det medførte at vi sov i omtrent 11 timer og våknet ikke før 10.30. Deretter brukte vi usedvanlig lang tid på frokost og kaffe før vi var klare på syklene i 13-tida. Siden dagens sykkeletappe var både pen og noe kupert, gikk det ganske sakte med oss, men vi fikk allikevel logget 5 mil før vi tok en tidlig kveld (dvs det er det vi tar i skrivende stund – en tidlig kveld, altså...). Så regner vi med at all restitusjonsgjeld er tilbakebetalt og at vi kan starte med blanke ark og friske lår i morratidlig.

- Så skal vi holde hvieledagen hellig (ved å ikke sette på vekkeklokka hver 7. dag) heretter!

Påført dagen etter i Belfast:Restitusjonen virket! Friske og fine i dag og futt i låra. Kom forøvrig over et skilt som beskrev gårsdagens 5-mils etappe som: «spectacular, but extremly steep and only recommended for fit and experienced cyclists». Jammen meg godt at vi ikke leste det i går, for da er det jo ikke sikkert at restitusjonen hadde virket.

To hell or Connacht

Skrevet av Anders, Belfast, 3.8.2010

I Irland har katolikker og protestanter i lange tider stort sett levd i fred og fordragelighet med hverandre, kun avbrutt av perioder med splid og ufred. Ofte har denne spliden og ufreden en årsak som kommer utenfra og som gjør at skillet mellom de to gruppene øker.

På midten av 1600-tallet gjorde Oliver Cromwell sitt inntog i Irland. Han hadde allerede jobbet hardt for å avsette og dømme den engelske kongen til døden, og var nå interessert i å sikre at Irland forble en øy under engelsk herredømme. Cromwell var som seg hør og bør protestant og hadde fått for seg at katolikkene var en barbarisk og brutal gjeng som kvestet og lemlestet protestantene – katolikkene måtte derfor rett og slett fratas den innflytelse de hadde i Irland, eller aller helst rett og slett bare fjernes. Han sørget blant annet for å ta knekken på hele katolske bosettinger og utlovde i enkelte tilfeller rett og slett skuddpremie på katolske prester. Det ble ikke direkte forbud mot å være katolikk, men man kunne ikke vise sin religion i det offentlige rom. I tillegg ble omkring 12 000 katolske irer solgt som slaver.

 

Land eid av katolikker, (katolikkene eide omtrent 60% av landområdene i Irland på den tiden), ble konfiskert og gitt til engelske og skotske bosettere, Cromwells leiesoldater samt rikmenn som det engelske parlamentet stod i gjeld til. Et lite antall katolske landeiere fikk muligheten til å ta land i vest, nærmere bestemt i provinsen Connacht, i bytte for de landområdene de ga fra seg i øst. Landområdene i Connacht var goldere og mindre egnet til landbruk enn områdene i vest, og landeierne var følgelig mindre villige til å gjøre et slikt bytte. Cromwell skal etter sigende da ha stilt de katolske landeierne overfor alternativene; «To hell or Connacht».

 

Litt fascinert av Cromwells alternativ så jeg fram til å komme til Connacht og se hvilket landområde det var Cromwell hadde sett seg ut til de katolske landeierne som et alternativ til helvete. Det jeg hadde sett av Irland til nå var et sammenhengende grønt og frodig område som fortonte seg som et slags nordeuropeisk Edens hage, jeg hadde egentlig vanskelig for å se for meg at Connacht skulle være så veldig øde og goldt.

 

Connacht er ikke spesielt øde og goldt, men kan til tider være litt steinete (som du kan se av bildene). Ikke det at jeg ikke forstår at de katolske landeierne ble noe grumpy over å bli fratatt Edens hage og bli gitt Irlands svar på Jæren eller Hedmarken i bytte – det var mer det at det ikke så ut til å være slutten på alt å bli sendt til Connacht (dette sier jeg selvfølgelig med det forbehold om at jeg ikke vet spesielt mye om hva som krevdes av et landbruk for 350 år siden). Jeg ser for meg at en gjennomsnittlig norsk kystbonde for 350 år siden ville ha emigrert på flekken om Cromwell hadde kommet og bedt han om å bytte inn «steinur, steinur, svelt ihjel» med et stykke land i Connacht – men uheldigvis for den norske kystbonden så var han ikke katolsk...

 

Connacht er altså, etter min mening, ikke så ille som jeg hadde trodd etter det jeg hadde lest på forhånd. Jeg er vel egentlig av den oppfatning at de stakkarene som fikk valgte mellom «hell or Connacht» til slutt ikke var så veldig misfornøyd med stedet de hadde valgt å tilbringe skjærsilden...

 

Tåkete irske Tusentopper

Skrevet av Birgit den 23.7.2010 i Killimer

Det finnes tre fjelltopper i Irland som er over 1000 meter høye: Caher på 1001 m, Beenkeragh på 1010 m og Carrauntoohil på 1040 m. De er alle plassert i Kerry county og ligger i en slags hestesko med en smal rygg som forbinder dem sammen. Irlands høyeste fjell, Carrauntoohil ligger i midten av disse, så strekker det seg to smale rygger ut på hver sin side, og i enden av disse ryggene ligger de to andre fjelltoppene. Det er derfor naturlig å tenke at man kan gå opp på en av de to toppene på siden, følge hesteskoen helt rundt og ende opp med tre tusentopper på en tur. Det også det som var vår plan...

Vi vandret avsted med freidig mot sammen med Vibeke (som vi var så heldige å ha på «besøk» noen dager) i retning Caher. Vi kom etterhvert opp på en fjelltopp med varde og greier. Været hadde gått fra å være grått og regn til å bli tett tåke. Siden kartet tilsa at det skulle være stup, tildels meget bratte og lange stup – lange som i «langt ned», på begge sider av de eggene som skulle forbinde de forgjettede tusentoppene sammen, tok vi til vettet etter bare en topp og tok turen ned den veien vi var kommet opp.

Neste forsøk måtte vi gjøre uten Vibeke, da hun på det tidspunktet satt på et fly tilbake til Norge. Vi angrep denne gangen hesteskoen utenfra, på midten, og fulgte «Devils Ladder» som forøvrig ikke har noe med hverken djevler eller stiger å gjøre, men er snarere et elveleie som danner en fin, om enn noe fuktig, kravlerute rett opp på den ene eggen. Etter Devils Ladder gikk vi opp på Carrauntohil. Planen videre var å gå ned på den andre siden, følge den andre eggen og gå opp på den tredje tusentoppfjellet. Men akk nei, tett tåke gjorde at vi så pent lite oppe på toppen av Carrautohil. Et famlende forsøk på å finne en sti ned på andre siden av fjellet førte oss til et skilt med et dødningehode på og teksten: «Turn back, this is no descent route». Atter en gang tok vi til vettet og gikk ned fra dette fjellet også den veien vi kom fra.

Før tredje forsøk hadde vi fått tips fra en ivrig fjellvandrer, som bl.a har vært på samtlige Munro'er to ganger, om en fin rute opp på Beenkeargh. Vi la i vei med gode værmeldinger i ryggen og under blå himmel – og jeg skal si at den foreslåtte ruta var flott. Jeg vi nesten driste meg til å kalle den vakker! Ruta inkluderte mengder av bratt og variert «scrambling» som det heter på lokalspråket – eller kravling som jeg ville kalte det – eller kliving som Anders ville sagt. Det var tidvis meget «exposed» som de sier her – eller luftig som vi ble enige om å kalle det.

Jeg tror ikke Anders trekker mine følelser for ham i tvil etter at jeg holdt ham meget godt fast (i de kroppsdelene jeg fikk tak i) da han som førstemenn av oss, skulle forsere et aldri så lite luftig kruks midt i fjellveggen.

Etter en ganske drøy og fantastisk flott kravletur sto vi endelig på toppen av Beenkeargh også. Vi hadde til og med utsikt over hele hesteskoen (for første gang); og tro det eller ei, den første toppen vi hadde forsert sammen med Vibeke var ikke Caher, men ingen ringere enn en liten bitopp uten navn på under 1000 m... Vi rakk akkurat å tenke tanken at vi skulle gå hele hesteskoen for å få med oss den riktige Chaer til tusentopplista vår, men da kom tåka, tett som en stappe, som tåke fra blå himmel – bokstavelig talt. Nok en gang måtte vi ta til vettet (som vi jo heldigvis har masser av). Denne gangen var det riktignok ikke aktuelt å gå ned igjen den veien vi kom fra, da den ruta egentlig ikke ville vært spesielt fristende å ta seg ned selv uten tåke. De andre sidene av fjellet var derimot av det snillere slaget, og vi hadde allerde sett oss ut en snill og slak rute ned igjen. Da det plutselig ikke ble så mye å se på på toppen av Beenkeragh, gav vi oss i vei med nedturen nesten med en gang vi var kommet opp – og gikk rett i feil retning. Nå var vi aldri så ute av lei at vi gikk i fare for å uforvarende forsere et stup, vi bare endte opp med en god runde, for å si det sånn...

Da vi vel var under tåka, som forøvrig lå meget tett meget langt nedover fjellsidene, og på rett kjøl, bestemte kroppen min seg for å si ifra at den var sulten, trøtt og sliten. Det gjør den på det viset at den går inn i zombiemodus og begynner å ramle seg, fremfor å gå, nedover i steinura. Siden vi fortsatt hadde et stykke igjen å gå – og dessuten 15 km å sykle – unnet vi oss en muslibar og en kopp kaffe. For kaffe har vi alltid med oss på tur må vite. Etter dette var alt så mye bedre og vi kom oss tilbake til teltet, som vi forøvrig har valgt å kalle for sommerhuset vårt. Siden vi bare hadde spist et par muslibarer på de drøye åtte timene det tok oss å kravle og traske rundt i fjellheimen denne dagen, inntok vi et kraftig måltid mat før undertegnede kollapset og sov meget tungt i en time eller to før hun ble vekket av sin mann som serverte rødvin. Etter en flaske rødvin på deling kollapset vi begge to og sov meget tungt til neste morgen.

Neste morgen var forøvrig i dag morges, og vi tok syklingen fatt og har syklet 85 km hvor undertegnede igjen kollapset (15 km under anstendig distanse), denne gangen av sjøsyke under en meget liten og meget rolig fergeoverfart fra Tarbert til Killimer. Ja, sjøsterk kan jeg vel ikke kalle meg etter dette... Men min kjære mann innlosjerte oss prompte på en B&B ved kaia i Killimer – og det er her vi er nå.