LYNVINGEN BLOGG: Fra Cuzco til Chalhuanca: Bare en tur ned til havnivå....

mandag 5. august 2013

Fra Cuzco til Chalhuanca: Bare en tur ned til havnivå....

Skrevet av Birgit, 4.8.2013 i Chalhuanca

Fjell og daler i Peru

Etter Cuzco hadde vi en ide om at vi bare kunne sykle ned til kysten og sykle ved havnivå en stund. Det var jo en god ide; nå viste det seg riktignok at det er noen fjell mellom Cuzco og havet, men siden vi ikke har den vanen å printe ut høydeprofiler (ei heller titte på dem) før vi planlegger neste etappe, kom bakkene delvis som en overraskelse - altså, vi visste at det var fjell mellom oss og havet, vi hadde bare ikke tenkt at vi skulle over 4000 moh fire ganger til før vi nådde havet.

Sykkelen til Anders med nye hjul

Vel, nå har vi "bare" passert to av disse og innimellom vært nedom 1800 moh - og i morgen venter nok en klatreetappe av kaliber; vi skal fra 3000 moh til 4300 moh. Og tro det eller ei; vi gleder oss allerede!

Keramikkokser på taket - de skal visstnok bringe lykke
Korset i midten er nok bare for sikkerhets skyld

Det er jo ikke nødvendig å skrelle egget før man putter det i suppa

Men dette handler ikke bare om bakker; dette skal også handle om punkteringer, sinte hunder og fluer, så hold deg fast!

Frostig morgenstund

Etter en frostnatt i telt i det Peruvianske høyland, bar det nedover; vi syklet nedover en svingete fjellside med utsikt mot åkerlapper oppover og nedover åssidene, fjelltopper som raget over åssidene og åkerlapper, og over dem igjen; snødekte fjell som strakk seg nesten opp til himmelen.

Utsikten på vei ned i en dal:
Åskammer med åkerlapper, fjell og enda høyere fjell

Veien i bunnen av dalen

Vi fulgte elva

Papayapalmer
- vi er i lavlandet!!

Nede i dalen var det varmt, en elv og livet var herlig! Vi fortsatte vår vei nedigjennom dalen og fulgte elva før veien plutselig svingte av fra elva og begynte å klatre oppover fjellsiden. Etter 1000 høydemeter langs svinger, kriker og kroker og stadig bedre utsikt, ankom vi Curahuasi hvor vi blide og fornøyde inntok en voldsom middag før vi tok kvelden i den tro om at morgendagen ville bringe nedoverbakke....

Så bar det 1000 høydemeter oppover
- i sikksakk

Disse blomstene er kjemperare.
Disse er riktignok visne,
men grunnen til at de er så rare er like fullt tilstede i vissen tilstand:
Midt inne i blomsten vokser stilken videre og så kommer en ny blomst med stilk i midten,
så en blomst til og enda en. I ikkevissen tilstand er blomstene orange,
men i vissen tilstand er de nesten enda morsommere
med de runde frøkapslene som perler på en snor rett oppover

Neste morgen rant og Anders sa spøkefullt:"Vi skal sikkert opp dit!" og pekte på en vei høyt oppe i fjellsiden... Nå skulle vi ikke opp dit, men utpå dagen skulle vi titte ned på den veien og riste på hodet over at vi faktisk trodde vi var på toppen i går.

Seksjoner fra vår vei opp i fjellene.
Ca halvveis i dagens oppoverbakke

Mens vi fremdeles var i det som viste seg å vøre den spede start på dagens bakker, ble vi møtt av et hundepakk. Før vi dro til Sør-Amerika hørte vi massevis av skrekkhistorier og de fryktinngytende bikkjene. Vi rabisvaksinerte oss og var innstilte på kamp på liv og død med blodtørstige monstre langs veien, men det viste seg at de fleste hundene her er mer opptatt av kosing enn av biting. De jager riktignok syklister under et voldsomt leven, men hunder er jo hunder og de liker å løpe etter sykler... Det har igrunnen bare vært hyggelige møter, helt til nå.

De fleste hundene vi har møtt er bare søte og snille og interessert i syklister
- eller som denne - i matpakka til syklistene

De tre hundene som forfulgte oss denne gangen var av det mer aggresive slaget, og siden det var oppover gikk det ikke så fort med oss. De angrep bakfra og den ene beit hull i den ene, tidligere vanntette, sykkelveska mi. Etter den episoden har Anders hatt stein i skjortelomma og har kylt et par steiner etter spesielt nærgående tenner. Det hjelper! Hundene vi har møtt etter Cuzco har generelt vært mer agressive enn sine artsfrender lengre sør, men de fleste er j fortsatt bare interessert i å løpe og bjeffe på noe så interessant som to syklister, men så er de dem som kommer snerrende og knurrende med godt synlige tenner, ja, dem har Anders begynt å kaste stein på når tennene kommer for nært sykkelveskene.

Kloremerker og hull etter tennene til våre forfølgere

Nå er forøvrig veskene lappet med stoff fra lappesettet til liggeunderlaget og kontaktlim samt seam sealer til teltet rundt kanten til lappene, så jeg satser på at den atter er vanntett.

En liten seksjon av nedoverbakken mot Abancay

Etter 1200 høydemeter hadde vi en voldsom nedoverbakke med tusenvis av svinger før vi kom til Abancay. Men det var en stygg by, så vi syklet bare gjennom selv om det nesten var mørkt. På andre siden av byen fant vi en plass i mørket som virket bra nok. Noen tørre vekster som skjulte litt av teltet og ganske flatt. Vi slo opp camp og krøp til soveposings.

God morgen fra teltplassen vår utenfor Abancay

Neste morgen hadde vi fire flate dekk... Vi hadde trillet syklene over noen meget sykkelfiendtlige planter. Selv om vi har vært på sykkeltur i over ett år nå, gjør vi stadig nybegynnerfeil. Vi ankommer jo nye plasser med ny flora, fauna og vær stadig vekk, og den peruvianske floraen kunne vi tydeligvis ingenting om.

Vi lapper slanger
- 30 hull er ikke tull

Disse tingene satt i dekket

Mens vi satt og lappet dekk kom en gammel mann forbi og pekte ut synderen for oss.... Vi lappet over 30 hull (!!!) og lot den siste slangen forbli ulappet da vi hadde en ekstra. Anders dro dessuten tilbake til Abancay og kjøpte 4 nye reserveslanger samt flere lapper...

Dette er den store synderen!

Den ser jo så uskyldig ut

Men frøene er ikke til å spøke med.....

De nye dekkene er ikke akkurat punkteringsfrie
- her var det ikke floraen som hadde skylda,
men en stålwire

Dagens andre ikke planterelaterte punktering

En annen ny bekjentskap var de bittesmå gulgrønne fluene som svermet rundt oss mens vi satt og lappet slanger. De beit oss ti blods! De må ha et kjeveparti som kan måle seg med knottens.... Stikkene ble til knallrøde prikker på Anders og til klumper på meg. Og de klør noe så fryktelig. De klør så mye at jeg har forsynt meg av allergipillene (cetrizin) til Anders for å få sove.

En av fluene projisert i 2D

En ansamling av fluebitt rundt den ene ankelen min blei etterhvert betent og jeg fikk et vondt, rødt, varmt og hovent leggparti. Stikkene var jo egentlig åpne sår, riktignok små, men like fullt sår som ble utsatt for både veistøv, myggmiddel og solkrem, men etter en isklad dusj samt en kur med pyrisept og fusidin, gikk betennelsen over. Vi ser fortsatt ikke ut, men det er ikke så plagsomt lengre. Jeg har til og med sluttet med allergipillene til Anders etter bare noen dager - og viss noen er bekymret; han har fortsatt mange igjen i tilfelle pollenangrep eller nærkontakt med hester eller katter. For nærkontakt med hunder, bruker han som tidligere nevnt, steiner.

En prikkete Anders med en tube pyrisept

Så bar det videre gjennom en trang dal som snirklet seg mellom fjellene. I følge alle andre er dalen helt flat, "Todas plano" - som syklist merker vi derimot at den stiger, riktignok sakte, men vi har syklet fra 1800 høydemeter til 3000 høydemeter - og i morgen begynner neste oppoverbakke og vi gleder oss!