På sykkel gjennom Nicaragua og Honduras; om heite dager, søppel og machokultur

Skrevet av Birgit 13.4.2014 i San Miguel

Etter vulkantur og båtturer i Nicaragua, har ting bare blitt heitere her nede... Rekorden er 52 grader C på termometeret... Vi må vel ærlig innrømme at det blir litt i heiteste laget for oss... Dvs, vi sykler jo fortsatt og er absolutt i live, men sykkeldagene blir korte. Vi stiller vekkeklokka tidligere og tidligere og er nå oppe i otta, mer nøyaktig så har vi klokka på 4.30 med mål om å skru den enda lengre ned. Fra kl. 11 er det så varmt at vi sliter skikkelig. Vi er dessuten de eneste syklistene vi har møtt som sykler midt på dagen - og vi gjør det minst mulig vi også.

Sykkelen min ved noen malte betonggjerder utenfor Managua

Ellers har jeg lyst til å skyte inn at vi har møtt to argentinske syklister som begge sykler jorda rundt. En av dem hadde allerede vært ute og syklet i 6 år, han andre i 12 år... Sistnevnte sa at han var snart ferdig med turen og at han bare skulle sykle hjem. Han regnet med at det kom til å ta 2 år... 

Nok en vulkan i Nicaragua

Vi krysset grensa til Honduras uten problemer og syklet gjennom den lille delen av landet som går langs Stillehavskysten. Det er ikke lange snutten og vi kan vel ikke skryte av at vi kjenner Honduras godt etter snarvisitten. Et inntrykk har vi allikevel dannet oss; hett, forsøpla og fullt av våpen... Honduras får førsteplass i mengde søppel langs veien... Det har riktignok vært hard konkurranse. Gjennom hele Sør- og Mellomamerika har søppel vært et trist skue fra sykkelsetet, men Honduras tar førsteplass - dessverre for dem. Ellers er det første gang vi har blitt møtt av tre karer med hver sin skuddsikre vest og hagle da vi skulle ta ut penger i en minibank (de passet på banken...).

Søppel langs veien. Dessverre et helt vanlig syn i hele Sør- og Mellomamerika, men i Honduras var det ikke en eneste liten strekning uten søppel. Førsteplass i forsøpling til Honduras

Stillehavskysten i Honduras

En liten kar forsøkte forgjeves å holde følge

Nå har jeg brukt dette blogginnlegget på å klage på varme og søppel. Det er jo ikke slik at jeg egentlig liker å skrive om kjipe ting, men noen ganger er det på sin plass. Og i denne sammenhengen vil jeg dra frem enda en ting å klage på fra Nicaragua og Honduras (og El Salvador og Peru for den sakens skyld, men dette handler jo om Nicaragua og Honduras): Mannfolk! Machokulturen står sterkt i hele Sør- og Mellomamerika, noe vi ikke har hørt noe positivt om fra verken menn eller kvinner, gringos eller lokale. Vanligvis er det jo ikke noe vi opplever så mye av i vår sykkelhverdag. Vi har det litt morsomt med at jeg ber om regningen på restaurant og Anders får den. Jeg betaler og Anders får vekslepengene. Noen ganger er det irriterende at vanlige resepsjonister, kelnere og butikkansatte ikke kan løse små fillesaker uten å konsultere sjefen og at de i tillegg ikke vil konsultere sjefen fordi de er livredde for ham (ja, for det er stort sett en han). For han, i ekte machoånd, bråker, kjefter, veiver og hører ikke etter og bruker hodet til kjefting og ikke til lytting. Lytting er ikke tøft har vi skjønt. 

Men det var egentlig ikke det jeg tenkte å klage på akkurat nå, for det som har irritert meg i det siste er plystringen og slengkyssingen som alle menn og gutter bedriver med en gang Anders er delvis ute av syne eller hørerekkevidde. Til og med unge gutter i skoleuniform slenger meg slengkyss når Anders ikke ser på. Anders irriterer seg over feigheten de viser ved å skjule det for ham. Jeg irriterer meg over mangel på respekt. Til og med en politimann som stod og pratet med sin kvinnelige kollega syntes det var passende å slenge meg et slengkyss da jeg passerte dem. Jeg for min del syntes det var upassende og jeg vurderte å gi ham finger'n (noe jeg ikke har sett noen gjøre her, så jeg har antatt at det enten er ekstremt stygt eller ikke kjent tegn, så jeg har latt det være). Altså nå er jo ikke dette et stort problem, men jeg blir irritert og overlegen av det hele. Så isteden for å hilse med "god dag" til menn av ymse slag langs veien, sykler jeg bare rett forbi  med nesa i været. Jeg er så lei av å smile og si "god dag" bare for å få slengkyss og plystring tilbake. De hilser ikke på meg en gang... Makan til frekkhet, tenker jeg. Hva de tenker er en gåte. Jeg mistenker at de ikke tenker i det hele tatt. Så det hele er jo ikke så mye å bry seg om; tanketomme mannfolk er ikke noe å hisse seg opp over.  Bortsett fra at det hele vitner sterkt om en kultur hvor det er helt greit å behandle damer helt uten respekt.

Siste dag i Honduras

Vi har atter en gang krysset en landegrense og befinner oss nå i El Salvador. Jeg kan røpe såpass at varmen, søppla og machokulturen ikke ble igjen i Honduras, men vi har en plan (i alle fall en plan for å prøve å slå varmen): Tidlig opp og opp til fjells! Så får vi se hvordan det går.

---

For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



Tweet