Skrevet av Birgit 21.12.2010, Sharm-el-Sheikh
Dette har vært en pussig natt, en meget pussig natt. Vi har vært på guidet fjelltur sammen med noen ufordragelige vestlendinger. Nå har det seg slik at jeg kjenner opptil flere greie og veldig snille vestlendinger som jeg liker godt, så jeg insinuerer på ingen måte at ufordragelighet er noe som er typisk for vestlendinger, men denne fortellingen inneholder to gjenger med vestlendinger som alle var ufordragelige.
Mosesfjellet (2 285 moh), kalt Horeb i bibelen og Musa på arabisk ligger 2,5 timers kjøretur utenfor Sharm-el-Sheik (
hvor er egentlig det "ekte" Mosesfjellet?). Denne faktaopplysiningen i kombinasjon med at vi samler på
tusentopper og at fjellet ligger i en nasjonalpark som kun kan besøkes med guide gjorde at vi hoppet på en arrangert tur til fjellet. Gud hjelpe oss!
Siden disse fjellturene foregår om natta, dykket vi litt (to fantastiske dykk som fortjener sin egen fortelling) før vi ble plukket opp av en Apollobuss med destinasjon Mosesfjellet. På Apollobussen var det også en guide som i det følgende kommer til å bli referert til som "Apolloguiden" siden han kom sammen med Apollobussen, men som er en egyptisk lokalguide.
Nå er det slik, på Mosesfjellet, at våre guider (Apolloguiden og en lokal beduinguide) har et omfattende ansvar for sine turister – et ansvar som helt tydelig preget og tynget våre guider. Vårt reisefølge bestod av to grupper med vestlendinger (barn, ungdom og voksne), et par fra Sørlandet, et par fra Danmark, et eldre par, en enslig dame og Anders og meg (samt
Brattkneik som har skrevet et telegram fra ferden).
Vestlendingene hørte konsekvent ikke på hva vår kjære Apolloguide hadde å si, hverken i bussen eller på turen. De vimet rundt og skravlet helt uten stopp og endte alltid opp med å bli sinna på en beduin med kamel eller skjerf for noe guiden vår akkurat hadde forklart. Beduinene i området får noe inntekter av turiststrømmen som fyller stien opp på Mosesfjellet. De leier ut kameler, selger skjerf, te og kaffe og tar 5 egyptiske pund (ca 5 kr) for toalettbesøk (det hele forklart til det kjedsommelige av vår Apolloguide), men da våre vestlendinger måtte betale 5 kr for å late vannet i nasjonalparken ble det opprør med trusler om å tisse på det hellige fjellet isteden.
 |
| Utleiekameler på Mosesfjellet |
En av vestlendingene var særdeles hissig og ufordragelig fordi hun kunne si ”ok, ok” på arabisk. Nåde den beduinen som våget å spørre henne om hun ville leie en kamel! En annen av vestlendingene hadde sommefugltatovering på halsen og palmesveis ograngerte vel kke blant de spisseste blyantene i Guds penal, men det er jo en menneskerett å ikke være lur.
Våre fortvilte og mer og mer stressa guider fòr som gjeterhunder opp og ned og opp og ned, mens vårt turfølge ikke hadde til hensikt å hverken høre på guidene (ikke en gang av høflighet), holde seg samlet (ikke en gang av hensyn til guidenes nerver) eller å være venner med hverandre, guidene eller beduinene.
Følget vårt sprakk helt opp da en vestlandsk familiefar proklamerte med dårlig skjult stolthet at han faktisk hadde vært på Mosesfjellet en gang før og aktet å ta med sine vestlendinger og bestige Mosesfjellet på sin egen måte. Vår stakkars Apolloguide tok til slutt nesten til tårene og forklarte at det var første gang i hans 3 år lenge karriere som Mosesfjellguide at han ikke hadde klart å holde gruppen samlet - noe de fleste ikke gadd å bry seg med da de var mer opptatt av å lyse forbigående kameler i øynene med lommelykt eller krangle med en beduin.
På tross av tumulter, en sønderknust Apolloguide, en mer og mer nervøs beduingude, turister i lange baner (ikke bare våre turister, men et ekstremt mangfold av turister i ymse farger, fasonger og former), kom vi oss opp på toppen av Mosesfjellet og fikk sett at solen stod opp over Sinai.
 |
| Snart soloppgang over Sinaifjellene |
På toppen av fjellet var det en broket forsamling av turister, hvorav flere av dem går under kategorien pilgrimmer. En mengde nigerianere holdt et voldsomt Hallelujakor gående, noe som irriterte beduinene som skjøt inn med en ”Allah akhbar” med skingrende røst i ny og ne. Japanerene bukket ivrig mot den gulorange stripen i horisonten mens våre vestlendinger skravla uten stopp og mente at en soloppgang først var gul, så orange og så rød. Anders og jeg selv hadde satt oss på en stein med utsikt og fikk selskap av en frenetisk mjauende katt og et russisk par hvor han var kledd i rosa og lilla og hun kjeftet på ham med en konstant strøm av hissige ord.
 |
| Månenedgang sett fra Mosesfjellet |
Vi måpte vel mer av spetakkelet som utspant seg på toppen av Mosesfjellet enn over soloppgangen over Sinaifjellene, men et par
hoppebilder fikk vi tatt – riktignok på motsatt side av fjellet – der soloppgangen ikke var, men hvor vi fikk se en meget pen månenedgang og hvor vi var litt skjermet fra både halleluja og Alla akhbar.
 |
| Anders i turistkøen ned fra Mosesfjellet |
 |
| Kø ned fra Mosesfjellet |
Nedturen foregikk uten dramatikk, da vår nedbrutte Apolloguide, som minnet mer og mer om Marvin i Hitchikers Guide to the Galaxy, hadde kapitulert og oppgitt all innsats på å holde oss samlet. Han hadde sågar sluttet å snakke og fortalte hverken om Moses, steintavler eller gullkalven da hans tidligere forsøk bare hadde druknet hen i vestlandsk skravling.
Selve Mosesefjellet, er faktisk verdt et besøk, selv om det innebærer en gjeng med ufordragelige vestlendinger, en nedbrutt Apolloguide, en nervøs beduinguide og flere kamelutleierbeduiner med bakoversveis etter møtet med en norsk pike som kunne si ”ok, ok” på arabisk.
Vi gikk i kø nedover som oppover, men i lyset kunne vi se hvor fantastisk landskapet var. Anders og jeg ble atter måpende, men denne gangen i første rekke på grunn av landskapet; goldt, rødt, forrevent, tørt og majestetisk.
 |
| Sinaifjellene er majestetiske |
Lengre ned i lia ble Anders riktignok mest opptatt av å lete etter en viss gullkalv, som etter sigende skal ha stått nedenfor fjellet.
 |
| Anders leter etter en viss gullkalv |
I bunnen av fjellet var det duket for en lang venting da vår lokalkjente vestlending med følge hadde tatt en snarvei ned fra fjellet, og det tok selvfølgelig meget lang tid før han med sine kom til rette. Aller sist kom en mor med hennes lille sønn som hadde blitt fragått oppe i snarveien. De hadde begge røde øyne, bleke ansikter og sjanglete bein. Moren gjemte seg tappert bak solbrillene og sa at hun hadde litt vondt i hodet, mens den lille gutten ikke sa noen ting – han var bare utmattet.
I følge vår Apolloguide som vi forsøkte etter beste evne å trøste, var dette den gruppa han hadde hatt som hadde brukt desidert lengst tid på turen opp og ned av fjellet (vi brukte 7 timer).
Ved foten av Mosesfjellet ligger St. Katarinaklosteret som huser 25 greskortodokse munker, den brennende busken (som ikke brenner lengre), Mosesbrønnen og tommelen til St. Katarina. Siden vi begynte å gå tom for tid måtte vi bare løpe gjennom St. Katarinklosteret, noe som var veldig synd for vi tror det er en interessant plass, det er jo både verdens minste diocese og meget gammelt med masse historie.
 |
| Den brennede busken (som ikke brenner lengre) i St. Katarinaklosteret - legg merke til brannslokningsapparatet... |
Som etterord kan vi vel si at vi er fornøyd med å ha fått en fjelltur, men vi kommer aldri, aldri til å melde oss på en tur midt i et charterparadis en gang til.
