Fra arkivet: Krabber og krokodiller

Skrevet av Anders, aug 2009 i Cape Leveque, Western Australia

Blonde babes i bushen

Vi hadde hørt at mud crabs var en delikatesse her nede, selv om navnet ikke har samme gastronomiske klang som f.eks. kongekrabbe og kalvemedaljong. Mud crabs lever i og rundt mangroveskogen på en kombinasjon av gjørme og sandbunn.Ved høyvann gjemmer de seg blant de halvveis oversvømte mangrovetrærne og ved lavvann kommer de ut på gjørme- og sandfeltene nedenfor.



Legg merke til hvordan fingertuppene brukes
for å oppdage potensielle luskende krokodiller



Det er mulig å bli med på organiserte mud crab turer, men da får du ikke være spesielt delaktig selv og mye foregår også fra båt. I tillegg koster det skjorta og vel så det. Vi forhørte oss i stedet med en av de lokale aboriginerne på et lite sted vi dro gjennom; joda, sønnen hans kunne ta oss med ut på "mud crabbing" dagen etter. Dagen etter dukket sønn og sønnesønn opp med hjemmelagde spyd med metalltupp. Krabbene kan visstnok være litt aggressive noen ganger, derfor er spyd å foretrekke. I tillegg er spyd den foretrukne fangstmetoden om det skulle dukke opp noen barramundi.

Vår lokale jegerguide

Det er greit for små jegere å komme seg opp
for å få litt utsikt en gang iblant

Litt usikker på hva vi hadde begitt oss ut på dro vi ned til den oversvømte mangrovekogen. Med bilder av krokodilleangrep fra filmen "Crocodile Dundee" i bakhodet, men beroliget med at krokodillene stort sett bare svømte inn i mangrovelandskapet på stigende tidevann, var det med blandede følelser vi vasset ut blant mangrovetrærne ca to timer før full flo. Våre to aboriginske venner vasset elegant rundt barfot blant spisse mangroverøtter og knivskarpe østerser. Selv er jeg sjeleglad for at jeg hadde på meg sandaler med tykke såler der jeg noe ustøtt stavret meg gjennom den oversvømte jungelen mens jeg forsøkte det jeg maktet å ikke skli og plaske i vannet for å påkalle meg eventuelle krokodillers oppmerksomhet. Ifølge Lonely Planets forsiktighetsregler for dette omrdet var vi allerede godt inne på "idiotisk turist" nivå. Guiden vår forklarte tålmodig at krokodiller stort sett bare angriper folk som svømmer. Jeg begynte å bli halveis komfortabel med å vasse til midjen blant trærne i krokodillelandskapet og fikk stadig små glimt av bilder i hodet mitt der jeg heroisk slåss med et av udyrene før jeg dasket det over kjeften og jaget det bort

Litt usikker på hvordan man fanger krokodiller med pinne,
men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne osv.

For ordens skyld; dette bildet ble ikke tatt under vår tur i mangroveskogen...

Høyet forsvant plutselig ut av hatten min da våre guider sa at vi måtte svømme over en ca 100 m bred kanal siden tidevannet stod så uvanlig høyt denne dagen. Vannet var grumsete og jeg så skygger av både det ene og det andre i den tette mangroveskogen (om dette var krokodiller, troll eller utelukkende fantasifostre skal være usagt). Vi beveget oss nå inn i den turistkategorien som Lonely Planet ikke vil røre med ildtang og som er en av grunnene til at de på begynnelsen av alle bøkene skriver at de frasier seg ethvert ansvar for hva leseren måtte foreta seg.Svømming ble det, kanskje noe beroliget av at vår guide hadde med seg sin åtte år gamle sønn ? han ville vel aldri riskere at han ble krokodillemat?? Vi både svømte og vasset, og ble etterhvert svært så fortrolige med denne merkelige oversvømte jungelen. Vår lommekjente guide ville av og til komme med gode råd til oss, som f.eks.: "there is fella Sting Ray lying in the sand, better not step on it" - vel vitende om at det var en slik en som tok knekken på Steve Irwin, fulgte vi opp hans gode råd til punkt og prikke.

Bare fantasien setter begrensning for hva som lusker rundt i dette gjørmevannet

Vi så mye fugler og fisk denne formiddagen i mangroveskogen, men tidevannet stod for høyt til at krabbene kom ut. Krokodillefrykten forsvant nesten helt - om dette var berettiget eller uberettiget, det ville ikke vår guide gi et ordentlig klart svar på. Den nærmeste oppklaringen han gav var; "sometimes crocodiles come in here to hunt, but mostly on the rising tide". Vi hadde fått et flott innblikk i noen tradisjonelle jakt- og fiskemetoder til aboriginerne og var strålende fornøyd med formiddagens utbytte.

---

Boknafesken

Boknafesken var en del av den vanlige kosten da jeg var liten, og jeg tror jeg har spist nesten like mye boknafesk (det er det den heter, svært unaturlig for meg å skrive boknafisk…) som ferskfesk. Hva som er opphavet til navnet skal jeg ikke begi meg ut i spekulasjoner på, men jeg har hørt forklaringer som for eksempel sier at det kommer av å ”bokne” (som betyr å bløtlegge) eller av et samisk uttrykk for slik fisk.

Boknafesk i min verden er en torsk som er flekt og salta med grovsalt i et lite døgn (litt avhengig av størrelsen). Torsken må ikke være for stor, da blir den for grov i fisken – større enn 12-15 kg bør den kanskje ikke være. Etter salting tørkes fisken ute, for eksempel hengende på veggen eller på hjell. Tørkinga skal ikke være så fullstendig som for kleppfesk eller tørrfesk, man kan på en måte se på boknafesken som en halvveis gjennomført kleppfesk (ingenting negativt i det, men kleppfesken er hardere salta og tørka enn boknafesken). Personlig synes jeg at tørkinga bør foregå i et kjølig klima (rundt 0°C), men boknafesken lages sannsynligvis i nesten like mange varianter som det finnes boknafesklagere – både med tanke på salting og tørking. Faren min skiller også på veggfesk og boknafesk, uten at jeg vil gå nærmere inn på alle nyanser og forskjeller her.

Etter min smak bør ikke torsken være større enn den på bildet for å bli en god boknafesk.

Boknafesken må vannes før den tas i bruk, en tommelfingerregel er at den minst bør vannes like lenge som den ble salta – vannet bør gjerne byttes 2-3 ganger underveis. Når den er vannet bør den helst brukes så fort som mulig siden den taper seg en del på å ligge oppbløyta.

Boknafesken kan godt spises med kvitsaus, potet og annet man har lyst på der og da. Det er heller ikke noe i veien for å bytte ut kleppfesken i bacalaoretter med boknafesk, men en skal tenke på at kleppfesken gjerne har en litt kraftigere smak enn boknafesken. I det hele tatt synes jeg boknafesken er et veldig anvendelig fiskeprodukt som jeg tror man skal ha ganske dårlige evner for å ikke klare å lage noe godt av.

Ved å klikke på linkene under kan du finne eksempler på et par oppskrifter der vi med hell har byttet ut kleppfesken med boknafesk – vel bekomme!

http://www.godfisk.no/page?id=2626&key=24465

http://www.godfisk.no/page?id=2626&key=15754

Om jakt- og fiskehistorier

Sjangeren jakt- og fiskehistorier er utrolig fascinerende. En sjanger som gir seg ut for å være sann, men hvor det allikevel er helt greit å overdrive på en slik måte at historiene helt mister sin rot i virkeligheten. Slik, regelrett løgnaktig tale er ikke bare godtatt, det er endog til forventet. Det forventes til og med av sognepresten at han skal skryte uhemmet av seg selv og sine ferdigheter og legge på no’n kilo på fiskefangsten eller noen tagger på storviltet.

Jeg samler på slike fantastiske jakt- og fiskehistorier som jeg har hørt, lest og opplevd selv. Jeg synes derfor det er naturlig å starte denne bloggen med å gi dere en av historiene. I motsetning til alle andre, holder jeg meg selvfølgelig til sannheten og gjengir derfor kun fakta. - Enjoy!


Jun-goo og den store kenguruen
- fritt oversatt fra ”The man from the sunrise side” av Ambrose Mungala Chalarimeri (Magabala books, ISBN: 1-875641-02-5)

På den tiden da aborginerene fortsatt jaktet med spyd, var Jun-goo, Augustin og Dangall ute på kengurujakt i nordvest-Australias enorme ødemark. De smurte seg inn med jord for at kenguruene ikke skulle få teften av dem og snek seg inn på en stor kenguru. Jun-goo kjørte spydet sitt langt inn i kengurukroppen, men den digre kenguruen hoppet bare av sted med spydet stikkende ut av siden. Hunden til Jun-goo fulgte etter kenguruen da den hoppet av gårde og Jun-goo og kameratene løp også etter.

Kenguruen hoppet ut i en elv for å bli kvitt bikkja, men hunden fulgte etter kenguruen ut i elva. Kenguruen stoppet da og tok tak i bikkja og holdt den under vann for å drukne den. Jun-goo kom stormende etter og hev seg over kenguruen for å redde hunden sin fra drukningsdøden. Kenguruen slapp taket i hunden og tok tak i Jun-goo isteden. Kenguruen holdt Jun-goo under vann for å drukne ham. Jun-goo prøvde å komme seg løs fra kenguruens grep, men til ingen nytte. Kenguruen var altfor sterk og stor. Jun-goo var dessuten en litt liten mann. Da han innså at det ikke gikk an å slåss mot den store kenguruen, strakte han seg heller ned mellom beina til kenguruen og kløp den i nøttene. Da slapp kenguruen taket i mannen. Mannen kom seg opp på bredden på andre siden sammen med hunden sin – kenguruen på sin side hoppet ut av elva på andre siden og hoppet av gårde med Jun-goo sitt spyd fortsatt stikkende ut av siden.

Jun-goo, Augustin og Dangall bestemte seg for å ikke forfølge den store kenguruen noe mer. Så er det altså slik i Australia også; at den største kenguruen er dem man nesten fikk….