Tiden som går

Kåseri (ja, nå kan det hende at noen har bommet på sjangeren, men i følge det jeg husker fra den tiden jeg gikk på skolen, så burde dette være sånn ca kåseri, iallefall...) skrevet av Birgit i Tomé 20.2.2013

 

Hvor blir det av tiden?

 

Tiden på sykkeltur er annerledes enn tiden på kontoret. På kontoret går tiden sakte og fort. Noen ganger går tiden veldig sakte. Det er lenge til lunsj og jeg er sulten. Det er lenge til jeg skal sykle hjemover og jeg er sulten. Det er veldig lenge til fredag, men det er kort tid mellom hver sommerferie og snart er det jul igjen. Ser man seg tilbake oppdager man at tiden har forsvunnet. Det er da ikke så lenge siden jeg var student? Ikke så lenge siden jeg hadde første arbeidsdag? 5 år siden, sa du? 10 år? Hva har jeg gjort på den tiden? Har jeg bare sittet på kontoret hvor tiden går så sakte – og så fort? Slik renner livet forbi, som fin sand mellom fingrene. Fortere og fortere mens det kan bli ganske kjedelig å se på.

 

Ikke rart at tiden går fort nr man sykler i et slikt landskap

 

Tiden er annerledes på sykkel. På sykkel er det motsatt; på sykkel går tiden fort og sakte. Har vi syklet 4 mil allerede? Skal vi spise igjen? 5 timer siden frokost, sa du? Skal vi sette opp teltet allerede, vi har jo akkurat spist lunsj? 5 mil siden, sa du? Snart mørkt, allerede? Ja, sånn går sykkeldagen, men i teltet når dagboka skal oppdateres, er det fryktelig mye å skrive om. Skjedde alt det i dag? Var ikke det i går? Rett etter lunsj, sa du?

 

Dagboka oppdateres

 

Vi har vært på sykkeltur i over et halvt år nå. Det føles som 15 år med kontortid. Et halvt liv. Alt vi har gjort, opplevd og sett. Alle milene vi har syklet. Får alt det plass på et halvt år? Om vi har syklet gjennom Europa? Ja, det var vel i forrige liv, kanskje?

 

Det føles fryktelig lenge siden vi drev å syklet pass i Alpene

 

Når man lever i kontortiden kan man falle for fristelsen og begynne å gruble over livets mange eksistensielle spørsmål. Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg hen? Hva er vitsen?

 

Man falle for fristelsen og begynne å gruble over livets mange eksistensielle spørsmål

 

 

På sykkel er alt mye lettere. Hvor kommer jeg fra? «Norge» Hvor skal jeg hen? «Alaska» Hva er vitsen? «Dumt spørsmål»

 

Det er enklere på sykkeltur

 

Ja, det er lettere på sykkel, men man grubler da over livets store mysterier på sykkel også. I Sør-Patagonia grublet vi mye over: Hvor kommer egentlig all denne vinden fra? Hvor skal den egentlig? Hva er vitsen? Stort sett konkluderer vi med at motvinden er en slags straff eller betaling for noe mens medvinden er en belønning, eller vi stryker bare «egentlig», så er jo svarene ganske enkle.

 

Hvor kommer egentlig all denne vinden fra?
Hvor skal den egentlig?
Hva er vitsen?

 

I mer urbane strøk, sånn som her midt i Chile for eksempel eller gjennom mesteparten av Europa, er det andre spørsmål vi grunner over. Der vi prøver å holde oss i live langs trafikerte veier i bråk og eksos. Hvor kommer alle bilene fra? Hvor skal de hen? Hva er vitsen? Disse spørsmålene er ikke så enkle å besvare. Og enda vanskeligere blir det når vi spør: Hvorfor er det slik at der hvor tettheten av mennesker overstiger et visst nivå, så blir menneskene sure og sinte på hverandre? Menneskene stresser og jo mer de stresser, jo saktere går det og jo surere blir de på seg selv og sintere på de andre og hverandre. Særlig i trafikken er det slik. Jeg tar meg selv i å lure på hvorfor så mange oppsøker plasser med mennesketetthet over dette visse nivået.  Hvorfor kan ikke menneskene bo litt mer spredt og bli lykkelige hver gang de møter noen andre isteden for å bo så tett at man blir sinte på Gud og verden og hvermannsen og sure på seg selv hver gang man må ut i trafikken eller i butikken? Hvorfor velger folk å bosette seg i byer? Hvorfor har jeg valgt å bosette meg i en by? Ja, så kommer jeg på det: Det har noe med penger og jobb og slikt å gjøre.

 

Fra Ushuaia

Det er ikke så rart at menneskene i bytrafikken er sure på seg selv og sinte på alle andre. De lever jo i kontortiden. De har ikke tid til å vente på at noen somler i trafikken mens man er på vei hjem eller til jobb eller til hytta eller til butikken eller hit eller dit...Tiden i bilen går så sakte og livet går så fort.

 

Vi sykler ut av byen

 

 

Vi sykler videre – ut av byen...

 

 

PS: Dette er skrevet av en som liker jobben sin! 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook. Vi har også et kart over turen vår.

Tweet