Skrevet av Birgit i Punta Arenas, 23.11.2012
 |
| Anders i solnedgang - Tierra del Fuego |
In those far away places, a patient was either dead or better by the time the doctor arrives
- Lucas Bridges om Tierra del Fuego
Ja, nå er kanskje ikke Tierra del Fuego, ildlandet, så "far away" i våre dager som det det var i 1947. Ushuaia mottar hundre tusener av turister hvert år.... Det er heller ingen Yaghan indianere som bor her lengre. På tross av det kalde klimaet hadde de lite klær, men holdt varmen ved å brenne bål - derav navnet "ildlandet". Men, Tierra del Fuego, den store øya helt sør i Patagonia som er delt på midten mellom Argentina og Chile, er fortsatt en ganske øde og eksotisk plass for et par norske sykkelturister.
 |
Patagonia er fortsatt ganske øde og eksotisk
- og vi var fulle av spenning og forventninger |
Vel er ikke verden slik den var i gamle dager, alt er oppdaget og alt er gjort fra før av; men vi har ikke gjort det før, så vi satte avgårde på vårt eventyr fulle av spenning og forventninger.
 |
| Sidevind |
Det er skrevet mye om vinden i Patagonia - og vi har allerede lest beretninger fra syklister som har kjempet mot den patagonske vind. Og nå skriver jeg meg inn i rekkene av syklister som skriver om vinden her nede. For maken til vind har vi aldri opplevd. Vi syklet to dager med gjennomsnittsfart på 9,7 km/t - og de andre dagene hadde vi ikke stort høyere fart. Jammen sa jeg motvind - og sidevind. - og vi som trodde at vi hadde syklet i motvind før (
Om medvind og motvind i Western Australia).
 |
| Første etappe var veldig pen |
Første etappen vår var ikke så vindfull. Den var også veldig naturskjønn med fjell og skog og elver. Etter en natt innendørs hos
bakeren i Tolhuin ble alt plutselig flatt, tørt og meget vindfullt. Vi krøp nesten bortover veien og ble i flere omganger dyttet av veien av vindkast fra siden. Vi manglet vann og etter 11 mil i storm som bråker i ørene og gjør deg helt skrullete i hodet og dytter deg bakover og ut av veien og gjør deg helt trøtt i beina - kom vi oss til Rio Grande. En stygg by, men vi fikk påfyll av vann. Vann fra springen....
 |
| Flatt |
Vannet fra springen gjorde at vi hadde en natt hvor vi løp ut og hilste på elgen annenhver gang gjennom hele natta. Det gikk fort over. En natt med oppkastsjau ingen av oss har hatt maken til - og vi var klare for nye mil i motvinden dagen derpå.
 |
| Vi camper i grøfta |
Vi campet sammen med en medsyklist fra Polen i grøftekanten - og vi tråkket på nordover. Vi kom etterhvert til grensa til Chile og da var det slutt på asfalten. Men ikke på vinden. Landskapet var fortsatt flatt, men jo lengre nord og vestover vi syklet, jo mer variert var landskapet.
 |
| Landskapet ble mer og mer variert jo lengre nord og vest vi kom |
 |
| Nysgjerrig guanaco |
Etter seks dager kom vi frem til Porvenir - en bosetning hvor hovedattraksjonen var byens 134 trær... En natt innendørs og en fergetur over Magellanstredet dagen etter - og vi ankom Punta Arenas; Chiles sørligste by (siden Porvenir ikke er en by, bare en bosetning....). I Punta Arenas var det protester mot et eller annet (vi fikk aldri greie på hva) og det var brennende dekk langs veien. Alt var riktignok meget stille og fredelig og vi kom oss inn til byen uten drama.
 |
Mobiltelefon og Lonley Planet må til for å finne frem i Punta Arenas
- brennede dekk i bakgrunnen |
Et par ærend i byen, en hviledag, og vi er klare for ny etappe nordover i morra.
...og der fikk jeg svar på spørsmålet om hvorfor det heter "Tierra del Fuego". :) Kjipt at dere ble syke av vannet. Har ikke magene deres blitt herdet mot slikt i Afghanistan og India, da?
SvarSlettNei, magene har kanskej bare blitt skjøre.... Men vi er friske nå - og drikker rensa vann :)
SvarSlett