 |
| Starten på den Store Styrkeprøven |
Skal man satse, så skal man satse stort! Jeg føler det var det vi gjorde da vi stilte til start med full oppakning på årets Trondheim-Oslo. For om lag et halvt år siden syntes vi det var en god ide, dagen før start var vi ikke like overbeviste.
Treningen ble det så som så med, men hva som verre var, var at det også hadde blitt så som så med både søvn og kosthold de siste kaotiske dagene før avreise. Huset skulle pakkes bort og vaskes ned, syklene skulle pakkes – og alle avskjeder skulle tas. Ja, så ble det ikke mye tid til soving.
Så da startskuddet gikk kl. 00:00 natt til 23.06.2012 var et to trøttinger som syklet i vei, men før vi kom så langt, hadde vi pakket syklene og låst døra for siste gang på to år og trillet ut av gårdsplassen vår i Estenstadveien på vei mot vårt store eventyr. For en følelse! Frihet, forventninger, ekte glede. Alt strev i forkant var plutselig helt uviktig og uinteressant der vi syklet til byen i en fantastisk solnedgang.
Nede i byen fikk vi selskap av stadig flere kjentfolk; judofolk, venner, kolleger og søsken, som møtte opp for å se oss vel avgårde. Stas!! Jeg var et eneste stort smil, vel var jeg stuptrøtt, men det merket jeg ingenting til lengre. Vi fikk til og med følge av Lars og noen kolleger av Anders ut av byen og opp Okstadbakkene – og enda lengre. Litt etter litt tok de andre til fornuft og syklet hjem igjen. Hagbart lå foran og dro helt til Lundamo og etter det var vi alene.
 |
| Anders og Lars |
 |
| Birgit mellom de staute judokarene; Håvard og Lars |
 |
| Anders og kolleger |
 |
| Klare til dyst |
Det hadde vært en euforisk start, skravling, latter, venner, solnedgang og stas. Nå var det motbakkene som ventet. Det gikk også fint – lenge. Drivdalen gikk så det suste, nesten hele veien. Da Drivdalen nærmet seg slutten merket jeg plutselig hvor trøtt jeg egentlig var. Alle forberedelsene, alle»hva-har-vi-glemt-« bekymringene, alle avskjedene som jeg misliker så sterkt og som jeg er utrolig dårlig på og mangelen på søvn traff meg i bakhodet med et smell. Jeg sovna. Det er ikke så lurt å sove mens man sykler, så vi pauset litt på en rasteplass øverst i Drivdalen og jeg sov en skvett. Deretter bar det videre over Dovrefjell. Jeg hadde problemer med å fokusere og jeg sovnet i ett sett. Sykkelen skar plutselig ut til siden, men jeg falt ikke. Jeg våknet til og hodet for opp igjen idet sykkelen gjorde et krumspring til siden. Anders merket at jeg plutselig slapp hjulet – for det var han som lå foran og dro hele veien – i motvinden satt han der og tråkket og tråkket over fjellet – jeg skulle bare følge etter og holde hjulet – men jeg mistet det hver gang jeg sovnet. Før nedkjøringen til Dombås var Anders bekymret, han ville ikke ha en sovende kone på sykkel i vill fart ned bakkene til Dombås. Jeg lå og sov litt i grøftekanten. Så syklet vi ned til Dombås – med kun små hoderykk helt nederst i bakken.
 |
| Birgit ligger og sover en skvett i grøftekanten før nedkjøringen til Dombås |
 |
| - mens Anders tar bilder av været... |
På Dombås hadde de suppe og jeg drakk kaffe og sov litt til på en benk, så bar det videre ned gjennom Gudbrandsdalen. Anders foran, som en vegg og pløyet vei i motvinden. Det hender at jeg lurer litt på om jeg har giftet meg med en maskin – og nå lurte jeg på det. Mannen som satt på sykkelen foran meg tråkket og tråkket uten brudd i rytmen eller tegn til å ville slakke på tempoet. Jeg holdt hjulet som best jeg kunne, men mistet det jo innimellom og måtte selv brøyte vei i motvinden til jeg atter hadde hjulet til Anders der jeg ville ha det. Og jeg skal si dere: Det var mye motvind! Det var faktisk så mye motvind at jeg mener at jeg merket den tok tak i sykkelen min og alle sykkelveskene mine også, selv når jeg lå klistret oppi hjulet til Anders.
Ja, sånn bar det avgårde ned gjennom Gudbrandsdalen. Jeg la meg til å sove på samtlige matstasjoner og Anders vekket meg dersom det gikk mer enn 15 minutter uten at jeg våknet av meg selv. Så drakk jeg mer kaffe og vi syklet til neste matstasjon hvor samme prosedyre gjentok seg. Sånn holdt vi på frem til Lillehammer.
Å stoppe mens leken er god er en kunst som livets skole enda ikke har lært meg å mestre fullt ut. Anders har heller ikke lært seg denne kunsten fullt ut på egne vegne, men nå satte han foten ned; han var ikke særlig fornøyd med at jeg tok meg en lur på sykkelen til stadig og farten i motbakkene var etter hvert blitt redusert til krabbefart. For å gjøre en lang argumentasjonsrekke kort, så leverte vi inn brikkene på Lillehammer og syklet til Brøttum og campet der.
Vi kom ikke i mål og nådde ikke målet vårt om å sykle Den Store Styrkeprøven med bagasje som første etappe i vårt store sykkeleventyr. Er vi misfornøyde? Ble vi sure og vonbrotne? Var det hele en fiasko?
Ja og nei. Følelsen av å ha mislykkes er lei og ingen av oss er utpregede gode tapere. Vi vinner aldri sølv, vi taper gull. Så også denne gangen. Vi tapte.
Men vi vant også! Vi kunne ha valgt å ikke stille til start da vi så hvordan oppladningen ble. Det gjorde vi ikke. Vi satset og tapte men vant over vår egen motvilje for å gjøre ting som kan mislykkes.
Men det største var allikevel starten: En perfekt start på vårt store eventyr med solnedgang over Trondheim, venner og til og med følge ut av byen. Resten av rittet er allerede vage minner, men denne starten kommer til å være et av mine beste og klareste minner bestandig. Takk til dere som var med på å gjøre starten så trivelig og takk til Den Store Styrkeprøven som gav oss en god start, en vond start og en seier og et tap allerede første sykkeldøgn. Dette døgnet ville jeg aldri vært foruten.
Tallene:
Trondheim-Lillehammer
Distanse: 382 km, tid: 23 timer, gjennomsnittsfart: 20 km/t, gjennomsnittspuls (Birgit): 130, (Anders): 124
Fun Fact om Styrkeprøven: I følge pulsklokka forbrant Anders flere kalorier på turen til Lillehammer enn det er i fem pakker havregryn.
- det ble ikke mange bildene vi ok, men vi har noen venner som har postet noen bilder fra starten på fjesboka: I full fres, ... under 36 timer igjen, Avskjedshilsen før start, de fleste, som meg,...
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!