Peru: Fra Titicaca til Cuzco; om flytende øyer, Machu Picchu og andre turistmagneter

Skrevet av Birgit i Cuzco, 26.7.2013

Kolibri i regnskogen rundt Machu Picchu

Vi har kommet oss til inkaenes gamle hovedstad, Cuzco! Det er stas å ha kommet hit, og etter å ha vært så lenge i høyden føles det utrolig godt å komme hit hvor man nesten kan spise lufta! Det er varmere også. Vi er fortsatt 3 399 moh, men det føles godt å være på tur ned i lavlandet igjen.

 

Steinansikter langs veien

"Ikke kast søppel" står det på skiltet...

 

 

Men før vi kom så langt, syklet vi langs Titicaca. Etter ørken, saltsletter og ellers ganske goldt altiplano i nord Chile og i Bolivia, var det flott å se (og lukte!!) vann igjen. Landskapet var frodigere, landsbyene lå tettere, husdyrene var flere (både i tall og type) og menneskene langs veien var blidere. Barna gikk tydeligvis på skolen: De hadde på seg skoleuniform og ropte "hello", "bye bye" og "mister" til oss - det er lenge siden vi har hørt så mange engelsk ord!

 

Et lite lamalam slapper av i sola

Andedam!

Inca Kola smaker ikke godt,
men det vet man jo ikke før man har smakt...

Frodig landskap og regntunge skyer
- vi er for alvor kommet ut av ørkenen!

Anders i fint driv,
fine veier!

 

 

Så kom vi til Puno, en ganske stor by i nordenden av Titicaca. Puno er en turistby med alt hva det fører med seg. Vi kan ikke annet si enn at det smaker godt med overpriset pizza etter en diett på suppe og pommes frites. Det er godt å møte folk som snakker et språk du forstår. Vi gleder oss til å bare være en turist i mengden, å være anonym. Varm dusj, rein seng og et godt utvalg av matvarer i butikkhyllene er heller ikke å forakte.

 

Landsbyliv

Denne lille hunden ba pent om å få litt av maten vår...

 

 

Men vi blir fort lei av alle turistene (snakk om å kaste stein i glasshus, da...), suvenirene, tiggerne, masingen.... Og det er ofte nesten bedre å forlate turistsentrene enn å komme dit. Men før vi forlater Puno, må vi fortelle om de flytende øyene; Titicacas store turistattraksjon.

 

Sykkel i grasseng

 

 

De flytende øyene er laget av totorasiv og de ble laget for å unnslippe invasjon fra andre folkegrupper. Den største øygruppen, Uros, består av 75 sivøyer og 2 200 innbyggere (ifølge sekretæren på øya vi besøkte). Opprinnelig hadde Urosinnbyggerne eget språk og kultur; de snakket uros og mente at de stammet fra sola. De hadde dessuten svart blod som beskyttet dem mot kulde og drukningsdøden. De drev forretninger med Aymarafolket på land og mye inngifte og kontakt med disse gjorde at Urosfolket gikk over til å snakke Aymara og forkastet teorien om både sort blod og solavstammingen for omtrent 500 år siden. Siden har Urosfolket vært okkupert av inkaene og i dag er de en del av Peru.

Båt av totorasiv.
Hodene er pumahoder og denne båten heter Merzedes-Benz

Sivøyer

 

 

Urosøyene er lett tilgjengelig med ferge fra Puno og er i dag Titicacas største turistattraksjon. Turistene diskuterer riktignok hvor ekte denne attraksjonen er, da det sies at noen av Urosfolket i dag sover i Puno og flere av dem har motoriserte båter og TV... Det arrangeres såkaldte "home stays" for turister som ønsker autentiske opplevelser. De kan bo på en øy med en familie  i en natt eller i flere dager. En unik opplevelse; tilgjengelig for alle.

 

Sekretæren på denne øya forteller oss turistene om livet på Uros

 

 

Et av turismens mange dilemmaer er jo at alle turister vil ha unike og autentiske opplevelser som er lett tilgjengelige og billige, men som skal styrke lokalbefokningen økonomisk uten at lokalbefolkningen forandrer levestil, klesstil, tradisjon  eller væremåte; sånn bortsett fra at de godt kan lære seg litt engelsk, lage maten litt mer velsmakende og ta seg tid til alle turistene.

 

Tortorasiv

Innhøsting av siv

 

 

Ja, det kan ikke være lett å være en levende turistattraksjon... Vi vurderte alt dette uten å komme frem til noe fornuftig løsning for lokalbefolkningen, men bestemte oss for å ta ferge til en av Urosøyene og bli med på turistkarusellen. "Home stay" og de øyene som ikke er tilrettelagt for turister lot vi være i fred. Uten å påstå at vi har funnet løsningen på turismens baksider, så tenkte vi som så at de som gjør seg selv utilgjengelige skal få være i fred mens de som har laget seg et levebrød av turismen skal få besøk.

 

Jeg titter meg rundt på en sivøy

 

Og selvfølgelig var Uros turistifisert med salg av souvenirer, en liten introduksjon fra ei av de som bor på øyene og en mengde andre turister. Besøket var allikevel fascinerende med øyer, båter og hus som er laget av siv. Øyene må ha nytt lag med siv annenhver uke, barna kjører til skolen i båt og bortsett fra turisme lever de av fiske, eggsanking og holder husvadefugler. Vårt besøk var ganske kort, men det er begrenset hvor lenge man kan henge med 15 andre turister og en håndfull Urosbeboere som vil selge deg souvenirer på en liten sivøy.  Men det var absolutt verdt turen, vi fikk et lite innblikk i et liv og en livssituasjon som er helt ulik vår egen. Veldig fascinerende - og det er vel kanskje det turisme handler om?

 

Vi er på vei mot nok et pass på over 4000 moh

 

 

Etter Puno syklet vi videre, vi passerte atter en gang 4000 høydemeter, men etter siste pass var passert var det nedkjøringen til Cuzco som gjensto. Landskapet ble grønnere, luften varmere og det ble lettere å puste.

 

Grønne fjellsider ønsket oss velkommen etter siste fjellpass.
Denne fjellsiden har til og med et hjerte på seg

 

 

Så var vi i den gamle inkahovedstaden; Cuzco! Men når sant skal sies så er dagens Cuzco en stor by. Riktignok en fin by, men en skikkelig turistby! Nok en gang gleder vi oss over å spise velkjent, overpriset mat, snakke engelsk og dusje varmt.... Og så har jo jeg gledet meg til å besøke Machu Picchu!!

 

Det er ikke bare pizza som lokker oss til de store turistmagnetene
Sjokoladekake og god kaffe er absolutt ikke å forakte!

 

 

Det går an å sykle til Aguas Calientes, byen nedenfor Machu Picchu, men da må man sykle samme vei tilbake og det ville tatt kanskje 10 dager å sykle frem og tilbake og besøke Machu Picchu, men det er ingen grunn til å fortvile. Vi befinner oss atter en gang i turismens navle og en tur til Machu Picchu kan bestilles og gjøres unna på to dager fra et av de mange reisebyråene som konkurrerer om din oppmerksomhet med souvenirbutikkene og pizzarestaurantene.

 

Jesusgata

 

 

Som sagt, så gjort; vi bestilte en todagerstur til Machu Picchu, alt inkludert: Transport, mat og overnatting. Uten å dvele ved hvordan peruvianere velger å organisere ting, så var dette en enkel løsning for oss.

 

Etter 7 timer i en tettpakket minibuss langs svingete veier og stupbratte stup var det tid for 1,5 timers spasertur langs jernbanelinjen inn til Aguas Calientes (veien går ikke helt frem). Det var et slags saueslipp av turister ved veiens ende og vi durte alle inn i skogen langs jernbanelinjen. De som hadde valgt dyrere pakker kunne ta toget, mens vi andre ruslet. Noen ruslet meget sakte; i følge guiden brukte en veltrent person 2 timer mens en utrent person kunne bruke 3-4 timer eller hele natta. Siden den eneste oppgaven til guiden var å si dette og så peke på jernbanelinjen vi skulle følge, så vi ikke stort til ham eller resten av gruppen vår gjennom skogen. Skogen er forresten i kategorien "cloud forest", nesten jungel, og ligger knappe 1500 moh. Det var deilig å puste varm, fuktig luft med masse oksygen i!

 

Blomster langs stien

 

 

Så kommer avsnittet om peruviansk organisering da overnattingsplasser skulle fordeles, billetter til Machu Picchu skulle bestilles, pass skulle samles inn og deles ut og alle skulle ha middag. Det avsnittet hopper jeg glatt over, da det kun inneholder kaos som vi valgte å forholde oss til slik man forholder seg til "hotell i særklasse".

 

Tidlig neste morgen, dvs kl 4:30, var vi ute og gikk igjen. Det er liksom et poeng her i Sør-Amerika, har vi skjønt, at turistattraksjoner skal besøkes og beskues i soloppgang. Vi var ikke de eneste som var ute og gikk denne morgenen, det var en uendelig lang rekke av pustende og pesende turister som strømmet opp trappene denne morgenen - som alle andre morgener her, kan jeg tenke meg. Vi tuslet også ivei i duskregnet og mørket. Noen hadde tatt med seg lommelykt og lyste oss andre i øynene så det var bare å si farvel til nattesyn og bestige de ujevne trappetrinnen etter intuisjonen.

 

God morgen. eller??

 

 

Nattevandringen fikk igang blodpumpa og vi kunne med tilfredshet konstantere at de fleste av våre medturister var i dårligere form enn oss, og måtte ta pause i trappene. Det er en barnslig glede å bare kunne rusle forbi pesende og halvt avsvimte trappegåere en tidlig morgen.

 

På toppen av trappene ventet nok en kø, og køen ble fort lengre da de som hadde tatt buss opp ankom, men i motsetning til mye annet ble køen effektivt ekspedert og turistene tøt inn i ruinene. Vi tøt sammen med de andre og så var vi der, Machu Picchu, den mytiske plassen, et av verdens nye underverker og inkaenes mystiske og forlatte by mellom fantastiske fjell - i soloppgang! For vår del var det riktignok tåke, tett som en ulldott og regn, så vi så ikke noe til hverken sol eller soloppgang - ei heller fjell eller særlig mange ruiner (av gangen).

 

Machu Picchu i tett tåke og regn

 

 

Vi tuslet etter en guide som snakket engelsk og kikket på steiner og ruiner og håpet på at tåka skulle lette. Nå er det jo ikke slik at det ikke er interessant å besøke Machu Picchu i tett tåke og regn, men den euforiske følelsen av å skue utover fantastisk landskap og mystiske ruiner glimret vel egentlig med sitt fravær.

 

Soltemplet

Jordbruksdelen

 

 

Men vi lærte jo litt om både inkaer og selve Machu Picchu, og det var gøy:

 

• Machu Picchu ligger på ca 2 200 moh.
• Machu Picchu står på UNESCOs liste over verdensarv. I en global avstemming i 2007 ble stedet valgt som et av de moderne underverkene.
• Byen ble gjenoppdaget i 1911, av amerikaneren Hiram Bingham, etter at han ble vist plassen av en lokal bonde. På det tidspunktet bodde det fortsatt to familier der, men det meste av byen var gjengrodd.
• 20% av bygningsmassen er gjenoppbygd, resten var intakt (men overgrodd).
• Man mener at byen ble grunnlagt av inka Pacahacutec omkring 1440, og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532.Byen var fortsatt under konstruksjon da den ble forlatt. 
• Det versjerer mange teorier om hva slags by Machu Picchu egentlig var. Noen mener at det var en vanlig by andre mener at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en ferieby for de øvre klasser i inkasamfunnet. Noen mener det var tilholdssted for vakre kvinner (inkaene samlet på vakre kvinner og puttet dem i soltemplene eller i haremet til selve Inkaen).
• Byen ble sannsynligvis forlatt da broren til den siste Inka'en (den siste inka'en ble drept av spanjolene) ba alle inkaer om å komme til ham og kjempe mot spanjolene. Inkaene flyttet så til det som er kjent som inkanes tapte by (som aldri har blitt funnet) og kjempet sin siste kamp mot konquestadorene.
• Machu Picchu består av ca 200 byggverk. Byen er inndelt i en bydel og en jordbruksdel med terrasser samt templer og en festplass. Det bodde sannsynligvis ca 750 mennesker i byen.

 

 

Jordbruksdelen sett fra bydelen

Inkaene var gode håndverkere

Machu Picchu var vel og bra, men turen ned trappene igjen var også bra! Turiststrømmen var tynnet ut og det var lyst så vi kunne titte litt nøyere på skogen vi befant oss i. Kolibrier, tett vegetasjon, blomster og fugler som vi ikke så, men som sang underlige sanger, omkranset trappene. Det var riktignok ikke så lenge før vi var tilbake i turistmetropolen Aguas Calientes og tilbaketuren ventet på oss.

 

Tuntre i tåke

Når tåka blir for tett får man konsentrert seg om de nære ting

Vi fikk noen glimt av landskapet

 

 

Anders kunne nok godt vært turen til Machu Picchu foruten, jeg er glad for at vi tok den med oss. Nå er vi tilbake i Cuzco og har et par dager til her før vi snur nesene våre i retning Nasca og kysten (vi har bestilt nye sykkelhjul, men det er en annen historie) - Vi nyter fortsatt den varme dusjen og de reine sengene, men byen, maset, turistene (jadda, stein i glasshus), souvenirene, pizzaene kan godt seile sin egen sjø. Det begynner å bli på tide å forlate sirkuset, ta hjulene fatt, komme seg avgårde, la hjulene rulle og la alle andre snurre videre.

 

Avslutningsvis noen bilder fra regnskogen:

 

 

 

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.