Tips & triks: Ørkencamping

Skrevet av Birgit 25.4.2013 i Antofagasta
Oppdatert 15.5.2012 i San Pedro de Atacama (oppdateringen nederst)

Vårt telt: Helsport Fjellheimen Superlight Camp 3

 

De fleste tips og triks om camping og telt omhandler slike ting som "hvordan holde varmen når det er ekstremt kaldt" eller "hvordan unngå kondens" og slike ting. Det er vel og bra og veldig nyttig, hjemme... Men her i ørkenen, midt i selveste Atacama-ørknen, verdens tørreste sted, her er "grav deg ned i tide" og "ha plastpose på føttene inni soveposen" ikke helt relevant.

 

 

 

 

Nå skal det sies at så lange man har med seg nok vann og det ikke er aldeles alt for varmt, er det mye lettere å ørkencampe enn å campe i is og snø og kulde, men etter å ha syklet og campet i ørken på to kontinenter, hhv i Western Australia og her i Atacama, har vi allikevel noen småtips å komme med.

Det er ikke så vanskelig å finne egnet plass for teltet i Atacama,
- bare det ikke blåser for mye

Generelt:

• Første ørkentips er: Ha alltid med nok vann!! Det er det viktigste av alt. Det er utrolig hvor mye vann man drikker dersom man er i fysisk aktivitet i varmt og tørt vær
• Husk solkrem med høy faktor, solbriller og skyggelue
• Det går ikke an å være i teltet mens sola er oppe (stort sett), så på dagtid er det bare å finne på noe annet enn å ligge i teltet.
• Ikke glem ullundertøyet! Om natta kan det bli veldig kaldt, selv i en ørken.

Husk å ta med nok vann!



Sola har stått opp
Snart blir det uutholdelig varmt i teltet
- det er bare å komme seg ut og starte dagen sammen med sola

Saltmangel: Salter skilles som kjent ut sammen med svette. Å bedrive fysisk aktivitet i en ørken medfører gjerne mye svetting... Saltmangel er derfor fort gjort å pådra seg. Typiske tegn på saltmangel er at man er tørst og drikker og drikker uten å bli utørst samt trøtthet. Ofte er man jo tørst i en ørken og ofte blir man trøtt av å være ute i sterk sol hele dagen, men blir man mer tørst og trøtt og mindre utørst enn forventet, kan det være et tips å ha mer salt i maten. Nå trenger kroppen mer enn bare bordsalt, men har man ikke tilgang på sportsdrikker, ferske grønnsaker eller magnesiumpiller i ørkenen, så er det bare å pøse på med vanlig salt til man kommer frem til sivilisasjonen og et normalt kosthold igjen.

 

Anders har svettet litt i løpet av dagens sykkeløkt.
Viktig å etterfylle både vann og salt

 

Teltet: Da vi syklet i Western Australia hadde vi med oss vårt gamle, kjære telt: Helsport Svalbard Camp 3 med påmontert skorstein (les test her: Helsport Svalbard camp 3). Det er et telt som er laget helt andre forhold, men det var det teltet vi hadde og det fungerte fint. Det var tross alt kjølig om natta.

 

Ser ut som om Anders er misfornøyd med teltplassen,
men det er bare tilsynelatende
Western Australia

Helsport Svalbard Camp 3 i en grøftekant i Great Sandy desert,
Western Australia

 

Nå har vi akkurat syklet gjennom deler av Atacamaørkenen, Chile, og teltet vårt her er Helsport Fjellheimen Superlight Camp 3. Atacama er regnet som verdens tørreste ørken, og vi hadde 5 dager (4 overnattinger) langs en strekning (Chañaral til Antofagasta langs Via PanAm) som blir regnet for å være blant de tørre i det tørre... Jeg kan røpe med en gang at det var tørt! Ekstremt tørt! Det vokste ingenting der, det var heller ingen dyr, insekter eller fugler å se før vi nærmet oss kysten igjen. Vi campet stort sett over 1000 moh og en natt over 2000 moh. Her falt ingen dugg om natta, her var ingen fukt på bakken på tross av at temperaturen sank til bortimot null grader om natta. Denne delen av Atacama ligger i en "dobbel regnskygge" hvor fuktig luft fra vest blir stoppet av "The costal range" og fuktig luft fra øst blir stoppet av Andesfjellene.

Sola går ned over teltet vårt på 2 200 moh
- midt i Atacama

 

Vi hadde, ikke helt overraskende, null problemer med kondens.... - og tro det eller ei, det er et problem. I veldig tørt vær krymper teltduken såpass at det er vanskelig å få teltstengene på plass i koppene. Og teltduken er fryktelig stram. Dette er et problem som flere enn oss har hatt og som vi var klar over at vi kom til å få. Vi kuttet derfor teltstengene noe før vi entret O'Tørre Atacama. For den ene stanga var det riktignok ikke nok og vi revna teltet ved det ene koppfestet da vi skulle ta ut stanga en morgen etter nok en ekstremt tørr (men kald) natt. Vi anbefaler derfor at dersom du skal kjøpe deg et telt dedikert for ørkenbruk, velg et med justerbare kopper og har du ikke dette; kutt teltstengene ca 1 cm.
 

Duken revnet da vi skulle ta teltstangen ut av koppen om morgenen
etter en meget tørr natt

Vårt telt har på dette tidspunktet hatt over 100 bruksdøgn i alskens vær og føre og har ikke justerbare kopper. Neste modell av Fjellheimen Superlight kommer, ifølge Helsport, muligens med justerbare kopper, så vi anbefaler dette teltet også til ørkencamping!

Duken revnet ikke mer på tross av at vi hadde noen netter til i tørt vær før vi fikk lappet

For nøyaktig veibeskrivelse med informasjon om cafeer undervegs mellom Chañaral og Antofagasta, sjekk: På sykkel gjennom Atacamaørkenen

Vi har forøvrig lappet teltet og nå er det så godt som nytt igjen og klar for nye høyder (bokstavlig talt), mer tørt vær og saltsletter!

Ørkencamping kan være riktig så fint!

 

Les også:

• På sykkel gjennom Great Sandy Desert
• Gjennom Atacamaørkenen

Oppdatering fra 15.5.2012:

Etter at dette blogginnlegget var publisert har vi hatt flere ørkencampingdøgn - fortsatt i Atacama, men i høyder opp til 4500 moh. I tillegg til at det var fryktelig kaldt, bortimot 15 blå, var det også meget tørt (selv om denne delen av Atacama ikke er den tørreste). Vi campet ved El Tatio geysir område, men da vi skulle sette opp teltet turte vi rett og slett ikke å putte stengene i koppene, så trangt var det!! Teltduken var knusptørr og luften i høyden var like tørr, på tross av geysirene. Men Anders fant råd og her er vår løsning på problemet:

 

Vi puttet bare det nest siste stangleddet i koppen,
og lot det siste leddet henge utennfor

Litt slappt i duken,
men bedre enn en revnet duk.
Kanskje ikke best i storm,
men bedre enn ikke telt

Anders står og speider ut mot over 80 geysirer tidlig neste morgen.
Teltet er litt lavt og slapt i stoffet,
men det gjorde jobben sin også denne natten!!

Det var fryktelig kaldt i høyden med kun tresesongs sovepose,
så uten telt ville det vært en ublid natt...
Selv om duken var slapp og hang ned på innerduken,
var det ikke urovekkende mye rim inne i teltet neste morgen.
En liten haug med rim ristet vi riktignok ut av det før vi pakket det sammen

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.

Tweet

Fra arkivet: Krabber og krokodiller

Skrevet av Anders, aug 2009 i Cape Leveque, Western Australia

Blonde babes i bushen

Vi hadde hørt at mud crabs var en delikatesse her nede, selv om navnet ikke har samme gastronomiske klang som f.eks. kongekrabbe og kalvemedaljong. Mud crabs lever i og rundt mangroveskogen på en kombinasjon av gjørme og sandbunn.Ved høyvann gjemmer de seg blant de halvveis oversvømte mangrovetrærne og ved lavvann kommer de ut på gjørme- og sandfeltene nedenfor.



Legg merke til hvordan fingertuppene brukes
for å oppdage potensielle luskende krokodiller



Det er mulig å bli med på organiserte mud crab turer, men da får du ikke være spesielt delaktig selv og mye foregår også fra båt. I tillegg koster det skjorta og vel så det. Vi forhørte oss i stedet med en av de lokale aboriginerne på et lite sted vi dro gjennom; joda, sønnen hans kunne ta oss med ut på "mud crabbing" dagen etter. Dagen etter dukket sønn og sønnesønn opp med hjemmelagde spyd med metalltupp. Krabbene kan visstnok være litt aggressive noen ganger, derfor er spyd å foretrekke. I tillegg er spyd den foretrukne fangstmetoden om det skulle dukke opp noen barramundi.

Vår lokale jegerguide

Det er greit for små jegere å komme seg opp
for å få litt utsikt en gang iblant

Litt usikker på hva vi hadde begitt oss ut på dro vi ned til den oversvømte mangrovekogen. Med bilder av krokodilleangrep fra filmen "Crocodile Dundee" i bakhodet, men beroliget med at krokodillene stort sett bare svømte inn i mangrovelandskapet på stigende tidevann, var det med blandede følelser vi vasset ut blant mangrovetrærne ca to timer før full flo. Våre to aboriginske venner vasset elegant rundt barfot blant spisse mangroverøtter og knivskarpe østerser. Selv er jeg sjeleglad for at jeg hadde på meg sandaler med tykke såler der jeg noe ustøtt stavret meg gjennom den oversvømte jungelen mens jeg forsøkte det jeg maktet å ikke skli og plaske i vannet for å påkalle meg eventuelle krokodillers oppmerksomhet. Ifølge Lonely Planets forsiktighetsregler for dette omrdet var vi allerede godt inne på "idiotisk turist" nivå. Guiden vår forklarte tålmodig at krokodiller stort sett bare angriper folk som svømmer. Jeg begynte å bli halveis komfortabel med å vasse til midjen blant trærne i krokodillelandskapet og fikk stadig små glimt av bilder i hodet mitt der jeg heroisk slåss med et av udyrene før jeg dasket det over kjeften og jaget det bort

Litt usikker på hvordan man fanger krokodiller med pinne,
men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne osv.

For ordens skyld; dette bildet ble ikke tatt under vår tur i mangroveskogen...

Høyet forsvant plutselig ut av hatten min da våre guider sa at vi måtte svømme over en ca 100 m bred kanal siden tidevannet stod så uvanlig høyt denne dagen. Vannet var grumsete og jeg så skygger av både det ene og det andre i den tette mangroveskogen (om dette var krokodiller, troll eller utelukkende fantasifostre skal være usagt). Vi beveget oss nå inn i den turistkategorien som Lonely Planet ikke vil røre med ildtang og som er en av grunnene til at de på begynnelsen av alle bøkene skriver at de frasier seg ethvert ansvar for hva leseren måtte foreta seg.Svømming ble det, kanskje noe beroliget av at vår guide hadde med seg sin åtte år gamle sønn ? han ville vel aldri riskere at han ble krokodillemat?? Vi både svømte og vasset, og ble etterhvert svært så fortrolige med denne merkelige oversvømte jungelen. Vår lommekjente guide ville av og til komme med gode råd til oss, som f.eks.: "there is fella Sting Ray lying in the sand, better not step on it" - vel vitende om at det var en slik en som tok knekken på Steve Irwin, fulgte vi opp hans gode råd til punkt og prikke.

Bare fantasien setter begrensning for hva som lusker rundt i dette gjørmevannet

Vi så mye fugler og fisk denne formiddagen i mangroveskogen, men tidevannet stod for høyt til at krabbene kom ut. Krokodillefrykten forsvant nesten helt - om dette var berettiget eller uberettiget, det ville ikke vår guide gi et ordentlig klart svar på. Den nærmeste oppklaringen han gav var; "sometimes crocodiles come in here to hunt, but mostly on the rising tide". Vi hadde fått et flott innblikk i noen tradisjonelle jakt- og fiskemetoder til aboriginerne og var strålende fornøyd med formiddagens utbytte.

---

Noen er tøffere enn andre

- og jeg vil påstå at denne øyenstikkeren er blant de tøffere....

Bokomtale: Breath av Tim Winton

Jeg leser ikke så mye skjønnlitteratur – ikke fordi jeg ikke vil eller har noe imot det, men jeg velger meg nesten alltid noe annet; dokumentarer, historie, biografier og ikke minst: Reiseskildringer. Men denne gangen har jeg altså lest en skjønnlitterær roman av Tim Winton; en velkjent Australsk forfatter. Vi fikk den anbefalt som en ”må-lese” bok da vi var i Australia i sommer – og nå har jeg altså lest den.

Selv om surfing er hovedtema i boka, så er det vel ikke det boka egentlig handler om. I starten av boka er det mange gode beskrivelser av hvordan en ung gutt føler at han tilhører en gjeng som er annerledes enn de andre, som gjør andre, mye tøffere ting enn alle andre, som rett og slett er tøffere. ”Alle” andre blir kjedelige og havner mer og mer i bakgrunnen. Adrenalin og alt som har med surfing å gjøre er det eneste viktige i livet.

Etter hvert tar boka en litt uventet venning og det hovedpersonens indre reise blir det viktigste. Egentlig er boka ganske underfundig. Sannsynligvis er jeg litt barnslig, for jeg må innrømme at jeg likte begynnelsen av boka best. Uansett kan jeg anbefale boka som meget god underholdning, den var dessuten veldig lettlest…

Book review: The White Divers of Broome - Author: John Bailey

What the publisher says about the book:

In 1912 Broome was as much Asian as Australian, filled with the smell of unfamiliar spices and a babel of competing languages. The town thrived on the hugely profitable and extremely dangerous pearl shell industry. Asian labour was cheap to hire, and easy to replace. It was a frontier town where racial tensions simmered uneasily between whites, Asians and Aborigines.


In that year, twelve British Royal Navy-trained divers and their tenders were sent to Broome, urged by a Federal Government deep in the grip of the ‘White Australia Policy’ and anxious to rid the country of the last remaining Asian ‘taint’. Their task was to master the perilous art of pearl shell diving, and overcome the Asian stranglehold on the pearling industry, proving once and for all the supremacy of the white man over the coloured.

This book gives an interesting insight into the somewhat tense political situation in Australia around the start of the 20th century, where strong Australian political forces felt threatened by the large amount of non-whites coming to work and live in the country. In order to try and limit the non-white immigration, different sets of regulations were implemented.

The long established pearl industry in Broome was mainly dominated by white Master pearlers who traded the mother of pearl substance (the pearl substance inside the shell) collected by mostly Asian divers. The Asian divers were well recognized as the best divers for this job.

When government, situated far away from the actual pearl diving area, as an experimental scheme makes Master pearlers use British navy divers as pearl divers in order to prove white superiority also in this trade, it is met with both reactions and more or less hidden sanctions from the industry. The book describes the last years of the mother of pearl industry in Broome with facts sewn together as a continuous story, making it enjoyable and at the same time informative to read.

The white divers of Broome is an interesting book to read to catch an insight in the pearl shell industry in the remote parts of Australia in the early 20th century. It also provides a glimpse into the White Australia Policy of the time and is well worth reading.

---

The White Divers of Broome: The True Story of a fatal Experiment

"Down Under" musikkvideo

Vår hyllest til Men at works' eneste kule sang:

Under stjernene

Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv

- Henrik Wergeland

Edderkopp i skoen

Da vi var på sykkeltur i Australia i sommer, var vi alltid nøye med å tømme skoene før vi tok dem på oss om morgenen - i tilfelle noe giftig hadde sneket seg inn i dem i løpet av nattens mulm og mørke.

Det var riktignok en morra som Anders glemte å tømme sykkelskoene sine og da han stakk foten ned i den andre, kjente han noe som han trodde var sokken sin nederst i skoen. I det han kom på at han ikke bruker sokker i sykkelskoa, røsket han til seg foten - og ut hoppet denne...

Jeg vet ikke helt hvem som var mest redd: Anders eller edderkoppen. Siden fant vi ut at det sannsynligvis var en type Huntsman spider, og sannsynligvis ikke giftig. Det er dessuten en av de få artene som er greie med hverandre under parringen. Akten skal visstnok vare opptil 7 timer og etter akten blir ikke hannedderkoppen spist av hunnedderkoppen (som visstnok er vanlig), men de ligger ved siden av hverandre og stryker på hverandre....

Da edderkoppen hoppet ut av sykkelskoen til Anders ante vi jo ikke at det var slik en sympatisk edderkopp, så reaksjoenen til Anders var kanskje ganske forståelig i og med at nesten alt i Australia er verdens giftigste.

- det lille bildet viser edderkoppen sammen med en sykkelcomputer - for å indikere størrelsen.

Om jakt- og fiskehistorier

Sjangeren jakt- og fiskehistorier er utrolig fascinerende. En sjanger som gir seg ut for å være sann, men hvor det allikevel er helt greit å overdrive på en slik måte at historiene helt mister sin rot i virkeligheten. Slik, regelrett løgnaktig tale er ikke bare godtatt, det er endog til forventet. Det forventes til og med av sognepresten at han skal skryte uhemmet av seg selv og sine ferdigheter og legge på no’n kilo på fiskefangsten eller noen tagger på storviltet.

Jeg samler på slike fantastiske jakt- og fiskehistorier som jeg har hørt, lest og opplevd selv. Jeg synes derfor det er naturlig å starte denne bloggen med å gi dere en av historiene. I motsetning til alle andre, holder jeg meg selvfølgelig til sannheten og gjengir derfor kun fakta. - Enjoy!


Jun-goo og den store kenguruen
- fritt oversatt fra ”The man from the sunrise side” av Ambrose Mungala Chalarimeri (Magabala books, ISBN: 1-875641-02-5)

På den tiden da aborginerene fortsatt jaktet med spyd, var Jun-goo, Augustin og Dangall ute på kengurujakt i nordvest-Australias enorme ødemark. De smurte seg inn med jord for at kenguruene ikke skulle få teften av dem og snek seg inn på en stor kenguru. Jun-goo kjørte spydet sitt langt inn i kengurukroppen, men den digre kenguruen hoppet bare av sted med spydet stikkende ut av siden. Hunden til Jun-goo fulgte etter kenguruen da den hoppet av gårde og Jun-goo og kameratene løp også etter.

Kenguruen hoppet ut i en elv for å bli kvitt bikkja, men hunden fulgte etter kenguruen ut i elva. Kenguruen stoppet da og tok tak i bikkja og holdt den under vann for å drukne den. Jun-goo kom stormende etter og hev seg over kenguruen for å redde hunden sin fra drukningsdøden. Kenguruen slapp taket i hunden og tok tak i Jun-goo isteden. Kenguruen holdt Jun-goo under vann for å drukne ham. Jun-goo prøvde å komme seg løs fra kenguruens grep, men til ingen nytte. Kenguruen var altfor sterk og stor. Jun-goo var dessuten en litt liten mann. Da han innså at det ikke gikk an å slåss mot den store kenguruen, strakte han seg heller ned mellom beina til kenguruen og kløp den i nøttene. Da slapp kenguruen taket i mannen. Mannen kom seg opp på bredden på andre siden sammen med hunden sin – kenguruen på sin side hoppet ut av elva på andre siden og hoppet av gårde med Jun-goo sitt spyd fortsatt stikkende ut av siden.

Jun-goo, Augustin og Dangall bestemte seg for å ikke forfølge den store kenguruen noe mer. Så er det altså slik i Australia også; at den største kenguruen er dem man nesten fikk….